Bluesnews

Nidaros Blues 2025 ble arrangert 24. – 27. april som sedvanlig i Clarion Hotel Trondheim. Dette er et stort hotell, samtidig et hotell som skaper intimitet når salene fylles, noe de gjorde til gangs under årets bluesfestival. Blant de nye navnene i bluesfestivalsammenheng var Therese Ulvan og hennes band. Selv om hun egentlig har en lang karriere i musikkbransjen der hun har samarbeidet med internasjonale artister, ble hun for oss et friskt pust blant de mer tradisjonelle bluesartistene vi kjenner til fra utallige festivaler og konserter. Trønderjenta er dessuten kåret til «Best Female Singer Songwriter» av organisasjonen Los Angeles Women in Music, som også beskriver Thereses musikk som sjelfull pop med en nordisk bris. Enig i det.

Therese Ulvan var et friskt pust blant bluesartistene. (Foto: Jan Erik Moe).

Kanonkonsert med Jesper Lindell
I fjor gjorde svenske Jesper Lindell og hans Brunnsvik Sound & Horns stort inntrykk under Notodden Blues Festival, og Nidaros Blues-leder Jan Engen skjønte straks at dette også ville fenge det store trønderske publikum. En kanonkonsert ble resultatet fra den dyktige og karismatiske musikeren fra Ludvika, og det er ikke rart at han og bandet har turnert Sverige og resten av Europa de siste årene. En runde i USA ble det også i fjor høst for denne nye Americana-stjerna fra våra grannar i øst.
Seniorblues er blitt et fast arrangement under Nidaros Blues der Trondheims eldre garde gis anledning til å oppleve den blå musikkens magi. I år var det Kongelaget med Dr. Bekken, Kjell Inge Brovoll, Halvard Andresen og Arne Skognes som underholdt de eldre med New Orleans-takter, boogie woogie, humor og improvisasjon. Dette er en gjeng gode musikere som har lett for å få fram smil og latter hos publikum. Så mange tilhørere var det faktisk at det måtte holdes to konserter. Og seniorene? Vi må innrømme at det var vanskelig å skille seniorene fra den gjennomsnittlige festivalgjenger på norske bluesfestivaler. Men slik er det blitt.

Over: Jesper Lindell leverte en kanonkonsert. Under: D.K. Harrell kunne oppleves både i "Lyttekroken" og på Riis-scena. (Foto: Jan Erik Moe).

Lyttekrok med D.K. Harrell
Under hver bluesfestival arrangerer Jan Engen & Gjengen konseptet «Lyttekrok» der journalist Øyvind Rønning intervjuer artister. Øyvind er særdeles flink til å komme under huden på artistene, og denne gang var det «den nye BB King», D.K. Harrell, som åpnet sine dører for publikum. Den unge mannen fra Ruston i Louisiana fortalte om sin oppvekst og sin musikalske oppvåkning etter et møte med legendariske BB King, og om hvordan dette forandret livet hans. D.K. ga også musikalske eksempler med fullt band under praten med Øyvind Rønning. Og D.K. høres ut som BB King. Ser ut som BB King også. Gitaren var selvsagt en Gibson «Lucille», akkurat som Kings. Denne hadde han fått lånt av lydmann Marius etter at D.K.s egen «Lucille» hadde vært utsatt for et angrep fra et flyselskap på vei til Europa. D.K. 
Harrell gjennomførte senere et suverent bluesshow på den mer intime Riis-scena der man kunne føle vibrasjonene fra 60-70-tallets USA med sin salige blanding av elektrisk blues med en teskje gospel i seg. Dette er en mann å følge med på i årene som kommer.

