Bergenseren Rune Nordvik og hans Papaslide har kommet et stykke videre mot en spennende karriere innen slidebasert røff blues siden debutalbumet for 2 år siden. Nå med platekontrakt i Tyskland i ryggen, et langt mer modent sound, men fremdeles intenst, røft og nesten like mye med rockens ryggrad som bluesens blå kjerne. Papaslide er dog klar for en karriere som lover mer enn den holder – for øyeblikket. Åpningen med fyrige ”Just can’t stay” og den soulfylte og herlig potente laidback-blues følelsen i tittelsporet er nok til å få gode tilbakemeldinger. Både nerven, budskapet og spesielt det gitartekniske er briljant og treffer lekent og levende. ­Papaslide har virkelig et spennende gir og sound inne når det klaffer som på disse låtene. For problemet med What Are We Livin’ For? er nettopp helheten. Det er altfor mange låter, ja over halvparten på dette albumet, som rett og slett er for svake og identitetsløse. Men velger man å se på det positive så er de gode låtene til gjengjeld veldig bra. Bortsett fra åpningssporet virker det som om Rune Nordviks styrke som låtskriver kommer best frem når tempoet roes ned og backup-sangere med soulkvaliteter settes inn som på ”You keep me going”. Laidback-perlen ”Remember” skal også trekkes frem, og skal Papaslide først fylle opp et album med noen transportetapper så skulle de gjort flere som ”Blues for breakfast” inspirert av Rune Nordviks store blueshelt Johnny Winter. Er du en av disse som laster ned låter og ikke kjøper CDer lenger så kan du kjøpe ”Just can’t stay”, ”What are we livin’ for?”, ”Remember” og ”You keep me going”. Resten kan du fint klare deg uten.