Curtis Salgado toppet programmet på Color Lines bluescruise

.

Color Line bluescruise i slutten av oktober har blitt en årviss tradisjon, og mange ser ut til komme tilbake år etter år, etter at tradisjonen startet opp i 2001. Lugar og seng, konserter en liten heistur unna, god mat og hyggelig selskap er en kombinasjon som lokker folk tilbake år etter år.  Denne gangen fikk publikum stifte bekjentskap med flere artister som vi ikke har sett i Norge før, samt en gammel ringrev som altfor sjelden har besøkt Norge, sangeren Curtis Salgado (bildet). Musikalsk var det rett og slett en fantastisk bra pakke!

Utseilingen fra Oslo torsdag 18. oktober foregikk i nydelig høstvær. Mange samlet seg på øverste dekk for å nyte høstsolen, som fremdeles hadde litt varme i seg, og høstfargene på begge sider av Oslofjorden. Men sitte for lenge kunne man ikke, for allerede en time etter avgang var det klart for første konsert i skipets store showlounge.

Hovednavnet på årets program var Curtis Salgado. Han har en lang karriere bak seg, men har kun besøkt Norge et par ganger. Han ble backet av The Buckshot Hunters, denne gang forsterket med Iver Olav Erstad på tangenter, samt en blåserekke bestående av Bjørn Asper på trompet, Svein Greni på saksofon og Runar Fiksdal på trombone. Selv om bandet kun hadde rukket en kort øving med Salgado, fulgte de sjefen godt, og utgjorde et utsøkt musikalsk bakteppe til Curtis Salgados sjelfulle vokal. Etter hvert som bandet ble varme i trøya virket det som alle koste seg veldig sammen på scenen. Salgado dytter frem gitaristene Arnfinn Tørrisen og Ian Fredrik Johannessen for sine soloer, og blåserekka shower, groover og koser seg.
Er det noen som husker filmen The Blues Brothers? Ja, selvfølgelig, det er jo obligatorisk, moderne blueshistorie! Men hvem var det som lærte John Belushi, eller Joliet Jake Blues, som han het i filmen, om blues? Jo, det var Curtis Salgado. Les mer om dette i Bluesnews’ intervju med Curtis i neste nummer.

Gitarvirtuosen Josh Smith spilte også med norske musikere, Iver Olav Erstad på tangenter, Per Øystein Erstad på bass og Jon Reidar Furulund på trommer. Bandet har backet Josh tidligere, og det er tydelig at de alle liker å spille sammen. Josh Smith fikk sin første gitar da han var tre år gammel, og hadde ”voksne” spillejobber fra han var 13. Han regnes som en av de aller beste bluesgitaristene, og det var en fryd å høre hans strengelek på scenen.

Dawn Tyler Watson (bildet over) er fra Canada, og sammen med Ben Racine Band vant hun International Blues Challenge i Memphis i 2017. Gitarist Ben Racine vant også Albert King Award, som tildeles den beste gitaristen i den samme konkurransen. Oppladningen til konkurransen ble ikke den beste for Dawn. Hun fikk hjertetrøbbel, og måte igjennom en trippel bypass-operasjon bare tre måneder før konkurransen i Memphis. Men hun var fast bestemt på å delta, og kom seg altså i bra nok form til å dra seieren i land. Hun liker også å synge jazz, og har en jazztrio som hun spiller med hjemme i Montreal, ved siden av bluesbandet sitt. Hele bandet er med på Norgesturen, og de gjorde to herlige spillejobber om bord. Dawn har en god stemme, sprudler på scenen og skaper god stemning for sitt publikum.

Helt fra Florida kom Backtrack Blues Band, som holder til rundt Tampa Bay, og som vanligvis tråler solskinnsstaten opp og ned på spillejobber på festivaler og bluesklubber. De har holdt det gående i snart 40 år og er erfarne entertainere. De fikk æren av å starte musikken om bord, og fikk publikum i god stemning.

