Dalane Bluesfestival – blått og intimt

.

Rita Engedalen og Margit Bakken med venner begeistret både i kirka og i kjelleren på Grand Hotell i Egersund under Dalane Bluesfestival helga 14. til 16. juni.

På kirkekonserten på fredag hadde Rita og Margit med seg gospelelskende Reidar Larsen og Hans Bollandsås og hans nye musikalske partner Helene Misund. “Damer i Blues” har en fantastisk formidlingsevne. De mestrer også noe som jeg ofte synes kan bli kleint; få forsamlingen til å klappe, reise seg, danse og synge med, enten det er oppe i lyset, i kirkerommet, eller nede i mørket på Grandkjelleren. Det var vanskelig ikke få en tåre i øyekroken når Margit gjorde sin vare og nakne tolkning av “I’d Rather Go Blind” før de får hele kjelleren til å rocke i “My Hill Country Blues”. To av Norges beste bluesdamer blir løftet enda et hakk opp med utsøkt gitar fra Morten Omlid og tromming fra Olaf Olsen.
“Eg sko bare ner på Grandkjelleren for å pissa og ramla pigadø inn på min beste musikkopplevelse någen gång”. Sitatet kommer fra en lettere euforisk egersunder, som har opplevd “Damer i Blues” for første gang.

Men vi får begynne på begynnelsen. Den 17de utgaven av Dalane Blues startet forsiktig opp med akustisk blues fra Reverend Frank Henry & The Delta Boys og blues av den mer rocka sorten med gruppa Reloaded. Med Heidi Kvalholm Blåsmo i front gjorde de en flott konsert. Bare synd de kom i gang litt seint en torsdag kveld og det ble litt skrint med folk på Sykkelverkstedet.

På fredag begynner valgets kvaler. Med musikk på hele åtte scener er det ikke lett å få med seg alle godbitene. Vi forhørte oss med festivalsjef Kjetil Lycke Bodal om det ikke hadde vært en idé å starte opp litt før åtte, slik at man hadde muligheten til å høre flere artister. Men det eksperimentet var forsøkt uten hell, forteller han. Folk i Egersund går ikke ut før etter Dagsrevyen.
Min beholdning for kvelden ble The Jelly Roll Men, Papa Chubby og slutten av Notodden Bluesband sitt sett. Syltetøygutta fra Toten skuffet ikke med sin stilsikre tolkning av 50-tallsblues fra Chicago og Memphis. Munnspiller og vokalist Kent Erik Thorvaldsen vet å formidle både blueshistorie og særegen totenhumor.

Kontrasten var stor til Popa Chubby i Turnhallen (bildet over). Den røslige New Yorkeren og hans trio serverte høypotent og tung og tidvis funky blues og fikk bevist sin gitar brilliance. Stemningen var høy under hans versjon av “Hey Joe”. Men etterhvert virket det som mange fikk nok av bastant bluesrock og høy lyd. Det ble ganske skrint i hallen mot slutten av konserten.
Så var det å vandre i smale Egersunds gater, hvor musikk strømmet ut fra det ene etter det andre lokalet. Det er en egen stemning i dette, og det er aldri mange minuttene mellom spillestedene på Dalane Bluesfestival. Jeg valgte å se om det sto til liv med Trond Ytterbø og hans Notodden Blues Band. Og det gjorde det selvsagt.

Lørdagen startet med sol og en fullstappa sal på Grand Hotell for å høre boogie og New Orleans-groove fra Rogalands store bluesguru, Reidar Larsen, og gitarist Arne Skage jr. På jam’en på sykkelverkstedet var det ikke bare fullt, det var sild i tønne. Jeg fikk så vidt klemt meg inn i døra og fikk et glimt av unge og mer voksne musikere som fikk sin store opplevelse sammen med en smilende Popa Chubby.

Selve kvelden begynte med at Bill Booth holdt konsert for fem tilhørere. Men amerikaneren som har gjort nordmann av seg kjørte showet som om “Hos Veli” var fullstappa. Med sin sjarmerende blanding av norsk og engelsk, fortalte han sine historier og ga oss flotte viser. En flott formidler av amerikansk og annen folk-kultur.

Grandkjelleren, hvor jeg havna sammen med min tissetrengte venn er allerede nevnt, og dermed var det tid for Ellingsens Hotel. Den restaurerte bygningen, som var Egersunds storstue fra tilbake på attenhundretallet, har fått ny scene. Røff og rå, akkurat som bandet på scenen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive bandet Lady Moscow. Befolka med et sprøtt persongalleri og besetning bestående blant annet av banjo, fele og trekkspill var det elementer av punk og balkanmusikk. Og mye annet. Fremført med en fandenivoldsk energi, galskap, og – ikke glem, dyktighet. Gulvet gynga i det gamle huset da bandet avslutningsvis blanda seg med publikum og nærmest gikk polonese rundt bordene så øl og vinglass skvatt veggimellom.

Da var det godt å sitte ned foran Jelly Roll Men, som for anledningen også hadde satt seg ned, og uten sin bassist og med pre 50-tallsblues på repertoaret, kalte seg Low Down Ways.

Hva gikk jeg så glipp av? 70-talls nesten-poprock-storheten Steve Harley lot jeg gå. Vidar Busk og Daniel Eriksen valgte jeg bort med tungt hjerte, men hørte at det absolutt hadde vært verd et oppmøte. Men det som flest snakket om at jeg burde fått med meg var HM Johnsen. Det var vel han og Lady Moscow som ble snakkisene på Dalane Bluesfestival i år. Et drøyt dusin andre flotte norske og lokale band og artister må ha meg unnskyldt for at de ikke er nevnt.

Festivalledelsen kunne berette at de var fornøyd med arrangementet, selv med noen små skjønnhetsfeil. Og at publikumsoppmøtet borget for en ny festival i 2019. Så hvis du ønsker deg en intim festival, som fremdeles har nok blues på repertoaret til å kunne kalle seg en bluesfestival, da er Egersund plassen.

Tekst og foto: Frank Martinsen

The Jelly Roll Men leverte stilriktig 50-tallsblues.

Det ble fest på lokalet-stemning med Lady Moscow.