Reisebrev

Bluesopplevelser i California og Chicago 09

.

I 2007 var vi på Chicago Blues Festival for første gang. Vi var i en gruppe på ca 15 personer og hadde selveste Geir Hovig som reiseleder. Trist at han gikk bort nå nylig. Han var en kjemperesurs for bluesmiljøet i Norge. 17 mai i år reiste vi igjen fra Gardermoen med stopp i Las Vegas, Grand Canyon, San Diego, LA, Solvang, Carmel, Monterey, San Francisco, Coloma Blues Live i Lotus, Redwood og Seattle. Derfra med fly til Chicago.

San Francisco: Kenny Blue Ray på Lou's  Pier 47
Det var siste kveld i San Francisco og vi dro forventningsfulle til Biscuits & Blues for å se klubben, men først og fremst pga. artisten som var Kid Andersen. Vi satte oss ned og nøt musikken uten å gi oss til kjenne som nordmenn. Etter en stund skrev vi følgende spørsmål på en serviett, la ved en norsk 100-lapp, og sendte det med serveringsdama opp til Kid: ”Kan du synge sangen om norsk akevitt?” Han så på servietten og 100-lappen og lo, vinket til oss og sang deretter sangen. Etterpå hadde vi en koselig prat med ham og fortalte at vi også kom til å møtes på Coloma Blues Live i Lotus to dager senere.
Kid Andersen er blitt en gitarhelt i California. Vi snakket med flere musikere der borte og skjønte at han har fått en skikkelig status. Etter min mening har han kanskje rykket opp på 1. plass blant norske bluesgitarister.


us09_kid&rick.jpg
 

Kid Andersen og Rick Estrin på scena.

 

Coloma Blues Live: Rick Estrin & The Nightcats m. Kid Andersen.
Rick Estrin må vel kunne sies å være på topp 3 i verden blant munnspillere. For meg er han nr. 1. By the way, min favoritt i Norge er uten tvil Arne Rasmussen (beklager Roar, du får være nest best du da). Rick har jo samlet et fantastisk band med J. Hansen på trommer, Lorenzo Farrell på bass og Kid Andersen på gitar. Trommeslager og bassist er utrolig samstemte, og med stjerner som Kid Andersen og Rick Estrin i front er dette vanvittig bra. Det låter tett, lekende og det svinger noe sinnsykt. Rich Estrin er en stjerne av rang. Han har kontakt med publikum hele veien og flørter gjerne med sine velkjente hoftebevegelser. Dette er et fantastisk liveband og det anbefales på det sterkeste. For tiden er nok dette mitt favoritt bluesband.
Videre hørte vi også Joe Louis Walker, Mighty Mike Schermer med Chris Cain og The Laurie Morvan Band – hun var en fantastisk artist. Vi hadde bestilt billetter på forhånd, og arrangøren synes at det var veldig morsomt at vi kom helt fra Norge. Dette medførte at både at arrangøren presenterte oss mellom to band, og at de skrev om oss (med bilde) i sitt newsletter for juni, se link under.

Visitors from Norway to join us for Coloma Blues
www.eldoradoartscouncil.org


us09_chicago.jpg
 

Chicago
Tirsdag 9/6 ankom vi Chicago med fly fra Seattle ca. kl. 7 pm. Vi tog taxi til hotellet, Travelodge i 65 East Harrison street. Der kastet vi inn koffertene og gikk ut for å spise. Valget falt på 754 South Wabash Avenue (Buddy Guy Legend). Der fikk vi god mat og god musikk selvfølgelig. Artisten denne kvelden var Guy King. Han er en god sanger og gitarist, og hadde også fin kontakt med publikum. Så oppdaget vi en mann som satt inntil veggen ved inngangen. Han var en mørk, litt eldre mann med en hvit cap på hodet. Da det verste sjokket hadde gitt seg, kom tanken om å ta et bilde av ham. Jeg kjente at pulsen steg og hadde mest lyst til å la være. Men så tenkte jeg at denne sjansen får jeg neppe igjen, og gikk derfor bort til ham og spurte høflig om jeg kunne ta et bilde av ham, og det sa han var greit. En kar ved siden av tok bildet, slik at jeg også fikk være med. Jeg hadde nå blitt avbildet sammen med selveste Buddy Guy.

Sightseeing i Chicago
Vi så blant annet Michegan avenue (shoppingstrøket), Pier'en med pariserhjul, Seas Tower, Hancock center pluss mye mer. Denne turen med buss tok halve dagen, men vi fikk med oss det vi ikke rakk i 2007.
På slutten av turen dro vi innom Hard Rock Cafe for å handle en ny T-skjorte der. Deretter gikk vi et par kvartaler bortover Clark street for å finne hvor klubben Blue Chicago lå og når de åpnet. Jeg fant den i 536 Clark Street. Vi dro videre ned igjen til hotellet. Så var det ut for å spise. Vi fant en god restaurant i Wabash Avenue som heter Millers Pub.
Nå tok damene kvelden, mens vi gutta tok en taxi til 536 Clark street (Blue Chicago). Det ligger for øvrig også en Blue Chicago i 736 Clark Street. By the way, jeg var på klubben Blue Chicago første gang i 1988. Etter å ha snakket med de i klubben, fant jeg ut at jeg den gang ikke hadde vært på noen av dagens klubber, men på ”The Original Blue Chicago”, ble jeg fortalt. Der hørte vi på Lurrie Bell sammen med munnspilleren Matthew Skoller. Det var ganske tøft. Tommy Mac Kracken dukket også opp litt utpå kvelden og sang et par sanger. På denne klubben fikk vi også kjøpt de råeste t-skjortene på hele turen, spør Dag Kohmann.

