Det er ikke vanlig å få helt bakoversveis når dagens artister går langt tilbake til sent 50-talls og tidlig 60-talls blues og r&b for sitt sjelfulle gjenopplivingsforsøk. Men når tyske Andreas Arlt etter 11 album som gitarist for B.B. & The Blues Shacks gjør nettopp det får jeg knoppskyting over hele kroppen. Eller gåsehud kalles det også! Dette er gjort med samme tidløse forståelse – og ikke minst spilleglede – som Vidar Busk debuterte med sammen med sine True Believers i 1997. Eller som Sugar Ray Norcia i sin "prime time" sammen med Roomful Of Blues, som Jimmie Vaughan og lillebror Stevie Ray på nyttårsfeiringer i Texas med tydelige nikk til både Albert King så vel som T-Bone Walker, Kim Wilson på lignende r&b-utflukter, eller til og med britiske Jools Holland med sitt fantastiske Rhythm And Blues Orchestra. Du skal som Obelix ha ramlet i gryta som liten, bluesgryta i dette tilfellet, for å kunne levere det autentiske og gamle med en nerve som hyler av liv og tidløst aktuell spilleglede! Dette er en sånn plate som kan redde liv. En sånn plate som kan snu motgang til medgang. En sånn plate som klarer det piller ikke klarer: Å skape glede i en ellers grå og for årstiden bikkjekald hverdag. Jeg sier ikke at Andreas Arlt leverer bedre enn originalene. Men pokker så han leverer! Fra han tråkker i gang med T-Bone Walkers ”Street walkin’ woman” til han fortsetter med Guitar Slims ”It hurts to love someone”, Roomful Of Blues' ”High low”, B.B. Kings ”I wonder why” (egentlig en Earl Hooker-låt), Ivory Joe Hunters ”Shooty booty”, Bobby Blue Blands “You’ve got bad intentions”, Freddie Kings “She’s the one”, George Harmonica Smiths “I want a woman” (uten munnspill), Johnny Guitar Watsons “In the evening” til Albert Collins “Snow cone Pt.2” så vil du kjenne at kroppen rister. Rister av musikalsk vellyst. Dette er old-time blues, bigband-swing, classic r&b og west coast shuffles gjort med så ekte spilleglede at det er til å grine av. Her tas det ingen fanger. Her festes det ikke noe sikkerhetsbelte. Her svinger absolutt hele rommet med en groove og en rytmikk som kommer til å forbløffe de vesenene som finner restene av vårt liv på jorda om noen millioner år. En lykkepille og et favorittalbum av de sjeldne, og så upretensiøst og ekte utført. Favoritten er Roscoe Sheltons ”I was wrong! Played with love” kledt om fra et southern soul-nummer til en smygende blues som smeller inn følelsene slik Gary Moore prøvde men bare unntaksvis klarte å treffe tonene.