Bluesnews

Ideen til begivenheten i Toscana startet hos Per Arne Log og Arne Skage. De ønsket å arrangere en kombinert festival og reiseopplevelse som var litt utenom det vanlige. Per Arne har oppholdt seg i Toscana i 25 år der han blant annet har jobbet med å arrangere events. Han hadde lenge drømt om å arrangere noe på et idyllisk gods i Valle de Cecina som han kjente til. Per Arnes kompanjong, musikeren Arne Skage, er godt kjent i bluesmiljøet fra mange år som gitarist i bandet til Reidar Larsen og fra eget band. Med Per Arnes bakgrunn og gode kjennskap til området og kulturen, og Arnes kunnskaper om bluesmiljøet ble Tuscan Blue en realitet.

Utekonsert med Arne Skage og bandet. (Foto: Per Arne Log).

Det finnes bluesfestivaler med titusenvis av publikummere, store scener og et program der man må løpe fra konsert til konsert. Tuscan Blue er det motsatte. På Tenuta Mocajo, mellom Volterra og den toskanske kysten, var rundt 30 gjester samlet den første helgen i oktober. Publikum og musikerne bodde på samme sted, spiste sammen og møttes både ved scenen og frokostbordet. Det ble en vellykket langhelg der blues og rootsmusikk ble kombinert med lokal mat og vin. 

Blues rundt langbordet
Allerede torsdag begynte gjestene å ankomme fra Norge. Det ble prosecco og mat på tunet, før den første kvelden fortsatte med pizza rundt langbordet.
Den musikalske delen av programmet startet for alvor fredag ettermiddag. Før kveldskonsertene fikk publikum en smakebit under aperitivoen, og Adam Douglas, Tora Daa, Arne Skage og Betta Blues Society gjorde korte sett. Dette var ikke et sted der artistene ble kjørt inn bak scenen fem minutter før konsert og forsvant igjen umiddelbart etterpå. Musikerne var en del av helgen og miljøet rundt arrangementet. 

De tilreisende samlet ved langbordet ute i hagen. (Foto: Per Arne Log).

Adam Douglas – én mann er nok
Fredagens første hovedkonsert var med Adam Douglas. Han trenger ikke et stort band for å fylle rommet. Med akustisk og elektrisk gitar og den karakteristiske stemmen leverte han et konsentrert timesett der soul, blues, gospel og americana møttes. Det er noe uanstrengt over måten Douglas synger på. Stemmen har både kraft og varme, mens gitarspillet hele tiden tjener låtene framfor å demonstrere teknikk. I den intime settingen fungerte formatet svært godt. Publikum satt bare noen meter unna, og Douglas viste hvor mye dynamikk én mann, én stemme og et par gitarer faktisk kan skape.

Over: Adam Douglas på utescena. (Foto: Per Arne Log).

Italiensk overaskelse
Deretter ble scenen overlatt til Betta Blues Society. For de norske gjestene var bandet et ukjent navn før helgen, men det var det neppe etterpå. Frontfigur Elisabetta Maulo er en vokalist og scenepersonlighet med en rå tilstedeværelse. Med fullt band bak seg – gitar, bass, trommer og keyboards – leverte Betta Blues Society et sett forankret i bluesen, men med innslag av soul og 60-talls rock. Det er fristende å trekke fram Janis Joplin som en referanse når Maulo virkelig slipper stemmen løs.
Bandet ble en av helgens store positive overraskelser, og de minnet samtidig om at det italienske bluesmiljøet har langt mer å by på enn vi kjenner til i Norge.

Italienske Roberto Luti sørget for god stemning. (Foto: Per Arne Log).

Roberto Luti i sitt rette element
Lørdag ettermiddag kom et av arrangementets mest spesielle øyeblikk. Roberto Luti satte seg ned alene med resonatorgitar og elektrisk gitar. Mange kjenner italieneren gjennom Playing For Change, men Luti er først og fremst en gitarist med et svært personlig uttrykk. Han kombinerer Mississippi-blues, slide, rootsmusikk og klanger fra hjemlandet på en måte som gjør det vanskelig å putte ham i én bestemt boks. Denne ettermiddagen trengte han heller ingen. Bak scenen lå de toskanske åsene. Solen begynte langsomt å synke, og Luti lot slidegitaren fylle området. Musikken kunne enkelte øyeblikk sende tankene mot Ry Cooders mer filmatiske landskap, men Luti har sitt eget tonespråk. Det handler like mye om pauser, anslag og klang som om antall toner. Noen ganger klaffer musikk og omgivelser så godt. Dette var et slikt øyeblikk.

Fra Toscana til Louisiana
Lørdag kveld var det klart for Arne Skages Bayou Fonk. Der fredagen i stor grad hadde beveget seg mellom singer-songwriter, soul og bluesrock, skulle avslutningskvelden trekke linjene sørover i USA – mot Louisiana og New Orleans. Bayou Fonk bygger på bluesen, men henter like mye næring fra New Orleans-R&B, swamp, funk, zydeco og den rytmiske tradisjonen fra Louisiana. Bandet åpnet kvelden med et eget sett før Tora Daa ble med i andre avdeling. Tora har en stemme og energi som kler et slikt bandformat svært godt, og kombinasjonen løftet temperaturen merkbart. Mot slutten kom også Adam Douglas tilbake på scenen for et par duetter.
Dermed fikk avslutningen noe av det som hadde vært hensikten med hele Tuscan Blue: Musikere fra forskjellige sammenhenger møttes uten at alt nødvendigvis måtte være planlagt ned til minste detalj. Det oppsto musikk der og da.

Over: Tora Daa. Under: Roberto Luti og Arne Skage. (Foto: Per Arne Log).

Når festivalen blir mindre
Norsk bluesliv er tuftet på klubbene og de små festivalene. Det er der publikum møter musikerne på nært hold, og det er ofte der miljøet rundt musikken bygges. Tuscan Blue tok egentlig denne tanken enda et skritt videre. Når publikumstallet er rundt 30, artistene bor på samme sted og alle møtes igjen ved matbordet, blir skillet mellom festival, klubb og sosial sammenkomst mindre. 

I løpet av helgen var det både matlagingskurs, vinsmaking og lange måltider, men konsertene ble samlingspunktene som alt kretset rundt. Og kanskje er det nettopp derfor formatet fungerte så godt. Tuscan Blue ønsker ikke å konkurrere med de store festivalene, men forsøker å tilby noe annet. Ingen kø foran scenen. Ingen konserter som kolliderte. Ingen hundre meter mellom publikum og artist. Bare mennesker, mat, vin, et vakkert sted – og bluesen i sentrum.
Da søndagen kom og koffertene igjen skulle pakkes, var konklusjonen blant de tilreisende ganske klar: Dette bør gjentas.