Bluesnews

I anledning jubileet var festivalen flyttet til St. Hans-helgen. Festivalsjef Jan Engen og hans dedikerte crew av frivillige sørget for en festival som gikk på skinner. Selv de trønderske værgudene var i godlune, så på lørdag ble det til og med arrangert utekonserter i sola på en lekter utenfor hotellet. Det er konserter på flere scener og utfordringen til publikum blir å navigere for å få med seg sine favorittartister. Ingen enkel jobb, og helt umulig å få med seg alt, dessverre. Alle konsertene var godt besøkt, og flyten av publikum fungerte fint.

Artist in residence
Årets travleste mann var nok 76 år gamle Hans Theessink, som nærmest var festivalens «artist in residence» og opptrådte med flere konsepter. Den Wien-bosatte artisten har spilt i Norge i en årrekke, og traff igjen mange gamle fans i Trondheim, hvor han også fikk overrakt en hjemmestrikket Mariusgenser fra en av sine fans. (Bildet under).

Artistintervjuer
Første stopp var et besøk i Øyvind Rønnings lyttekrok. Øyvind har i flere år hatt disse stundene der han intervjuer noen av festivalens artister på scenen. Første artistintervju var med Big Chief Juan Pardo fra New Orleans, som opptrådte sammen med Arne Skage på festivalen. Pardo er leder for stammen Golden Comanches, en av Mardi Gras Indians-stammene i New Orleans. Som vanlig var Lyttekroken underholdende, lærerik og inneholdt musikalske innslag.

Beth Hart
Damer i Blues var første band på programmet torsdag, og de ga en flott konsert. Dr. Bekken presenterte deretter en spennende og variert konsert.
Kveldens hovedkonsert var med publikumsfavoritten Beth Hart på den store scenen. Konserten var utsolgt, og 2000 forventningsfulle personer var til stede. Det ble hett og svett inne på hovedscenen, og med et stående publikum og mange høye trøndere var det ikke så lett å se hva som skjedde på scenen. Vi fikk en country-versjon av "Bang Bang Boom Boom", komplett med «Yihaa». Beth Hart satte seg flere ganger ved pianoet, og vi fikk høre knallgode versjoner av "My California" og "Sky Full of Clover." Den siste låten var en lang og inderlig versjon av "I'd Rather Go Blind". Beth Hart ga faktisk så mye gass at hun pådro seg stemmeproblemer, og dessverre måtte hun avlyse konserten hun skulle hatt lørdag i Oslo.

Etter Beth Hart var det franske Shaggy Dogs som avsluttet kvelden med en forrykende og energifylt konsert. Bandet har blitt publikumsfavoritter i Trondheim Bluesklubb, og de ble tatt vel imot også på festivalen.

Seniorblues 
Fredagen startet med seniorblues, festivalens tilbud til byens eldre garde. De møtte opp i god tid før starten klokka 12, og ble tatt imot av hyggelige verter som serverte kaffe og kaker på bordene som var satt opp. Damer i Blues sto for musikken, og Rita Engedalen, Margit Bakken, Espen Liland, Bård Gunnar Moe og Knut Hem ga salen en innføring i damenes plass i bluesverdenen. Publikum var lydhørt med, og koste seg med god musikk og damenes fortellinger, og jammen klarte bluesdamene å lokke publikum med på en dans også!

Senere var det tid for en ny Lyttekrok, denne gangen var det «Elg» (Øivind Elgenes) fra Dance With A Stranger som besøkte Øyvind på scenen. Wanja Løvø Band avsluttet formiddagen, før det ble en ørliten pause.

Superfredag
Selve superfredagen startet med et av festivalens faste arrangement, nemlig konsert med Jolly Jumper & Big Moe med Jimbo Jambo Band. Bandet har et trofast publikum som kommer år etter år, og de fikk seg også nye fans i løpet av årets konsert.
Funhouse er bandet som Marius Müller spilte med. Tommy Kristiansen spiller gitar, og bandet rocker hardt, slik de gjorde i gamle dager. Vi fikk blant annet høre en lang og inderlig versjon av Little Wing, som Funhouse alltid spiller på konsertene sine, den gang som nå.

Tommy Kristiansen med Funhouse.

