Bluesnews

30-årsjubileet måtte naturligvis sparkes i gang på en god måte, og Kongelaget leverte et veldesignet spark som raskt fikk festen i gang. Notodden Bluesband kom deretter på scenen. Her gikk gjennomsnittsalderen til musikerne opp. De er godt voksne gutter, men ta ikke feil – gleden ved å spille blues mangler det absolutt ikke på. Tvert imot. Det spilles med både erfaring, energi og kjærlighet til musikken.

Ølet flyter, dansingen er i gang, og det er tydelig at denne helgen skal nytes. Da Stein Egil Legård ønsket oss velkommen, satte han ord på noe som gjør festivalen spesiell: «Dere er de samme menneskene som kommer hvert år.» Og det er en del av sjarmen. Hit kommer folk tilbake år etter år fordi de vet hva de kommer til – god musikk, godt selskap og en helg full av musikk. 
Fredag kveld avsluttet Spoonful of Blues festivaldagen med et smell. De er et skikkelig bra liveband som virkelig vet hvordan de skal trollbinde publikum, og det var tydelig at de er en favoritt blant festivalgjestene. På den store scenen sto Grannie Duffy og bandet hennes. Hun var nå en mer rocka utgave enn det jeg har hørt av henne før. Etter hvert som konserten skred frem fant flere og flere veien til konserten. Kvelden ble avsluttet med Jonas Løvv fra Bergen, som viste seg å være en svært energisk utøver. Nå var vi virkelig i gang. 

Over: Notodden Bluesband. Under: Spoonful of Blues. (Foto: Frank Nielsen).

Lørdag
Lørdagen startet tidlig med tre konserter på Hardanger Hotel. Ivan Sand & Rust fra Danmark spilte Neil Young-låter, som om det var Neil Young selv som var på scenen. En flott opplevelse og en god start på lørdagen. Terry Lehns og Lazy fortsatte ettermiddagen, og festen var i full gang. Samtidig skjedde det noe på Iris-scenen, hvor det var gratis Senior Blues med Kongelaget. Det har blitt en virkelig god tradisjon som passer perfekt til festivalens idé om å bringe generasjoner sammen rundt bluesmusikk. 

Over: Kongelaget med Kjell Inge Brovoll i front. Under: Young Fogertys. (Foto: Frank Nielsen).

På den store scenen i Lindehuset sørget Stròk og Hagle for underholdningen, og country-rap kom inn i bildet. En annerledes, men festlig opplevelse som viste bredden i årets program. Young Fogertys spilte på Iris-scenen, og her fikk publikum en god porsjon John Fogerty-låter. Det var tydelig populært, og folk både lyttet og sang med. 

Dr. Feelgood
Hvis det var ett navn som virkelig trakk folk, var det Dr. Feelgood fra England. De må nok beskrives som kveldens – og kanskje hele festivalens – hovedattraksjon. Salen var fullstendig fullsatt, og stemningen deretter. Et band med masse erfaring og en energi som fortsatt holder mål.

Norske band
I år ble det lagt stor vekt på norske band – helst lokale – og det synes jeg absolutt festivalen bør fortsette med. Det finnes mange talentfulle bluesartister i Norge, og festivalen viste nok en gang at man ikke trenger å lete lenge for å finne musikere som kan levere.

Notoddenbandet Terry Lehns. (Foto: Frank Nielsen).

Siste band ut lørdag var BB Lyngs Bluesband som fikk æren av å avslutte 30-årsjubileet. Og for en festival det ble! 30 år med blues i Odda ble feiret på helt riktig måte: Med musikk, folk, dans, øl, fellesskap og masse god stemning. Så gratulerer med 30-årsjubileet, Blueslaget Lokst Utøve.

30 år med fellesskap og kjærlighet til musikk
Etter tre tiår som drivkraften bak Blueshelga Lokst Utøve, sier Stein Legård nå farvel til lederjobben. Men selv om ansvaret sendes videre, slipper han ikke taket i festivalen, som har vært en fast del av musikklivet i Odda i 30 år.
Det hele startet med en tur til Notodden. I 1993 vokste bluesmusikken i Norge, og bluesklubber ble startet stadig flere steder. Blant dem som ble inspirert var en gruppe musikkentusiaster fra Odda.
- Vi fant ut at vi måtte ha en i Odda også.
Slik begynte historien om Blueshelga Lokst Utøve. Stein Egil Legård har vært med siden den gang.

I 1997 ble den første Blueshelga Lokst Utøve arrangert. Ambisjonene var store den gang.
- Den gang skulle vi bli størst i verden.
Men gradvis fant arrangørene ut at festivalens styrke kanskje lå i å ikke bli for stor.
- Vi fant ut at det var bedre for oss å være litt små og håndterbare. Derfor har festivalen vært på omtrent samme nivå i lang tid, sier Stein Egil.
I dag selger festivalen rundt 1000 billetter. Publikum kommer fra hele Vestlandet og fra Østlandet, men det er først og fremst lokalbefolkningen som fyller plassen. Og mange kommer tilbake år etter år.

Blueslagets primus motor og "Grand old man",  Stein Egil Legård. (Foto: Frank Nielsen).

