Bluesnews

Vi fikk noen kick ass-opplevelser som er landets flaggskip blant bluesfestivaler verdig, men det ble også noe hoderysting som ville gjort headbangerne på Backstreet Girls-konserten misunnelige. Og da J.J. Grey & Mofro stod igjen på flyplassen i Orlando med kansellert fly, skjønte vi at Manchester City kom til å spille uten Haaland i år. Kondolansene haglet, og krisepsykiatriens tjuvtriks hjalp lite da vi skjønte at vi måtte klare oss med Rag ‘n’ Bone Man på lørdagen. Men da vi omsider trakk ut av teltet til de indiske gråtekonene og fikk bearbeidet avlysningen, så kom Kaptein Sabeltann alias Ian Gillan seilende inn med sitt gamle mannskap i Deep Purple og røvet oss alle. Vi ga fra oss alt av glitter og gull i bytte med tidenes tyngste og mest blues-influerte rockekonsert på Notodden.

Roger Glover og Ian Gillan på scena på Notodden. (Foto: Per Ole Hagen).

Vi skal ikke dvele mer ved avlysningen til J.J. Grey & Mofro, men det må sies at avlysningen til TNT ble mesterlig håndtert med å sette inn et topptrent Europe, og avlysningen til Cedric Burnside like eminent håndtert med å sette inn killer funky female power i Judith Hill. Savnet av J.J. Grey & Mofro var stort, og selv om det var sild i tønne på Rag ‘n’ Bone Man på Hovigs Hanger (hovedscenen) var det ingen trøst å finne i musikken fra den kanten. I mine ører var det popmusikk for de mellom 20 og 40. Død mat på en bluesfestival. 

Det var tungrockens flaggskip gjennom tidene siden 1968, Deep Purple, som med sine røtter i bluesen ga oss slaget i solar plexus i år. Du skulle tro at trommeslageren Ian Paice, det eneste gjenværende medlemmet fra den første utgaven av bandet fra 1968, sammen med sine Mark II-kolleger fra 1969, Roger Glover på bass og Ian Gillan på vokal, ville ha stått med tre føtter i graven. Her ble imidlertid alle potensielle gravstøtter sparket til side. Og med Don Airey, den eneste som kunne ta over Jon Lords artisteri bak tangentene (han har også spilt med Ritchie Blackmore i Rainbow) og en gitarist i Simon McBride som virkelig kan utfordre Ritchie Blackmores hardrock-hegemoni som gitarist, var det ikke et sekunds dødpunkt i den halvannen time lange konserten. At Ian Gillan måtte i surstoffteltet like hyppig som biene surrer inn og ut av bikuben er ikke noe nytt, det er naturens skjebne, og slik har det vært i mange år. Men det gnistret virkelig i øynene hans, og måten de ser på hverandre innad i bandet, er «gentlemens» med hverandre og behandler oss i publikum som sine venner, gjorde at det var lett å la seg felle av årets knock-out. Jeg har aldri sett Deep Purple bedre, og gir mye av æren for det løftet bandet opplever til Simon McBride. Han sa ikke stort, trengte ikke det. Lot hendene snakke.

Deep Purple hyllet nylig avdøde John Mayall, bluesens gudfar i England, med “Uncommon man”, og forfulgte bluesens røtter med en tung versjon av “Lazy” der Ian Gillan spilte munnspill til heder for sin gamle kompis. Etter fyrverkeri-åpningen med “Highway star” og “Into the fire” ble det flere låter fra bandets nye album som slett ikke gikk seg bort. Innimellom mange solo-fremførelser fra Simon McBride (iført Social Distortion t-skjorte) og trollmannen Don Airey dro det seg opp til et crescendo av dimensjoner med “Space truckin” og “Smoke on the water” (der allsangen var enorm) og ekstranumrene med Deep Purples aller første hit “Hush” fra 60-tallet og helt til slutt “Black Night”. Lyden var kanon, da bandet hadde egne lydfolk, og det føltes euforisk bare å være der og gjenoppleve hele ungdommen og den bluesy tungrockens tidløse kraft på en måte som gjør at jeg tenker: Om dette var siste gang vi fikk Deep Purple til Norge så gikk de av med et smell få hadde tiltrodd dem. Om du burde vært der? Ja, du kan gråte deg i søvn en hel uke om du ikke var her (alternativt i Bergen dagen etter). En konsert for historiebøkene på Notodden.

