B.B. King lagde sin “Live In London” i 1971, og fulgte opp med “Live In London” 10 år senere. London har vært porten for den amerikanske bluesen inn til oss i Europa, og nå følger det unge gitar-esset Christone “Kingfish” Ingram fra Clarksdale, Mississippi etter. Bare fire år etter han debuterte som 19-åring under vingene til Buddy Guy og Buddys produsent og låtskriver Tom Hambridge, tungt annonsert som bluesens fremtid. Og Grammy-nominert ble han allerede i første forsøk.
Spilt inn på The Garage i London føles dette doble albumet (2 CD format) mye mer riktig enn det jeg har hørt av hans studioalbum siden debuten i 2019. Han har turnert ganske tungt og holdt motoren mer enn varm nok disse årene, og han har begynt å få en låtbase som er tung nok til å tåle begreper som “bluesens fremtid”.. I liveformatet kjenner du mer på at han er miksen av B.B. King, Jimi Hendrix og de røffere old-school blues-kneipene hjemme i Clarksdale. Det kunne enda vært mer av det siste, men du føler at det ligger der. Kingfish må ikke vise legitimasjon i kassa lenger. Han er utvilsomt The real deal. 
Du skal være veldig glad i bluesgitar, elektrisk bluesgitar, for å ta helt av med “Live In London” kanskje. Men finessen i hans spill er på Steely Dan-nivå når det gjelder perfeksjon og uttrykk, og hans følelser gjennom gitarstrengene må røre ved et gammelt Jimi Hendrix-hjerte. Avslutningen på denne konserten med “Long distance woman” fjerner all tvil om noe annet.
Kingfish som vokalist er stødig og god, men mangler en egen karakter, slik alle de beste vokalistene har. Han er en bedre vokalist enn mange andre, no doubt about that, men han mangler karakter. Det er noe man har fra fødselen av, eller ikke, og kan ikke trenes opp. Dette og en overdreven bruk av funklende keyboards på mange låter legger etter min mening et lag av sukkerlake over bluesen til Kingfish, som gjør musikken søtere enn den kunne vært. Og søtsaker i blues er ingen attraktiv vare. Der vil vi ha rå tilgang på livets realiteter og usminkede sannheter. Rett i sjela!
Men bevares for en gitarist Kingfish er, og for en følelse han har i sine bluesfortellinger gjennom gitaren. Den som har vært på hans konserter og sett hans vandringer gjennom publikum mens svetten hagler og følelsene i gitarspillet er spisset og rått, skjønner hvorfor han lovprises verden over.
Hans forrige album “662” fikk Grammyprisen han “bare” ble nominert til for debuten. Han er allerede svært suksessrik og med på å løfte bluesen opp der den hører hjemme, i hjertene våre. Sju av låtene her er fra 662-albumet, og fem fra debuten. Det er forfriskende å høre han gå nedpå den akustiske folkbluesen han vokste opp med da han lærte seg Lightnin’ Hopkins med låter som “Been here before”, og det er fascinerende at norske tunge rockeband som Spidergawd (med Per Borten fra Cadillac og Bent Sæther fra Motorpsycho) suger av den samme kilden som Kingfish. Musikk er fascinerende sånn, hvordan inspirasjoner nedfelt i blues vandrer rundt.
Og så snur han seg til Robert Johnson på like akustiske “Something in the dirt” før kjelen fyres opp med funky “Midnight heat” (homage til The Meters her), bluesgitar-maraton med “Outside of this town” og “662”, og konge-avslutningen i Hendrix' ånd med “Long distance woman”. 
Gitaristen og bluesmannen Christone “Kingfish” Ingram er et ekte fenomen som man fint kan ha som hovedrett en innestengt lørdag hjemme eller på hytta. Dette er en blueskonsert med så mye fint at jeg mener mange fortjener denne. Så venter jeg bare i spenning på om denne glitrende fremtiden av bluesen klarer å bygge videre slik at hans navn kan skrives på samme linje som Jimi Hendrix, B.B. King, Muddy Waters, Lightnin’ Hopkins, Freddy King, Eric Clapton og alle de om kunne vært faren hans. Det går rette veien!