Bluesnews

Finansminister Jens Stoltenberg skal få en klem fra en velger som så langt aldri har stemt på hans Arbeiderparti. Hans åpningstale tror jeg er den fineste jeg har hørt på Notodden, der han så riktig påpeker at vi av og til må la det svirre gjennom hodet vårt hvor heldige vi er som får leve dette festivallivet under 3-4 hektiske dager på Notodden, når vi entrer august hvert eneste år. Vi tar den for gitt, men denne gleden er det mange som ikke får ta del i verden over. Jeg tror alle hadde ønsket seg til Notodden om de hadde kunnet. 
Den 86 år gamle dronningen Mavis Staples velsignet oss med gospel og soul-tradisjoner av en orden vi kanskje aldri mer vil få høre igjen. Vi fikk et Uriah Heep anført av den hele tiden smilende Mick Box, som i likhet med Deep Purple i fjor, viste at tung 70-tallsrock kan løfte taket selv på store tunge seildukstelt 50 år senere. Og JJ Grey & Mofro viste at funken hører hjemme sammen med blues og sørstatssoul med den mest sjelsettende groove man har bevitnet i Norge siden Steely Dans legendariske opptreden i Oslo Spektrum 2. september i år 2000. Er det ikke deilig når et enkelt masserende Glory Hallelujah runger i teltet fra brystkasse til brystkasse? Rammet inn av et band med en «pitch» og presis rytmikk som ingen maskin kunne skapt, og som får meg til å tenke på The Meters. Fuck AI. Notodden Blues Festival er fortsatt en perfekt og nydelig organisk greie der blodet pumpes rundt og smilene deles ut i alle retninger som et bevis på at vi er sammen om dette. Glory Hallelujah!

Mavis Staples i Hovigs Hangar. (Foto: Harald Olsen).

Amythyst Kiah trollbandt
Man leter alltid etter en øyeåpner på Notodden, en overraskelse, et kick, og man finner den om man vandrer rundt på de mange mindre scenene i tillegg til Hovigs Hangar. I år ble det for min del den snart 40 år gamle amerikanske juvelen Amythyst Kiah som knekte koden, en fantastisk ærlig, spennende og personlig singer/songwriter. For meg en slags Tracy Chapman med en hudløs «Appalachian feel». Hun har så stort repertoar og sjel i sine låter at det er smått utrolig at hun ikke har fått et gigantisk navn der ute allerede, selv om det sakte men sikkert bygger seg opp. Hun fikk sitt gjennombrudd hjemme i USA i 2021 med sitt andre album som ble Grammy-nominert, med blant annet den utrolig sterke og såre «Wild Turkey» som omhandler situasjonen da hun som 17-åring mistet sin mor i et selvmord. Jeg har nok felt en tåre ved flere anledninger på Notodden gjennom livet, men denne konserten traff tungt, kjente jeg. Jeg var på Kalvøya i 1989 da Tracy Chapman red hitlistene med «Fast car», men jeg følte Amythyst sterkere og mer under huden her 36 år senere. Finn plass til henne i livet ditt om du ikke fikk sett henne på Notodden! Hun har kjempet seg gjennom livet og fortjener virkelig å bli åpnet opp for. Hun trollbandt på Notodden alene med sin akustiske gitar og en banjo.

Proffe arrangører
Byen fremstod i velkjent drakt da de fleste av oss ankom på torsdag. Telemarkingene er så drevne i å levere en av landets største festivaler nå at man nesten ikke registrerer (eller skjønner) hvor mye jobb som ligger bak alt dette. Fra Hovigs Hangar på torget (med det flotte maleriske blues-seilet ved inngangen) til alle snacks-vognene langs hovedgata, et summende billettkontor, de mindre scenene som popper opp på stadig nye steder fra år til år, legendariske Bellman, en utvidet akustisk scene for året, som ga bedre plass for et publikum som ønsker de nære artistmøtene, og folkelivet der du hører alle mulige språk i gatene disse dagene da Notodden dobler sin befolkning. Alt dette forandrer en vanligvis litt søvnig småby til noe ekstraordinært pulserende. Og de frivillige må nevnes, som gjør en stor jobb for at arrangementet er mulig å gjennomføre, – mange av dem er veteraner som har gjort dette år etter år. «Notodden – the best of people and blues” – festivalens tunge slogan. Jeg blir imponert over de frivillige: Som da jeg bivånet hvor iherdig de prøvde å tørke vekk regnet på benkene på den akustiske scenen på lørdagen etter hvert som dryppene kom. De ga aldri opp, men selv om det kom noen regnbyger, var vi likevel heldige. I Drammen ikke så veldig langt unna falt det 50 millimeter denne lørdagen, mens det sommerregnet vi fikk oppi fjellene på Notodden var småtteri og nesten bare kos. Værgudene må digge blues de og!