Rag 'N' Bone Man skapte allsangstemning i Hovigs Hangar. Under: D.K. Harrell. (Foto: Per Ole Hagen).

D.K. Harrell har ikke vært med lenge nok til å skrive noen epistler i historiebøker enda, men måten han angrep et lite og avventende publikum på i Hovigs Hanger på lørdag melder om noe stort i emning. Annonsert som den unge B.B. King er det mye som stemmer i denne karens musikk, band og fremtoning. Noe av det så dynket i gospel og soul at vi nok må flytte fokuset fra B.B. King til Solomon Burke innimellom, og når han usjenert vrenger av seg nesten alle klærne (var et øyeblikk redd for at buksene skulle ryke også) og fyrer av en stor takk til alle som har gjort hans dager på Notodden til noen av de fineste i hans liv, så skjønner du at han ikke drev med noe tradisjonelt publikumsfrieri. Dette var alvor til tonene av “When the saints go marching in” og hans egen signaturlåt, og D.K. Harrell kan lett kåres til årets snakkis på Notodden. Her kan det garanteres flere besøk, og han vil bare bli bedre og vokse inn i de skoene han skal fylle, tror jeg.

Reidar Larsen med band i Myrens Dam lørdag ettermiddag. (Foto: Rune Endal).

Tradisjonene i Myrens Dam med Kåre Virud Band og Reidar Larsen & Hjemmelaget den ene dagen og fantastiske Vanessa Collier og Notoddens eget lokomotiv Spoonful Of Blues den andre er viktige signaler om at man ser hva som er identiteten til Notodden Blues Festival. Og saksofonisten Vanessa Collier og hennes fantastiske band med gitaristen Laura Chavez (Monster Mike Welch/Candye Kane) og bassisten Scot Sutherland (Monster Mike Welch/Mike Ledbetter, Tommy Castros band) er nesten ikke til å tro. Bedre gitarist og bassist finner du ikke på bluesfestivaler verden over, og det eneste som står i veien for Vanessa Colliers fullførelse av en ekstraordinær karriere på vei mot stjernene er bedre låter. Somebody help her, please, for denne dama og bandet er virkelig en drøm å oppleve fra scenen. Hadde Jimi Hendrix sett og hørt Laura Chavez licks og attityde, hadde han grått og bedt om å få gjenoppstå fra de døde. At any cost.

Over: Laura Chavez og Vanessa Collier i Hovigs Hangar. Under: Paal Flaata på Folk & Blues Stage. (Foto: Per Ole Hagen).

Rootsville Americana Stage og Folk & Blues Stage, som er samme scene fordelt på ettermiddag/kveld, har holdt til i bakgården bak Teateret i flere år. Denne scenen fungerer som konsertene i Myrens Dam som selve identiteten til hva Notodden Blues Festival startet som og fortsatt viser at de kan produsere. Her var det som vanlig flere scoops å oppleve, som den funky blues-gitaristen Judith Hill, Daniel Eriksens nye prosjekt Chicken Skin Music (i navnet inspirert av et klassisk Ry Cooder album) som vervet til seg en liten menighet som mener dette var årets konsert på Notodden, og ekkoet av et potent og rått Hound Dog Taylor-rockete bluesband med GA-20. Silkestemmen til Paal Flaata gjør seg alltid på en intim scene. Om han er en tilbakelent Johnny Cash i melankoliens americana-takt eller en jævlig dempet og tidløs Elvis skal være usagt, men hans musikk fra Midnight Choir til i dag, med låter som “Mercy of Maria”, er den pureste nytelse midt på dagen der alle kjenner hverandre og blikket er stødig. Dette var også den eneste gangen jeg ønsket meg et glass rødvin under hele festivalen. 

GA-20 på Folk & Blues Stage. (Foto: Per Ole Hagen).

GA-20 leverte også svette til veggene i Bok & Blueshuset lørdag kveld sammen med den alltid leverende blueshelten Nick Moss. At Notodden Blues Festival henter band som sparker inn dører med Hound Dog Taylors råskap, George Thorogoods udestillerte rock’n roll og som tidvis viser at deres rootsrock har elementer av arven etter både Los Lobos og Paladins, gjør at man tror på festivalens evner til å blåse i de nye bluesglørne i bålet. Når de vil. Notodden Blues Festival anno 2024 ble en suksess målt i salg av billetter der allsangen til Europes “Final countdown”, Rag ‘n’ Bone Mans “Human” nådde taket sammen med Deep Purples “Smoke on the water”, selv om ikke noe av dette er blues. Band som GA-20, Blood Brothers, Chicken Skin Music og Nick Moss Band, og artister som Vanessa Collier, D.K. Harrell og Judith Hill gjør at vi fint lever med det. Balansen er tross alt riktig. 