At Hans Theessink og Big Daddy Wilson nå opptrer som en duo, er faktisk litt Norges fortjeneste. De visste om hverandre, men møttes første gang på Sementblues i Kjøpsvik for noen år siden. Der ble de enige om at de ville spille sammen.
Duoen fremførte låter av begge artistene, samt flere coverlåter. De ga ut det kritikerroste albumet Pay Day sammen i 2021. Stemmene står godt til hverandre, og mens Hans spiller gitar, trakterer Big Daddy (Adam) Wilson et enkelt trommeoppsett. Et nydelig, rolig pustehull.

Håvard Bakke ledet orkesteret på intet mindre enn 14 personer på den store scena både fredag og lørdag kveld. De fremførte sin oppsetning av Seeger Sessions, konseptet Bruce Springsteen har gitt ut på plate og turnert med. Særs dyktige musikere, og en utrolig flott konsert.

Kaz Hawkins spilte for første gang for Nidaros Blues i 2017. Samme år vant hun European Blues Challenge. Vi har ikke sett Kaz i Norge på en stund, men hun er svært aktiv i sitt nye hjemland Frankrike. Konserten var den aller første Kaz hadde med sitt franske sjumannsband med full blåserrekke, og det satt som en kule! Kaz Hawkins er en svært karismatisk artist med en god og tydelig stemme, og hun begeistret sitt publikum. (Bildet under).

Toby Lee gjorde en, etter sigende, fantastisk konsert på Fremoscenen, men dessverre var det umulig å få med seg alt som skjedde.
I anledning 25-årsjubileumet fikk festivalen overrakt en gave og hilsen av Wiggo Larsen fra Norsk Bluesunion.

Fredagskvelden var mange kommet for å høre Dance With A Stranger, som herjet hitlistene på 90-tallet. Bandet er i år ut på en liten gjenforeningsturne, og de spilte i storsalen, som var fylt til randen. Publikum sang med på de gamle slagerne, og bandet så også ut til å kose seg sammen igjen.
Litt bortgjemt på den minste scenen på festivalen, fant vi Marius Lien en sen fredagskveld. Marius vant fjorårets Ung Artist-stipend fra Norsk Bluesunion, han spilte solo, og som alltid var det en opplevelse å høre på Marius.
Bandet som avsluttet fredagskvelden på scenen i hotellbaren, var Nidaros Blueskompani. De holdt publikum i ånde til det var på tide å avslutte en lang og innholdsrik konsertdag.

Marius Lien spilte solo på Nidraos Blues.

Lørdag ble en musikalsk fest fra morgen til kveld med Barnas bluesfestival, Øyvind Rønnings lyttekrok som hadde Hans Theessink og Big Daddy Wilson som gjester, og Hillbilly Heavy Alban Band som entret lekteren utenfor hotellet og underholdt publikum i solsteiken med irske toner.

Chris Cain
Allerede klokken 15.00 var det tid for storfint besøk på Fremo-scenen. Lokalet hadde gradvis blitt mer og mer fylt opp i minuttene før Chris Cain entret scenen sammen med sitt italienske band. Chris Cain er en entertainer av rang. Han får tonene i gitaren til å synge som BB King på sitt beste.
- Hadde det ikke vært for BB King hadde jeg aldri holdt i denne gitaren, fortalte Cain fra scenen og fortsatte: - Jeg ble helt satt ut da jeg som liten gutt første gang hørte ham spille. Det ble min inspirasjon.
Det er melodiøst, vakkert og følsomt i det ene øyeblikket, før det i neste øyeblikk blir funky, svett og fengende i selskap med Cain og bandet. Hovedpersonen har blitt gråere i håret siden sist han gjestet Nidaros Blues, men musikken er den samme. Chris Cain har både soul og levd liv i stemmen, og han er som alltid et underfundig skue på scenen. Han spiller med hele kroppen. Nakkemusklene får kjørt seg i hver eneste tone som blir servert. 
Ganske tidlig i settet kom "Fear Is My New Roommate", som ble sluppet som første smakebit fra hans nye skive på Alligator Records. Albumet er spilt inn i Greaseland Studios under ledelse av vår egen Kid Andersen. Skal vi tro Cain selv er dette hans sterkeste album noensinne, og han er raus med rosen til Andersen, som ifølge ham selv fikk ut det beste av blues-entertaineren fra San Jose.
Avslutningsvis dro 65-åringen fram en funky-versjon av "Hush Money" fra den forrige skiva, "Raisin Cain", og som forrige gang på hos Jan Engen og gjengen kom Drinkin’ Straight Tequila" helt på tampen. Publikum fikk klappet fram ytterligere en låt før de slapp Cain og hans italienske venner videre på sin ferd. En bedre opptakt til en formidabel lørdag kunne man knapt ha fått.