Jimmie Vaughan. (Foto: Harald Olsen).

D.K. Harrell og Jimmie Vaughan
Apropos digge så er det greit å fylle ut rapporten om hvordan de store bookingene gjorde det på den store Hovigs Hangar scenen:
Torsdag startet med fjorårets funn, «den nye B.B. King» i varme D.K. Harrells generøse form som øste av en blues som er selve grunnfjellet i det som var denne festivalens ide fra starten av. Aldri lett å åpne en festival en torsdag, men det er ingen som stopper unge Harrell. Har du aldri sittet i bluesens skriftestol før, så bringer han deg dit. Med en pondus og en inderlighet som imponerte for andre året på rad. 
Han ga stafettpinnen til Texas-bluesens maestro Jimmie Vaughan, som også han har vært på Notodden ved et par tidligere anledninger. Det har skjedd noe med den nå 74 år gamle elegante Texas-gitaristen som vi kjenner fra Fabulous Thunderbirds i hans yngre dager. Det var ikke like mange smil å telle som for to år siden, ansiktsuttrykket hans inneholdt mer smerte enn smil, og stemmen var ikke helt på plass. Men gitararbeidet var en Texas-maestro verdig, og musikken levde fra «No one to talk to (But the blues)» til «Scratch my back» og flere klassikere som vi også fikk gleden av å oppleve for to år siden. Sånn sett var alt ved det gamle i en solid og levende konsert med en legende som i likhet med tidligere bandkollega Kim Wilson har satt solide støvelspor på Notodden gjennom svært mange år. 

Sivert Høyem, som vi husker fra Madrugada og som avsluttet torsdagen i hangaren, ble en meget god opplevelse. Med Christer Knutsen på sin høyre side og gitaristen Cato Salsa på sin venstre var melankolien, rockenerven og bluesfølelsen betagende gjennom hele konserten. Vi fikk «Into the sea», «Moon landing» og ikke minst «The kids are on high street» med kanon lyd som sjelden oppleves så sterkt på hovedscenen. Sterkt også å se hvor mye av Robert Burås' sjel som bor i Cato Salsas spillestil på gitaren. Robert hadde mye av bluesen i seg og ville vært selvskreven på Notodden om ikke skjebnen ville det annerledes. Jeg har hørt nakne bluesopptak med Sivert Høyem alene, aldri utgitte sådanne spilt inn i sene nattetimer, så vær ikke i tvil om hans blues.

Walter Trout. (Foto: Harald Olsen).

En oppegående Walter Trout
Fredagen gikk i gang med en nesten vanvittig oppegående Walter Trout på sin hardt flerrende og rockete elektriske bluesgitar. At nettopp han skulle åpne hardrock- og metal-kvelden på Notodden var så riktig som det kunne blitt. Bindeleddet mellom John Mayall og Judas Priest, han heter Walter Trout, og han leverte på en måte som nesten får oss til å glemme at han lå for døden for ikke så mange år siden. Hans masserende «Goin’ down» er som å høre Cream på et raveparty.

Lita Ford, som vi kjenner fra The Runaways sammen med blant andre Joan Jett, kom tungt inn på scenen med et band samlet i Sverige og USA og hadde mye image med seg på scenen. Noen publikummere koste seg nok i hjel med damen som hadde en stor hit sammen med Ozzy Osbourne på slutten av 80-tallet, men skal jeg være ærlig så var det tidvis mye skrik og lite ull. Og decibelnivået under hennes konsert var nok over det som er tillatt. Men morsomt, det var det. Dama har en attityde man ikke kan misse helt.