Vi kommer ikke utenom crash-partyet med Backstreet Girls der det var headbanging og fullstendig Ramones-inspirert pønka rock’n roll dyppet i Chuck Berry-vibber som fikk blåst rent fontenen for det som må ha lagt seg av støv og lort siden den ble slått av i anledning festivalen. Der var det ikke mye balanse. Ørevoksen fløy, løstenner gliste, høyt hårfeste krøp nedover, og Bjørn Müllers melding om at publikummet her var: “mye morsommere enn på Tons of Rock” mens han holdt en flaske Jack Daniels i hånden, var selve bekreftelsen på at Notodden Blues Festival kunne hovere også med en ikke-tilgjort kick ass-faktor i år. Mer av slike spark på leggen, please. 

Americana-scenen fungerte, men ble litt vel mye haraball på låven en fredagskveld for meg, må jeg være ærlig om, selv om det var mye bra og stødig levert i Hellbillies-arvens navn gjennom helgen. Det morsomste her var nok å se gode, gamle The Contenders med brødrene Kulseth på en scene igjen. Om du fortsatt ikke har deres album Radioland i samlingen er det aldri for sent å gå til nattverd og be om tilgivelse, og jaggu kommer det ikke et nytt album snart, ble det lovet. Deres første på 30 år. Et aldri så lite hallelujah å fremsette her.

Shandon Sahm ble backet av The Contenders på Rootsville Americana Stage. (Foto: Per Ole Hagen).

Little Stevens Blues School lever videre og ungdommen fikk vist seg frem på gratis-scenen på torvet gjennom helgen på en måte som bare fremkaller god fot og brede smil. Tradisjonene bak blueskraften i Notodden Blues Festival siden 1988 levde i Myrens Dam, på Bok & Blueshuset og på Folk & Blues Stage i bakgården til Teateret og gjør at vi tror på et begivenhetsrikt 40-årsjubileum om få år. Det er ikke det samme folkelivet i gatene og med salgsboder av ymse slag som det var før. Det er et faktum. Det er ikke bluesens kraft som drar det store publikummet når det er band som Rag ‘n’ Bone Man, Deep Purple, Europe og CC Cowboys som stikker av med den store allsangen. Men det er ingen grunn til å disse et faktum. Det er jungelens lov. Men det er flere veier i jungelen, og slike som Deep Purple har mer rot i hva Notodden Blues Festival har kommet opp av enn andre, så her er det viktig å holde et øye med kompassnåla.

Ana Popovic spilte i Hovigs Hangar lørdag kveld med sitt 11-mannsband. (Foto: Per Ole Hagen).

Jeg var ikke på Notodden i fjor av en grunn. Programmet. Jeg var på Notodden i år av en grunn. Programmet. Jeg angrer ikke selv om det var en hard pille å svelge at J.J. Grey & Mofro avlyste. Festivalen har noe som ingen andre festivaler har. Roten i blues og beliggenheten i et Telemark som er livgivende nok i seg selv. Det hadde vært gøy om utescenen ved vannet bak Bok & Blueshuset ble brukt slik man gjorde med Lisa Lystam & Family Band et år, eller gjøre et stunt med en spesiell artist i Teateret, slik man har gjort med R.L. Burnside, Peps Persson, John Hammond og Luther Allison. Alle vil vi være i stormens øye. Å kunne fortelle at “jeg var der” i gledesrusen etter en helt spesiell konsert. I år var det Deep Purple som ga oss det øyeblikket. Til neste år: J.J. Grey & Mofro. Lynet slår aldri ned to ganger på samme sted, sies det. Så jeg er happy, og det tror jeg også de fleste var da festivalen på søndagen hyllet byens største bluessjel Morten Omlid med gratiskonserten “Somliga går med trasiga skor”. 

Så det er bare å rydde plass i kalenderen for 2025 med en gang, og gi svigers beskjed om at det store familieselskapet den første helgen i august til neste år - det ryker!