Chris Cain imponerte med sitt B.B. King-inspirerte gitarspill.

The Kokomo Kings
Ikke lenge etter var det klart for svenske The Kokomo Kings på den svære lekteren utenfor hotellet. Publikum storkoste seg langs betongtribunen ned mot vannkanten, og Magnus Lanshammar, Martin Abrahamsson og resten av bandet gjorde sitt for å forvandle den gigantiske konsertsalen i friluft til en «down home and dirty» klubbscene. Ingen enkel jobb må vite, men både publikum og band storkoste seg sammen. (Bildet under).

Svenske Kokomo Kings på utekonserten fredag.

Arne Skage
Ikke lenge etter at gjestene fra nabolandet var ferdig med sitt energiske sett var det Arne Skage sin tur til å sette New Orleans-preg på trønderstaden. Skage har i en mannsalder traktert gitaren i Reidar Larsens band. De siste årene har han satset solo og gitt ut to knallsterke skiver i "Procrastination Blues" (2021) og "Rootwork", som ble sluppet i april i år. Han kler godt rollen som frontmann i eget band, og det var stilig å se Dr. Bekken og Reidar Larsen på hver sin side av scenen la Skage skinne i front. Låter som "Tootie Ma", "I Ya Ya", "Thalulah", "Keeping The Blues Alive", Procrastination Bues" og "Nice And Funkyfried" kom i tur og orden i knallsterkt live-sett fra Arne Skage & co. Det var variert, dynamisk og ekstremt fengende. Den relativt ferske frontmannen inviterte publikum inn i sitt musikalske univers, og det hadde ikke vårt oss imot å bli værende i dette universet noen uker til.
Klokken 19.02 entret også Big Chief Juan Pardo i all sin fantastiske prakt scenen, og stemningen ble ikke akkurat dempet av den grunn, snarere tvert imot.

Over: Arne Skage skapte New Orleans-stemning i Trondheim. Under: The Black Sorrows.

The Black Sorrows
Samtidig som Arne Skage og hans musikalske kumpaner regjerte på Fremo-scenen holdt Hans Theessink & Blue Groove sin konsert på Riis-scenen, og da mener vi akkurat samtidig. Det burde vært fengselsstraff for å tvinge publikum til å måtte velge mellom to slike musikalske godbiter. Med høydepunkter i kø var det på tide å sette kursen mot Foraas hovedscene, der Joe Camilleri og The Black Sorrows slapp løs i fri dressur etter å ha tatt den lange turen fra Australia for å være med på jubileumsfesten. Bandet åpnet med "Hold On To Me" og "Harley And Rose" fra glansdagene på tampen av 80-tallet, for så å servere det vakre tittelsporet fra sin foreløpig siste utgivelse, "St. Georges Road". Camilleri og hans band er – som festivalsjef Engen proklamerte da han introduserte gjengen – en kulturskatt i hjemlandet. Sjefen er i en alder av 75 år fortsatt musikalsk leken, stemmeprakten er formidabel og kledde veldig godt versjonen de serverte av den gamle svisken, "Since i Met You Baby". Den kom i en helt ny Black Sorrows-versjon med flott vokal, en delikat solo fra tangentmannen etterfulgt av en leken solo fra Claude Carranza på gitar. Deretter kom gamle "Crack It Up og røffe "Sweet Surrender", før den godeste Camilleri gjorde et heftig forsøk på å få med seg publikum på Van Morrisons deilige, "Jackie Wilson Said (I`m In Heaven When You Smile)". Vi rakk akkurat å få med oss den største hitlåten fra gamle dager, "The Chosen Ones", før turen gikk videre inn i det romslige hotellet for en intervjuavtale.
Intervjuet ble gjennomført i hotellets foaje, slik at konserten til danskene i The Voodoo Saints på Fremo-scenen kunne følges samtidig. Vi må innrømme at vi ikke fikk med oss alle detaljer fra stjernetrioen Thorbjørn Risager, Espen Just og HP Lange, men det var ingen tvil om at publikum storkoste seg med danskene på scenen.