Fredagens høydepunkt
Uriah Heep tok fredagen til himmels. Kanskje er man en smule inhabil ettersom dette bandet satte så stor farge på oppveksten på 70-tallet, men jeg så dette bandet på 90-tallet i Oslo, og jeg mener oppriktig at denne utgaven, både av Mick Box og bandet, er betydelig bedre. Et par nyere sanger, men så rett inn i indrefileten med sanger som «Shadows of grief», «Stealin», «The wizard», «Sweet Lorraine», «Magician’s birthday», «Gypsy», «July morning», «Easy livin», «Sunrise» og «Bird of prey». Skulle jeg ønsket meg noe mer måtte det vært «Love machine» etter den følelsesladete avslutningen. Litt mer kick-ass hadde gjort seg, men for en konsert av evigunge Uriah Heep! Og det syntes å være en del yngre fans i salen som kunne synge med på tekstene og.

Uriah Heeps gitarist Mick Box og sanger Bernie Shaw. (Foto: Harald Olsen).

Avslutningen av fredagen kom med norsk hardrocks flaggskip TNT, med legenden Morten «Diesel» Dahl tilbake bak trommene etter tøff sykdom. Selv om det ikke var 10 000 lovers til stede i Hovigs Hangar så føltes det nesten sånn under deler av konserten. Ikke noe tull, staffasje eller nonsens, som vi fikk litt av med Lita Ford. Her var det norsk hardrock-historie på sitt beste med gitarlegenden Ronnie LeTekrø i storform og falsett-hardrockens ypperste vokal fra evigunge Tony Harnell. 

Seks konserter i hangaren
Lørdagen hadde seks artister i Hovigs Hangar, og skal man komme med noe kritikk av årets festival så må det være at det ble en for mye. Det startet med gjenforente September When som cruiset inn et greit comeback for min del. Man har mange gode minner med dette bandet fra 90-tallet, og de beste låtene som «Cries like a baby», «Bullet me» og «Can I trust you» satt fortsatt overraskende godt på den store scenen. Festivalens morsomste mimre-konsert.
Hellbillies er nærmest på hjemmebane på Notodden, vil jeg tro, og de skapte den velkjente countryrock-atmosfæren som vi kjenner så godt. På grunn av den hastige atmosfæren og behovet for å gjøre intervjuer med andre artister i deres pauser fikk vi ikke vurdert denne konserten, men Hellbillies går seg aldri bort. 

Den største legenden
Den nå 86 år gamle Mavis Staples, en del av den legendariske gospel/soul-gruppen The Staple Singers sammen med Pops Staples, og som fikk hjelp av selveste Prince da hun satset solo sent på 80-tallet, var festivalens største legende og en soul/gospel-diva av dimensjoner. Etta James surret seg bort fra en lenge planlagt Notodden opptreden tilbake i tid, og Aretha Franklin kom aldri heller, men Mavis Staples gjorde opp for dem begge med en svært imponerende konsert der hun sammen med den eklektiske bluesgitaristen Rick Holmstrom (kjent også med Rod Piazza og William Clarke) virkelig viste at selv en gammel dame kan rocke gulvet. Innimellom måtte hun tre tilbake til stolen sin og drikke litt av tekoppen, men den lille store damen var virkelig på, og øste av den gode følelsen i en times langt sett. Konserten kommer til å gå inn i bluesfestivalens historie sammen med Solomon Burkes to opptredener tidlig på 2000-tallet som noe helt spesielt. Det er noe med ektheten i artister som dette som knocker ut alt annet. Fra åpningen med The Staple Singers «City in the sky» til «I’m just another soldier», «Hand writing on the wall» (som hun spilte inn med Levon Helm fra The Band i sin tid) og «Why am I treated so bad», som hun annonserte som Dr Martin Luther Kings favorittlåt. Det var mektig historie over denne konserten, og med rå kraft presset Mavis Staples ut det beste av sin legendariske stemme for oss på Notodden. Fullstendig gåsehud.

