Bluesnews

En av de som har engasjert seg i saken er Notoddenbosatte Heidi Blåsmo, som tidligere har vært elev ved studiet. Hun er selv svært aktiv i flere band og andre musikalske prosjekter, og er også en ildsjel i bluesmiljøet gjennom engasjement i Notodden Blues Festival og styreverv i Norsk Bluesunion.
Vi gjengir her hennes kommentar til nedleggelsen av bluesstudiet:

---------

Heidi Blåsmo: 
- Når Norge mister sitt eneste bluesstudium – hvem tar ansvaret? 

At Universitetet i Sørøst-Norge (USN) velger å avvikle landets eneste universitetsstudium i utøvende blues og americana, er mer enn et tap for Notodden. Det er et tap for norsk musikkutdanning og et spesialisert fagmiljø som har arbeidet målrettet med å utvikle blues som både utøvende og vitenskapelig fag.
 
USN begrunner beslutningen blant annet med lave søkertall. Men rekruttering er også et ledelsesansvar. Hvor godt har universitetet egentlig synliggjort studiet? Hvor aktivt har det benyttet de nasjonale og internasjonale nettverkene som allerede finnes i Bluesbyen Notodden? Man kan ikke forvente at studenter søker på en utdanning de ikke vet eksisterer.
Universitetsledelsen viser til at USN fortsatt skal tilby musikk gjennom lærerutdanningene og folkemusikkstudiene. Men generell musikkundervisning erstatter ikke et spesialisert universitetsstudium i blues og americana. Det er to forskjellige faglige tilbud med ulike formål og kompetanseområder.
 
Jeg har selv gått på blueslinjen ved USN, og studiet har hatt stor betydning for min utvikling og karriere som musiker og bluesartist. Det har gitt meg både kunstnerisk fordypning, faglig innsikt og en bredere forståelse av musikken jeg arbeider med.
 
Blues er langt mer enn en musikalsk sjanger. Den har sine historiske røtter i afroamerikanske erfaringer med slaveri, segregering, undertrykkelse og kampen for kulturell identitet og selvbestemmelse. Gjennom generasjoner har bluesen utviklet seg som en uttrykksform for både menneskelige livsvilkår, motstand, fellesskap og kunstnerisk nyskaping. Den har samtidig lagt et vesentlig grunnlag for utviklingen av jazz, rhythm and blues, rock og store deler av den moderne populærmusikken.
Å studere blues på universitetsnivå innebærer derfor langt mer enn å utvikle instrumentale eller vokale ferdigheter. Det handler også om å forstå musikkens historiske, sosiale og kulturelle sammenhenger, dens musikalske tradisjoner og hvordan disse videreføres og utfordres gjennom samtidens kunstneriske uttrykk. Nettopp samspillet mellom musikkutøvelse, kulturhistorisk forståelse og akademisk refleksjon gjør dette til et studium med betydelig faglig dybde.
 
For meg har denne helheten vært særlig verdifull. Den har ikke bare utviklet meg som utøver, men også gitt meg en dypere forståelse av mitt eget kunstneriske ståsted og av ansvaret som følger med å videreføre en musikktradisjon med en så omfattende historie.
Samtidig peker både Creo og representanter for de nasjonale fagorganene for musikk på et større paradoks: Mens myndighetene ønsker å styrke praktiske og estetiske fag, bygges deler av utdanningsgrunnlaget for musikkfaglig kompetanse ned. Helse og teknologi er viktige satsingsområder, men det gjør ikke musikkfaglig kompetanse mindre samfunnsrelevant.
 
USN har naturligvis ansvar for økonomiske og strategiske prioriteringer. Men når et så særpreget studietilbud avvikles, må universitetet også kunne redegjøre for hvilke alternativer som er vurdert, hvordan fagmiljøets innspill er behandlet, og hvorfor videreutvikling ikke er valgt. At ledelsen har beslutningsmyndighet, fritar den ikke fra ansvaret for en grundig og etterprøvbar prosess.
Kunne færre studieplasser, fleksible eller samlingsbaserte studieløp, tettere samarbeid med musikkmiljøet eller en tydeligere nasjonal og internasjonal rekrutteringsstrategi gi studiet bedre forutsetninger? Dette er muligheter som fortjener en reell vurdering før et unikt utdanningstilbud forsvinner.
 
Notodden har brukt flere tiår på å bygge opp sin internasjonale posisjon som Bluesbyen. USN har hatt en sjelden mulighet til å videreutvikle denne posisjonen akademisk, i direkte samspill med et levende og internasjonalt anerkjent musikkmiljø.
Dette handler ikke om å bevare et studium for enhver pris. Det handler om å sikre at et utdanningstilbud med en unik nasjonal og internasjonal posisjon ikke avvikles uten at mulighetene for videreutvikling er grundig undersøkt.
 
Før vi mister Norges eneste universitetsstudium i blues og americana, bør vi kunne forvente en tydelig og etterprøvbar begrunnelse for hvorfor det ikke kan videreføres.
For spørsmålet er ikke bare hvorfor studentene ikke har kommet. Det er også hva universitetet selv har gjort for å nå dem.