The Kilborn Alley Blues Band fra Champaign, Illinois har holdt på siden år 2000, men har hittil ikke vært i Norge. Det var altså på høy tid at det norske publikummet fikk sjansen til å oppleve dette bandet. Bandet gjorde to flotte jobber om bord, og ble manges favoritter. Musikken deres er en fin miks av Chicagoblues og sørstatssoul, og vokalist Andrew Duncanson har en fantastisk flott stemme. Dønn ærlig, hederlig blues og soul, rett og slett. Dette bandet ser vi gjerne igjen!

Om bord er det også mulighet for publikum til å jamme. Puben midt i ”storgata” om bord er et populært tilholdssted for mange. Her var det bandet Winter’s Blue Groove fra nord som regjerte mens ettermiddag ble til kveld. De hadde også med Geir ”Milkman” Bertheussen på vokal og munnspill for anledningen, og Geir ga som vanlig alt på scenen. Bandet blir ledet av Per Øyvind Winter, som synger flott og spiller trommer. Etter et godt sett fra bandet var det klart for jam, men på denne turen sto ikke gjestemusikerne i kø, selv om flere fikk prøve seg på scenen. Bandet holdt det gående til skipets egen trubadur overtok scenen utpå kvelden.

Cruisesjef JT Lauritsen inntok nattklubben på toppen av båten torsdag kveld, og hadde et nytt releaseparty for sin siste utgivelse, Blues Eyed Soul Volume 1. Det var utrolig varmt og utrolig fullt, og stor stemning.

Etter å ha avsluttet konsertene torsdag kveld var Curtis Salgado førstemann ut på hovedscenen på fredag ettermiddag. Konserten ble om mulig enda bedre enn kvelden før. På slutten inviterte han Dawn Tyler Watson opp til en duett som det formelig gnistret av. JT overtok siste del av konserten, og til slutt var både Curtis, Dawn, Josh Smith og JT på scenen, og gjorde JTs versjon av Everyday Will be Like a Holiday sammen. Good times!

Den seigeste konserten om bord er det kanskje det siste bandet fredag kveld som har. Det er seint, folk er slitne og mange har lagt seg. Dawn Tyler Watson klarte å holde publikum på plass og dansegolvet fylt med sin energiske og livlige opptreden – godt gjort av et dyktig band!
De fleste konsertene finner sted i skipets store showlounge. Her er god plass, plenty av sitteplasser og stort dansegulv. Men det er en ting vi må nevne, nemlig røyklegging av scenen, en pest og plage som hjemsøker mange scener for tida (sist opplevd på Bok og blueshuset på Notodden i år, der det knapt var mulig å få øye på en sittende Amund Maarud på scena i tåka).
Fra siden av scenen strømmet det ut røyk, som vel var tenkt å gjøre et kult sceneshow. Det luktet litt brent gummi (som er en lukt man ikke har lyst til å kjenne om bord på stort skip langt til havs), og røyken gjør ikke noe som helst positivt for sangstemmen til de stakkarene som står på scenen (eller i nærheten av scenen) heller. Brukt korrekt kan røyk absolutt utgjøre en kul effekt i et sceneshow, men at en røykmaskin står på fullt gjennom en hel konsert, det er ikke kult, bare ”harry”. Spe på med rosa, lilla og grønn scenebelysning, så får det artistene til å se skikkelig sjuke ut, – det man ser av dem der inne i skodda, da. Scenemestre – slutt med det der, vær så snille!

I Kiel er det landligge i fire timer, og denne gang var byturen en fornøyelse. Sol og varmt høstvær fristet enkelte til en liten forfriskning utendørs, mens andre ble lokket inn på shoppingsentre eller et bryggeribesøk.
Bluescruiset på Color Line har blitt populært blant de som liker å svinge seg på et stort dansegulv. Og dansegulvet i den store konsertsalen var stort sett fullt hele tiden. Det var nok flere som kom hjem med ferske gnagsår og støle bein, men blide og fornøyde. Og blide og fornøyde kunne også både arrangører og resten av publikum være, etter nok et vellykket bluescruise med flott vær, artister som leverte gode opplevelser og god stemning.

Tekst og foto: Nina Hanssen

Over: Josh Smith. Under: Dawn Tyler Watson Band.