Dette ble mye bedre enn jeg hadde forventet meg, faktisk. Norske stjernegitarister som tolker rockeklassikere på løpende bånd, med både gnist, energi og glimrende lyd. Det blir fort en fest en lørdagskveld om en setter sammen dette albumet og en sixpack ved siden av stereo’n. Fra åpningen med Derek & The Dominos-klassikeren (Eric Clapton & co) ”Layla” med herlige Kid Andersen til det hele avsluttes med følelse fra en Knut Reiersrud som gjør den lyriske instrumentalversjonen av Louis Armstrongs sjelfulle ”What a wonderful world” er det en god reise å være med på. Nå skal det vel sies at Guitarmageddon-ideen, hvertfall når det gjelder navnet, startet i Drammen på Buddy der Espen Jørgensen (Green Cortinas), Finn Tore Tokle (Jonas Fjeld) og Ravn Hansen (X3) og flere andre startet en hyllest av gammel metal spilt med overskudd og impulsiv glede. Så tok blues Amund Maarud, Vidar Busk, Ronnie Jacobsen og Knut Reiersrud navnet til bluesens hyllest av 60-tallets gitarhelter på Hamar Music Festival sommeren i 2010, og resten er historie. Nå har Kid Andersen, Lars Haavard Haugen, Kjetil Grande, Frode Alnæs, Adam Douglas og Gunnar ”Keith” Sjursø takket ja til å fylle ut billetten på det første Guitarmageddon-albumet. Og det har blitt så bra at det bare er ”løp og kjøp”! Et gjennomført prosjekt der ideen er å hylle 60-tallets gitarhelter elektrisk. Derek & The Dominos/ Cream/ Eric Clapton, Stephen Bruton, Marc Bolan, Cream, Kinks, Hendrix, Rolling Stones. Det er bare Knut Reiersrud som bryter til slutt med konseptet. Ganske mye også. En fin låt som jeg elsker når han spiller sjelen ut av Louis Armstrong, men den hører ikke hjemme i denne settingen. Sjeldent å se denne store gitaristen gjøre en feilvurdering av dette grove kaliber! Noen burde dessuten gjort nytt "take" av vokalen på åpningssporet ”Layla”. Jeg kjenner Carsten Loly som en fantastisk vokalist, men han kommer helt feil ut vokalt på denne. ”I don’t live today”, ”Gimme shelter”, ”Sunshine of your love”, ”Children of the revolution” og herlige ”It is what it is” som nok er albumets minst kjente og kanskje beste låt fra en Stephen Bruton som døde så altfor tidlig. Det er litt av en låtrekke med en fantastisk rekke norske gitarister. Musikk er av og til ikke så meningsfullt, men utrolig moro. Sånn er Guitarmageddon. Løp og kjøp – det er på tide å la naboen få være med på blues/rock-festen!