JJ Grey & Mofro 
Bandet skulle stått på hovedscenen på Notodden i fjor, men da datasystemet til flyselskapet de skulle reise med til Norge streiket ble flyet kansellert, og det hjalp lite at alt utstyret til bandet allerede var på plass på Notodden. Denne gang var det ingen tvil om at alt var i rute, og for en konsert vi fikk på Notodden! Åpningen med tittelsporet fra det nye comebackalbumet Olustee satt som en kule med et gitarparti som aldri slutter å få tiden til å stå stille. Det er sjelden en gitarsolo kan bety så mye for en sang, og allsangen han og bandet fikk publikum med på i sangen «The sun is shining down» var kanskje festivalens største øyeblikk for mange, om man skal skjære til beinet for å finne de fineste 10 minuttene under årets festival. Øyeblikket der publikum og scene smelter sammen og er ett. Og hans to kordamer, som man først tenkte fungerte som kordamene Lynyrd Skynyrd hadde i alle år, ble til noe langt mer utover i konserten der de imponerte med sangkvaliteter av de sjeldne. Du kan elske JJ Grey & Mofro, eller du kan la være, men de leverte festivalens sterkeste sjel og viste at det var verdt ventetiden. Og stemmeprakten i samspillet mellom JJ og damene hans var festivalens sterkeste vokale kort. Det er det ingen tvil om. Med favoritter som «Lochloosa», «Seminole wind», «Orange blossoms», «Brighter days” og “Rooster” var denne smeltedigelen fra søtstatene og Florida drevet av funk, soul og blues, noe som ga bluesfestivalen friskt blod. Det var en god del fans som kunne tekstene deres godt, og de var litt yngre enn gjennomsnittsalderen på festivalen. Og tro meg, det er viktig. Og JJ elsket å spille her i større grad enn sist han var her i 2015, og uttalte at han gjerne kommer tilbake hvert år. 

Keyboardist Bill Payne og gitarist Fred Tackett i Little Feat. (Foto: Harald Olsen).

Little Feat
Lørdagen var tøff for beina for flere enn meg siden man på Hovigs Hangar står på det ikke helt gjestmilde materialet asfalt, men jeg klarte å holde ut til gode gamle Little Feat entret scenen, riktignok uten Sam Clayton av en eller annen grunn. Med kramper i leggene fikk jeg se Little Feat gjøre en sterk fremføring av flere av bandets gamle klassikere, og så mange som fire låter fra bandets nye album, Strike Up The Band fra i år, som viser at bandet som har holdt det gående i to kapitler siden 1969 fortsatt er et stort band å regne med. Slidegitarist Scott Sharrard viser i glimt at han er mannen som kan vekke Lowell George-faktoren til live i bandets gumbo av blues, soul, jazz, rock og americana. Han ble med i bandet i 2019 etter å ha jobbet med Gregg Allman i noen år. Tony Leone viste også at han kan fylle plassen etter Ritchie Hayward, så Little Feat har så absolutt maskinen for flere tokt. Når man ser hvor stødig bassisten Kenny Gradney kjører riffet på «Spanish moon» etter å ha vært med på bandets lange reise, hva gitarist Fred Tackett klarer å drive frem av gitarsoloer i en alder av 80, og ikke minst pianolegenden over alle pianolegender i Bill Payne, som grunnla bandet sammen med Lowell George fortsatt leverer, så blir man imponert. Med sin hyllest til de som bandet har mistet med «Time loves a hero» og «Oh Atlanta» fra 1974-albumet Feats Don’t Fail Me Now viste de at den unike Little Feat-grooven lever i beste velgående. Men en strek i regningen er at de spilte i stykker deres kanskje største kjenningslåt, «Dixie chicken» fra 1973 som siste låt. Det er grooven som er låta for oss, og den mistet vi i frijazz-partier og overdreven gitaronani, helt ulikt den nydelige versjonen bandet leverte på Sentrum Scene i 1995 da bandet spilte i Norge for første gang. 

