Bluesnews

Konsertene startet i Blues Hall fredag 3. oktober med hjemlige Thorbjørn Risager & the Black Tornado. ”Tornadoen” er superprofesjonelle og et av Danmarks travleste band, og de leverte et sterkt og velkomponert sett.
På den største scena, Arena Stage, var Krissy Matthews & the Vikings første navn. Den norsk-engelske gitaristen og sangeren Matthews fremsto som en sympatisk og uhøytidelig type, og det passet godt til powertrio-bluesen som han presenterte sammen med sitt norske band. Krissy Matthews & the Vikings var et godt og livlig bekjentskap, selv om de ikke for alvor skilte seg ut.

Over: Thorbjørn Risager og hans band åpnet årets Blues Heaven-festival. Under: Krissy Matthews & The Vikings var årets norske innslag. (Bilder: Frank Nielsen).

Chicagoblues
Skilte seg ut gjorde derimot duoen Giles Robson & John Primer. Primer er en sann Chicago blues-legende med bakgrunn som «side man» for Magic Slim og selveste Muddy Waters. Og Giles Robson er en ualminnelig fremragende munnspiller, med en spillestil som passet som fot i hose til duo-formatet, der det var masser av plass til hans virtuose Chicago-stil. 
Robson viste sig som en glimrende sanger med en kraftig stemme, men likevel virket det naturlig at John Primer tok seg av mesteparten av vokalen, for han er en fantastisk sanger!
Med sine 80 år på baken kunne vi tilgitt Primer dersom vokalen var noe svekket, men det var det ingen tale om. Hans kraft, klang og kontroll virket fullstendig upåvirket av alderen.

John Primer var et av festivalens høydepunkter. (Foto: Frank Nielsen).

Blues og rock
Canadieren Colin James har en fot i rocken og en i bluesen, og hans sett på Arena Stage avspeilet dette. James’ sangstemme er flott og klar, og især på en versjon av Van Morrisons ”Into the mystic” briljerte han vokalt. Ellers var det mest gitarspillet man la merke til, og spesielt i slowbluesene viste Colin James god smak og "økonomisk sans". 

Earl Thomas 
Backingbandet The Anthony Cullins Band startet med to låter før Thomas kom på scenen. Det viste seg raskt at her var det snakk om en sann entertainer. Elegant ikledd lærjakke danset og sang Thomas seg gjennom sitt rhythm & blues-pregede sett. Selv om Thomas sto frem som en performer, virket stemmen noe slitt før han hadde sunget seg varm. Det kan være gode grunner til at en 65-årig sanger lar bandet innlede konserten, men når det er snakk om et kort festivalsett, er det en kontroversiell beslutning å ikke la hovedpersonen gå på scenen med det samme. Vi fikk seks låter med Earl Thomas, og tre av dem med halv stemmekraft. Det var ærlig talt for lite.

Over: Showmannen Earl Thomas på scena i Frederikshavn. Under: Canned Heat. (Foto: Frank Nielsen).

Vaskekte pop-hits
Amerikanske Canned Heat toppet plakaten, og man merket tydelig at dette var et band som mange hadde gledet seg til. Det er heller ikke vanlig at Blues Heaven kan by på artister med vaskekte pop-hits i bagasjen, både ”On the road again”, ”Going up the country” og ”Let’s work together” lå på de amerikanske Top 40-listene på 60-tallet. Vi fikk dem alle tre i Arena Nord, og alle utløste stor jubel. Det var en fornøyelse å se et veteranband som ikke bare lente seg tilbake og hvilte på laurbærene, men som både hadde forbilledlig energi og ville noe med musikken. 

Rock-orientert 
Sangerinna Sari Schorr og hennes band leverte et svært rock-orientert sett med Schorrs flotte sangstemme i front. Janis Joplin virket som en klar inspirasjonskilde, men Schorrs stemme er både mørkere og klarere med en snert av Anisette Koppel, spesielt i vibratoen.
Bandet spilte energisk, men all poseringen virket påtatt. Der er naturligvis ingen ting i veien med sceneshow, men i en sjanger som bluesen, der musikkens feeling er så essensiell, vil man gjerne i hvertfall ha en illusjon av spontanitet og impulsivitet. Her virket det ofte overfladisk.

Sangeren Samson Mirro i svenske Blue Benders er barnebarnet til den amerikanske bluesmannen Eric Bibb. (Foto: Frank Nielsen).

Blue Benders 
Lørdagen åpnet med svenske Blue Benders i Arena Stage kl. 16. Som The Anthony Cullins Band var dette et ungt band, som riktignok ikke hadde lagt seg på en bestemt spillestil, men kombinerte mange forskjellige elementer der det generelle inntrykket var bluesrock i den tyngre enden. Blue Benders virket oppriktig oppstemte over å spille på Blues Heaven, og de var et sjarmerende bekjentskap med en god publikumskontakt, selv om deres musikk for manges smak nok lå vel langt fra tradisjonell blues. 