Som et stort familietreff
Det er noe spesielt med Blueshelga Lokst Utøve. For selv om festivalen først og fremst handler om musikk, er det tydelig at fellesskapet rundt betyr minst like mye.
- Det er som et familietreff på en måte. Det har vært sånn i nesten alle de 30 årene festivalen har eksistert, forteller Stein Egil.
Dette merkes også på publikum. Mange kjenner hverandre, og flere av ansiktene er de samme fra år til år. Festivalen er også et sted hvor folk kommer for å feste. Øl, venner og høy musikk er en naturlig del av det. Men ifølge Stein Egil er det ikke nødvendigvis bare musikken alle kommer for.
- Jeg tror tre fjerdedeler kommer for å feste, og en fjerdedel blir virkelig oppslukt av musikken.
Da festivalen startet, var konseptet enkelt: Det skulle være blues. I dag er bildet annerledes.
- Da vi startet var vi en ren bluesfestival. Men så innså vi at vi er i Odda, og at det finnes forskjellige musikksmaker. Derfor må vi ha et litt bredere musikkspekter.
Derfor kan man i dag finne blues, rock, folkrock, country og nyere musikksjangre på programmet. Dette er også en del av forklaringen på at festivalen har fått et yngre publikum. Årets program viser tydelig at festivalen ikke er redd for å bevege seg utenfor de tradisjonelle bluesrammene.

Økonomien må holde tritt med ambisjonene
Festivalen har ikke vokst ukontrollert. Tvert imot har bevisst økonomisk forsiktighet vært en viktig del av overlevelsen. Blueshelga mottar støtte fra blant annet lokale bedrifter, kommunen, Kulturrådet og den lokale sparebanken. Hardanger Hotel bidrar også med overnattinger. Totalt er sponsorstøtten på rundt 350 000 kroner, og med hotellet inkludert er beløpet rundt 400 000–450 000 kroner. I fjor gikk festivalen med et overskudd på rundt 200 000 kroner.
- Vi har gått med overskudd nesten hvert år, forteller Stein Egil. - Det har selvfølgelig også vært år med underskudd, men aldri i en størrelsesorden som truet festivalens eksistens.
Vi har gått i minus, men ikke mer enn vi kan håndtere. Jeg tror det er fordi vi har holdt det på det nivået vi har i dag. Frivilligheten er under press. En festival kan ikke drives uten frivillige. Og det er nettopp her Stein Egil Legård føler en av de største utfordringene for fremtiden. Fredag er det mange frivillige – men også færre publikummere. Lørdag er det flest gjester, men færre frivillige. 

Det er derfor også et spørsmål om generasjonsskifte. Nå er det på tide å gi stafettpinnen videre. Etter 30 år har Stein Egil bestemt seg for å trekke seg som styreleder. Han har fylt 70 år, og selv om avgjørelsen betyr at han ikke lenger vil ha det overordnede ansvaret, er det ikke et farvel til festivalen. 
- Jeg kommer ikke til å forsvinne helt. Jeg skal bidra, men jeg vil ikke ha noe ansvar. Jeg vil bare hjelpe til.

Musikken må videreformidles til de unge
For Stein Egil handler ikke festivalen bare om bandene på scenen. Det handler også om å videreformidle noe. Gjennom årene har festivalen blant annet sendt rundt 20–25 unge mennesker til et bluesseminar på Notodden. Noen har deltatt flere ganger, og festivalen har bidratt til å betale utgiftene. Det handler ikke nødvendigvis om å skape nye bluesmusikere.
- Det er viktig for oss at vi får unge mennesker inn i musikken. Ikke nødvendigvis i forhold til blues, men bare at de begynner å spille musikk.
Det er kanskje en av de viktigste delene av Stein Egil Legårds arv etter 30 år med festivalen.

To scener – to generasjoner
Et av festivalens særegne trekk er de to scenene, som er rettet mot forskjellige deler av publikummet. Iris-scenen ble etablert i 2011 og flyttet til sin nåværende beliggenhet etter at festivalen kjøpte bygningen i 2018. Her har det eldre publikummet funnet sitt faste hjem. På den store scenen er det mer plass til nyere sjangre som hiphop og rap, og her er det 18-årsgrense.
Det er nok et eksempel på hvordan festivalen har utviklet seg uten å gi slipp på sin historie.

Hva skjer nå? Det er det store spørsmålet. Stein Egil Legård har trukket seg som styreleder, men han håper Blueshelga vil fortsette lenge. Han er ikke bekymret for økonomien. Festivalen har gjennom årene bygget opp et solid økonomisk fundament.
- Vi har bygget oss opp slik at vi har trygghet. Taper vi 100 000 kroner, er det ikke noe problem. Taper vi 200 000 kroner, er det heller ikke noe problem, sier han.

Men viktigst av alt, festivalen har mye som ikke kan måles i kroner og øre. Et publikum som kommer tilbake. Frivillige som blir. Unge mennesker som får muligheten til å oppdage musikk.

Stein Egil er fri fra ansvaret, men han tar ikke fri fra musikken.
Som en liten bonusinfo: Navnet Lokst Utøve refererer til stedet og hytta der de satte seg ned for å danne bluesklubben.