Robert Finley
Mange hadde gledet seg til å få oppleve 70 år gamle Robert Finley (bildet over) på norsk jord, og hovedpersonen skuffet ikke. Finley brukte ikke lang tid før Riis-scenen var forvandlet til et deilig vekkelsesmøte hvor groviser i det ene øyeblikket ble avløst av visdomsord med langt mer alvorlig undertone i det neste:
- Trouble comes knocking on everybody's door, slo mannen med den formidable røsten fast.
- Men vi er alle samlet her i kveld, så vi er alle "survivors".
Hans eldste datter var med ham på scenen og sørget for at høvdingen hadde kontroll på alt rundt seg. Robert Finley valgte å forfølge sin musikalske drøm da synet gradvis ble svekket og forsvant. På sine eldre dager har han tryllet fram noen perler av album som "Goin Platimum", "Sharecropper’s Son" og "Black Bayou", og han dro fram smakebiter fra dem alle. Fra scenen fortalte han om et besøk han gjorde til en gammel venn som var plassert på gamlehjem. Det ble en sterk opplevelse for 70-åringen, som kom med følgende oppfordring på direkten:
- Har dere venner eller familie som er på gamlehjem, ring dem eller stikk innom for et besøk. Ta dere den tiden. De kommer til å snakke om telefonen eller besøket de neste tre månedene. Det skal ikke mer til!
Deretter gikk han rett over i vakre "Nobody Wants To Be Lonely" fra den siste skiva.

Artig var det også at gamlingen viste litt av rebellen i seg. På festival har man sin tilmålte tid, og Robert Finley var så vidt blitt varm da hans tilmålte tid var over. Det ga han blanke blaffen i og stjal seg til å spille to låter ekstra. Etter konserten signerte han autografer til alle som ville ha, og stilte opp på selfies med alle som spurte om det. Robert Finley stjal showet både på og utenfor scenen. Maken til varmt og raust vesen skal man lete lenge etter i musikkbransjen anno 2024.

Krissy Mathews & The Viking Band, Håvard Bakkes Seeger Sessions og Trondheim Storband som avsluttet kvelden måtte gjøre det uten undertegnede, men heldigvis med et fortsatt feststemt publikum.

Det var mange som ville feire Nidaros Blues sitt 25-årsjubileum til siste strofe, men da måtte den ene av Bluesnews sine utsendte fordøye inntrykkene som allerede var lagret på harddisken denne lørdagen. Det var ganske enkelt ikke plass til mer.
Og da har jo festivalen lyktes nok en gang, kan vi ikke si oss enig i det?

Gospelbrunch
Festivalens jubileumsgave til gjesten kom i form av en gospelbrunch søndag ettermiddag, og for en opplevelse det ble! Denne konserten ble en helt unik gavepakke til Nidaros-publikummet.
Allestedsnærværende Hans Theessink ledet an sine musikalske samarbeidspartnere i en festforestilling for et lydhørt publikum. Han startet solo, og fremførte en sang han lærte den gang han i 1992 varmet opp for Johnny Cash. De delte garderobe, og før konserten satt Johnny, kona June Carter og bandet i garderoben og sang gospel. Hans lærte "Wayfaring Stranger" av dem, og han ga oss sin nydelige versjon av denne tradisjonelle låten. 
Så kom Hans Theessink Band på scenen, med tangentfantomet Roland Guggenbichler og trioen Insingizi på vokal og perkusjon. Trioen er opprinnelig fra Zimbabwe, men er nå basert i Wien, og har opptrådt med Hans i rundt 25 år. Sammen låt de fantastisk.
Etter en stund kom også «gamlebandet» Blue Groove på scenen, med Jon Sass på tuba, og Alee Thelfa og Doretta Carter på vokal. Jolly Jumper eller Kjell from Hell, som Theessink med glimt i øyet kalte han, gjestet på munnspill på slutten.
Selvfølgelig ble det også et ekstranummer. En lang, nydelig versjon av "Will the Circle Be Unbroken" med Doretta Carter som solist satte sluttstrek for den 25. utgaven av Nidaros Blues.