Hva som skjedde på hovedscenen da Rag’N Bone Man avsluttet de store konsertene lørdag vites ikke for mye om. Men jeg hørte stemningen og kjente igjen et par av hans største hits fra hotellrommet mens verkende lårmuskler ble pleiet. Det er ikke blues, men så har Notodden Blues Festival blitt en nokså allsidig musikkfestival med årene. Og godt er det, for da kan flere også oppleve bluesvibbene fra de mindre scenene i byen, og at blues er en musikkform som ikke er «gammel manns musikk», men vital for alle. Det er blues i det Rag’N Bone Man gjør også. Ingen tvil om det. Noen av dagens største popartister, som han og irske Hozier, har en distinkt bluesfølelse i sin musikk.

Mer enn Hovigs Hangar
Å beskrive musikkopplevelsene på Notodden bare ut fra det som skjer på hovedscenen er som å beskrive en fotballkamp bare ut fra målene. Det skjer så mye mer på Notodden under denne hektiske og levende helgen. Folk & Blues Stage, som gjøres om til Rootsville om kvelden, hadde fått en oppgradering fra en ektefølt liten «frontporch» veranda til en større scene som var løftet ut i hovedgata for å gi publikum mer plass. Vi mistet sørstats-sjarmen med verandaen, men vi vant en større tilgjengelighet for både artister og publikum. Amythyst Kiah imponerte stort her under begge vignetter både fredag og lørdag, som nevnt. Sue Foley hentet her frem sin banebrytende hyllest til amerikanske folk- og blues-kvinner som Sister Rosetta Tharpe, Memphis Minnie og Maybelle Carter fra fjorårets plateutgivelse som ga Sue Foley en Grammy-nominasjon. Lenger ned i byen på Bok & Blueshuset leverte hun sin mer kjente elektriske Texas gitarblues og shuffles i de mørkere timer under festivalen, så vi fikk virkelig nyte denne stjernen fra Austins scene på 80- og 90-tallet, den gang da hun sammen med Angela Strehli og Lou Ann Barton ga Texas-bluesen et sterkt kvinnelig stempel. 

Andre som imponerte var det ungdommelige soul/blues-bandet Southern Avenue fra Memphis, og ikke minst blueslegendene John Primer & Bob Corritore med sitt allstars band som sammen med Clarksdale-vennen Super Chikan & The Fighting Cocks, den utrolig elegante akustiske blueslegenden Keb’ Mo og tidligere nevnte D.K. Harrell var old school bluesfansens alibi for å komme hit i år. Nevnes må også zydeco-festen med Terrance Simien  & The Zydeco Experience fra New Orleans som festet Neville Brothers-arven til veggene, og den ungdommelige nerven i up-and-coming Adama Janlo som ga meg en liten følelse av en ung og enda mer selvsikker Noora Noor, og energien og spillegleden til unge Otto Junior. Det gikk gjetord om Rootsville-scenen lørdag med Aina Wassvik, Claudia Scott og Johanna Demker sine konserter her, som for oss dessverre kolliderte med intervjuavtaler. Og jeg skulle gjerne sett Tora Dahle Aagård Trio på Bok & Blueshuset fredag, men det er umulig å rekke over alt under Notodden Blues Festival. Men rapportene fra folk i forbifarten var at suksessene var mange. 

Og nederst i motorrommet satt Reidar Larsen, Dr Bekken, Richard Gjems og legenden Mitch Woods og kjørte pianobaren Club 88, Den Lille Blå Scene og ombord på bluescruise med MS Telemark. Uten bra folk som virkelig kan sin blues nederst i motorrommet blir det ikke en ektefølt bluesfestival. Dette er en uvurderlig del av festivalopplevelsen for mange der det er mer plass for å sitte og nyte i stedet for å stompe bena og skvulpe øl foran en stor scene. Det er i de små intime rom du kan få dine største opplevelser på Notodden, men uansett hvor du setter dine føtter rundt i byen her oppe i fjellene i Telemark under bluesfestivalen, så kjenner du at dette er påfyll for kropp og sjel på så mange måter. 

Notodden Bluesfestival 2025 er historie, men for en helg det ble! En drømmehelg på Notodden – det kan ikke oppsummeres annerledes.