Jeg tror det var James Harman som en gang sa noe sånn som at ”Mark Hummel plays more harmonica by accident than most people do on purpose”. Og ja, Mark Hummel er virkelig en munnspillernes munnspiller.

Han har vært en institusjon på vestkysten helt fra sent 70-tall, spilt med alt fra Charles Brown og Brownie McGhee til James Cotton og Dave Myers, utgitt et stort antall kritikerroste plater og (ikke minst) arrangert sine smått legendariske Blues Harmonica Blowouts i snart 30 år.

På instrumentalalbumet Harpbreaker viser virkelig Hummel mange av sine velkjente styrker som tryneorgelekspert: God smak, svingende timing (med en markant aksentuering av 2 og 4), fet tungeblokkert tone, elegant teknikk, improvisatoriske gudegaver og en seig vibrato som minner stadig mer om salige James Cotton. Dertil løfter helheten på plata – med mange ulike temaer og groover – det hele til noe mer enn en tilfeldig samling låter. Flere av innspillingene er utgitt fra før på Electro-Fi, og med seg på laget har Hummel i tillegg gitarstjerner som Anson Funderburgh, Little Charlie Baty, vår egen 'Kid' Andersen, Billy Flynn og Rusty Zinn.

Av de tretten kuttene på skiva – som for øvrig er innspilt, mikset og mastret i Kid Andersens Greaseland Studio og Joyride Studio in Chicago – liker jeg særlig følgende: Hummels solide versjon av Little Sonnys funky “The Creeper Returns”, den kromatiske svinglåta “Rotten Kid” (gjør noen kromatisk swing som dette bedre enn Mark Hummel i dag?), den sofistikerte tolkningen av jazzballaden Cristo Redentor (som en hommage til Charlie Musselwhite), den skakke versjonen av Baby Boy Warren og Rice Millers obskure instrumental “Chuck-A-Luck” (sjekk ut vaskebrettet!) og den inderlige, akustiske versjonen av klassiske “See See Rider” som avrunder skiva. Her viser virkelig Hummel hvilken mester han er når det kommer til formfullendt, lyrisk minimalisme, og ikke bare flamboyant pyroteknikk.

Anbefales varmt til alle som liker munnspill og/eller blues!