SuperCharger Duo
En relativt ny stjerne på den trønderske blå himmel er duoen SuperCharger Duo bestående av trommis Ernst Wiggo Sandbakk og pianisten Eirik S. Tveten. Dette betyr at en godt voksen mann og et ungt stortalent har slått seg sammen i en hvirvelvind av New Orleans-inspirert boogie woogie, jazz, ragtime og blues, og at det er bare å gi seg over for denne duoens prestasjoner på sine respektive instrumenter. De har stort sett spilt på jazzklubber, men anbefalingene går langt utover jazzklubber. De kan spille hvor som helst, for hvem som helst og når som helst. Stående trampeklapp sier sitt. Og sjelden har vi sett publikum med bredere glis under en konsert.

Robert Kane i Dr. Feelgood. (Foto: Jan Erik Moe).

Dr. Feelgood og Nine Below Zero
Tidlig fredag kveld ble vi presentert for et nytt navn i festivalsammenheng, nemlig amerikansk-danske-svenske Lowlife Brotherhood. Dette betyr et bluegrassparty de luxe, ledet av gitaristen og sangeren Rick Hauchman fra North Carolina, USA. Sammen med sine danske og svenske venner spiller han ekte bluegrass med et lydbilde fra bluegrassens hjemland, med både musikalske røtter og mer moderne materiale.
Senere på samme scene dukket legendariske Dr. Feelgood opp med sin typiske engelske pubrock med røtter fra 1970-tallets England. Det samme kan sies om Nine Below Zero, og å få tildelt en slik pakke på en og samme kveld, er jo litt av en godbit for de mange norske fans som både sang og rocka med de to svært så energiske bandene denne kvelden. Engelsk rhythm‘n blues eller pubrock er er en stilart i seg selv, og Dr. Feelgood er yppersteprestene i denne sammenhengen. De opprinnelige medlemmene er nok for lengst borte, men dagens utgave ligger ikke noe tilbake for originalen. Dette er musikk til å bli i godt humør av. 
Det samme kan sies om Nine Below Zero der frontfigurene Dennis Greaves og Mark Feltham styrer sine tropper godt. Begge var med å starte Stan’s Bluesband i 1977, et band som ble til Nine Below Zero to år etter. Det er vel også å nevne at bandet har åpnet for The Who, Kinks, Eric Clapton, Van Morrisson og Status Quo. Det er jo absolutt noe å ha i cv’en.

Dennis Greaves, Nine Below Zero. Under: Shawn Pittman og hans band, The Özdemirs. (Foto: Jan Erik Moe).

I den noe større Foraas Scene spilte mannen fra Dallas, Texas, Shawn Pittman. Han nevnes i samme åndedrag som Double Trouble, James Cotton, Matt «Guitar» Murphy, Hubert Sumlin, Gary Clark jr, og Kim Wilson, noe som betyr Texas-blues på sitt beste. Han ble backet av The Özdemirs, et familieband ledet av bassisten Erkan Øzdemir som i mange år har turnert med amerikanske artister i Europa, selv om bandet står fjellstøtt på egne ben. 

Deltablues med Bottleneck John
Nidaros Blues 2025’s alibi på blues fra Mississippis delta var svenske Bottleneck John’s Delta Trio. Mannen fra Østersund (Øst-Trøndelag) er en av broderfolkets fremste tolkere av den opprinnelige slide-bluesen, og spiller så autentisk blues at man fornemmer både bomullsmarker og gospel fra de små trekirkene man finner i Mississippi. For de av oss som liker denne bluesen, var nok Bottleneck Johns konsert en høydare. Senere på samme scene dukket Jolly Jumper og Big Moe & The Jimbo Jambo Band opp, og ettersom undertegnede er med her må vi vel nøye oss med å si at det syntes ut som publikum koste seg under konserten.
Ola Buan Øien & Vise Menn sto på scenen lørdag ettermiddag, og det betyr energisk blues på kav trøndersk. Ola er en svært dyktig gitarist, og sammen med trommis Håvard Sterten og bassist Kåre Andreas Lund slapp bandet også sin ferske plate «Blå» på vinyl og digitalt denne lørdagen. Ola og bandet kan fort bli en schlager på norske festivaler.