Mer Chicagoblues
Hvis man savnet mer tradisjonell blues, fikk vi det med Spanske Sweet Marta & Johnny BigStone som spilte Chicagoblues med dansk rytmeseksjon, Jakob Kirkegaard Kortbæk på bass og Asmus Jensen på trommer, og det gjorde de riktig så godt. ”Sweet” Marta Suñe demonstrerte glimrende vokal og herlig klassisk Chicago-munnspill, mens Johnny BigStone matchet henne med upretensiøst gitarspill fra Jimmy Rogers-skolen. Repertoaret var en blanding av egne låter og covernumre fra Chicagobluesens storhetstid.

Sweet Marta & Johnny BigStone ble dog overtrumfet av den mektige Mud Morganfield som stilte med et sublimt band bestående av Eric Ranzoni på keys, Ronni Boysen og Paul Garner på gitar, Brendan O’Neill på trommer, Kid Andersen på bass og Gustav Almstedt på munnspill. Morganfield sang fantastisk med en dundrende baryton og sublim frasering og vibrato, som ikke kunne skjule arven fra faderen. Han utstrålte selvsikkerhet og fremsto fullstendig hjemmehørende i musikken, avslappet sittende på en barstol og med hele salen i sin hule hånd. Bandet spilte suverent. Kid Andersen var enestående på bassen, ikke minst i den superfunky ”Ernestine”, hvor han spilte en fantastisk solo. Hele bandet spilte simpelthen blendende. En meget stor konsertopplevelse!

Over: Mud Morganfield Band. Under: Boogie Boys med sangeren og pianisten Bart Szopinski i front. (Foto: Frank Nielsen).

Boogie Boys 
har spilt flere ganger på Blues Heavens forgjenger, Frederikshavn Bluesfestival. Nå var det polske bandet utvidet med blåserrekka The Retro Funk Horns. Men oppmerksomheten rettet seg mest mot den sprelske Bart Szopiński, som hadde hjul på pianoet sitt, og allerede under konsertens første låt skubbet han det tvers over scenen og spilte ansikt til ansikt med andrepianisten Cholewinski. Boogie Boys er et showband, men det betyr ikke at håndverket ikke er i orden. Det kreves teft for å levere et slikt show, og det har Boogie Boys. De hadde også godt tak i publikum, og da de avsluttet med Bruce Channels ”Hey! Baby” (kanskje med større inspirasjon fra DJ Ötzi!), var det mange som reiste seg fra setene for å skråle med.

The sweet spot
Vi fikk også mye show fra veteranene Rick Estrin & the Nighcats, men der det av og til fra andre band på festivalen «bikket over» i det fjollete, fant Estrin og hans band «the sweet spot» mellom underholdning og musikalsk virtuositet på Arena Stage. Timingen mellom musikerne var perfekt, både når de spilte, og når den fiffige og svært opplagte Rick Estrin fortalte sine historier mellom låtene. Og selvfølgelig var det hele innøvd, men det virket spontant – og man trodde på den 75-årige Estrin når han fortalte om hvordan musikken fikk kroppen til å glemme alderen. Det er ikke mange på denne jord som kan spille munnspill på Rick Estrins nivå. Kid Andersen sto ikke noe tilbake, og bød konstant på smakfullt og vel-taimet gitarspill. 

Kid Andersen og Rick Estrin. (Foto: Frank Nielsen).

Vidtfavnende
Engelske The Cinelli Brothers avsluttet årets Blues Heaven, og det gjorde de svært bra. Som flere av de andre yngre navnene på festivalen hadde britene et vidtfavnende musikalsk uttrykk. Vi fikk bl.a. høre ”Dozen roses”, en lekker old school soulsang a la Marvin Gaye, en psykedeliske versjon av Tony Joe Whites ”Polk Salad Annie” med lange soloer, orgelblues a la Booker T. & the M.G.’s, en versjon av The Beatles’ ”Don’t let me down” og en flott gospel/spiritual i ”Prayer”, kun backet av akustisk gitar og tamburin der medlemmene byttet på å synge. Det hele ble rundet av med en metallisk skramlende boogie i form av ”Choo ma gum” med temposkifte og et drønnende crescendo.

De modne krefter
På Blues Heaven 2025 var det de modne krefter som gjorde mest inntrykk. Giles Robson & John Primer, Mud Morganfield og spesielt Rick Estrin & the Nightcats ble de største konsertopplevelsene på festivalen. Men festivalen skal roses for å gi plass til et bredt utvalg av bluesens uttrykksformer, og de yngre bandene må komplimenteres for å bringe noe nytt og oppfinnsomhet til sjangeren. Det var riktig gode takter spesielt fra The Cinelli Brothers, og også The Anthony Cullins Band og Blue Benders viste at her er mye spennende å bygge videre på.

Om alt går vel, vender Blues Heaven tilbake til Arena Nord neste år, da festivalen kan feire 20-års jubileum. Festivalarrangør Peter Astrup la dog ikke skjul på at det må selges en del billetter først, og gjerne før nyttår. Early bird-billetter vil snart bli lagt ut via Blues Heavens hjemmeside.

Les hele saken på danske Bluesnews sine websider, www.bluesnews.dk