Alice Armstrong og hennes band, vinnerne av årets European Blues Challenge, imponerte i Trondheim. (Foto: Jan Erik Moe).

Fargerike Alice Armstrong
Første gang vi opplevde Alice Armstrong på en scene var på Østersund Bluesfestival i oktober i fjor. Der slo hun oss rett i golvet med sin fantastiske stemme som har et register som går fra det dype og raspende til å ende opp som en fløyelsmyk englestemme, og det samme gjorde hun på Riis-scenen i Trondheim. Hun er en fargerik blanding av blues, soul og funk ispedd en dose rock’n roll, og Alice har full kontroll på scenen. Bandet er 100% kvalitet og følger hennes minste vink. Som hun selv sier: Det handler om å gi kvalitet til publikum.

Også Adam Douglas hadde tatt turen til Trondheim denne helga. Sammen med den syngende trommis, Torjus Nevland, og noen gitarer framførte Adam utvalgte låter fra sin lange karriere, og «verdens minste største band», som de kaller seg, spilte for et svært så lydhørt publikum. Det er ikke så rart at mannen fra Oklahoma har svært mange fans i Norge, landet han har vært bosatt i siden 2008. Konseptet med trommis Nevland fungerte for øvrig helt topp. 

Soul-blues med Tad Robinson
I amerikanske magasiner beskrives Tad Robinson som en av de aller beste stemmene innen fusjonen soul-blues. Han har et utall nominasjoner fra de amerikanske prisgivende awards, og har gjestet Europa mange ganger. Den munnspillende soul/blues-artisten var med i Dave Specters band fra 1990, og han har spilt blant annet med Memphis Horns, Otis Clay, Anson Funderburgh og Alex Schultz. Tad synger og spiller musikk fra det som blir kalt «den gyldne æra» i Memphis på 1960-tallet, og sammen med stjernelaget av musikere skapte Tad Robinson en kjempekonsert på Riis Scene lørdag kveld.

Før D.K. Harrell igjen gikk på scenen, ble scenen ryddet til danske Ida Nielsen & The Funkbots. I musikkmagasiner er Ida rangert som en av verdens ti beste bassister, og det er ikke rart at selveste Prince benyttet seg av Idas kunnskaper på bass i hele seks år. På festivalens Foraas scene fikk hun vist publikum en leksjon i funk, hiphop og verdensmusikk, og The Funkbots leverte energisk musikk full av detaljer og grooves. Ikke typisk bluesfestival-musikk kanskje, men likevel svært så imponerende, og publikum viste å sette pris på denne oppvisningen fra Ida Nielsen og hennes band.
D.K. Harrell avslutta SuperLørdagen for Nidaros Blues 2025, igjen med et show som fikk publikum til å svinge med. Det var tydelig at D. K.s første besøk i Trondheim ikke blir hans siste.

Nidaros Blues 2025 ble avsluttet søndag ettermiddag i Vår Frue Kirke med Earl Thomas & The Gospel Ambassadors, og her var det stinn brakke, hvis man kan bruke dette begrepet om et kirkebygg. 500 billetter var solgte og sørstatsgospelen varmet nok opp publikum. Rå energi og sterke følelser gir en spesiell musikalsk opplevelse. Det gjorde godt på en heller kald søndag ettermiddag i slutten av april 2025.

Festivalsjefen forteller til Bluesnews at han er godt fornøyd med årets festival.
- Vi hadde ganske elendig forhåndssalg på billettene, og trodde dette skyldtes at trønderne hadde brukt for mye penger under VM på ski i Trondheim. Heldigvis snudde denne trenden, og årets festival ble en suksess. Vi kan vi se tilbake på den 26. bluesfestivalen med et smil om munnen, forteller Jan Engen.

Det kommer mer stoff fra festivalen i Bluesnews' juninummer.