Torsdag 11. juni gikk vi ned til Tribune Store v/Tribune Tower - en liten suvenir butikk som Geir Hovig tok oss med til når vi var i Chicago i 2007. Vi kjøpte oss noen cd'er og noe annet. Videre gikk vi til House of Blues og tok en lunch der. House of Blues i Chicago er den fineste av de jeg har sett. Den har en fantastisk innredning, må ses. Så dro vi til hotellet. Vi hadde hørt rykter om en minnekonsert for Koko Taylor på Legend den kvelden. Alle fire av oss ble med. Der spilte Larry Mac Cray. Buddy Guy var også oppe på scenen og sang og spilte noen låter sammen med de andre. Dette ble nok en fantastisk kveld på Legend. Etterpå var det bare å gå tilbake til hotellet, legge seg til å sove, vel viten om at dagen etter skulle festivalen starte opp i Grant Park.


us09_folk2.jpg
 

Chicago Blues Festival
Fredag 12. juni starter festivalen - 26th edition of Chicago Blues Festival. Grant Park - Free admission - borgermesteren spanderer. De spiller fra 6 scener samtidig; Missisippi Juke Joint, Front Porsh stage, Zone Perfect Route 66 Roadhouse, Gibson Crossroads stage, Petrillo Music Shell og Maxwell St. Corner. På Zone perfect var det dog mest foredrag med litt klimpring til. Vi starter på Missisippi Juke Joint med Eddie Taylor Jr. with Harmonica Hinds. Det var deilig, behagelig blues, tilbake til røttene. Så bevegde vi oss videre til Front Porch. Der var det Gloria Thomson Rogers som sang. Videre slang vi litt rundt mellom de forskjellige scenene og hørte artister som Sam Lay og div andre. Glemte nesten å nevne at Charlie Musselwhite Band også spilte denne dagen.
us09_frontporch.jpg

 

På kvelden falt valget på Rosa's lounge, en klubb Geir Hovig tok oss med til i 2007. Terje, Wicki og Terje tok en lang taxitur til 03420 West Armitage Avenue i Chicago vest. NB. Det er billig å ta taxi i USA. Denne ganske lange turen kostet bare 20 dollar. Kveldens musikk var J.W.Williams og Shun Kikuta. Det var veldig bra musikk. Bandene som spiller i Chicago har meget høyt nivå, spesielt den uken det er festival.

us09_minneplak.jpgEden Brent
Lørdag 13. juni startet med regn. Det var skikkelig utrivelig i og med at vi skulle på utefestival. Snart ga regnet seg og vi ruslet bortover til parken. Vi hadde gått glipp av Lurrie Bell, men det gjorde ingen ting for det kom andre og større artister. Det var en halv time igjen, men vi rigget oss til foran Missisippi Juke Joint Stage. Her ventet vi på en gammel kjenning, Eden Brent fra Leland /Greenville i Missisippi. Vi har fra tidligere stiftet bekjentskap med henne på Siste Indre i Hamar våren 2007 og på Highway 61-festivalen i Missisippi også i 2007. Mens vi satt der og ventet oppdaget jeg plutselig at hun stod til høyre for scenen, og jeg kastet meg bort for å slå av en prat med henne. Konserten ble fantastisk bra som vanlig. Undertegnede er veldig glad i boogie woogie, så dette var midt i blinken. Eden Brent har en flott stemme og er dyktig på piano. Hun har også meget god kontakt med publikum og er en morsom dame som liker å fortelle en god vits. Vi kjøpte selvfølgelig den nyeste platen hennes, og fikk tatt et bilde av henne og Irene sammen.
Samme scene litt senere på dagen, John Primer and the Real Deal Blues Band - fy f… for en artist.  Han er en fantastisk gitarspiller - en av de aller beste. I tillegg synger han bra og har veldig god kontakt med publikum. Det er bare å la seg rive med, dette er en artist fra øverste divisjon. Etter min mening var han årets beste artist på Chicago Blues festival.

B.L.U.E.S.
På kvelden gikk turen til North Halsted til Kingston Mines, 2548 North Halsted street og B.L.U.E.S., 2519 North Halsted street. Siden vi ikke hadde spist middag ennå, gikk vi på Kingston Mines hvor de har noen enkle retter. Etterpå ble det musikk. De har gjerne to band på Kingston Mines. Først spilte Vance Kelly. Han var ”pretty good”. Etterpå kom Big James. Han spilte trombone og sang. Så gikk vi skrått over gaten til B.L.U.E.S. Vi betalte, men inne var det helt fullt. Vi gutta klarte allikevel å komme oss inn og få tak i T-skjorter, for så å gå ut igjen. Musikken var uansett i hardeste laget, syntes jeg. Det var Jimmy Johnson som spilte, tror jeg.

House of Blues
Søndagen startet vi med å dra opp til House of Blues for å få med oss en gospel brunch. Vi stilte oss i kø, kjøpte billetter og gikk opp trappen til 2. etg. hvor det store konsertlokalet ligger. Etter å ha ventet en stund kom det til slutt en kar med rastafletter. Men dette var ingen gospelkar - det var Ziggy Marley, arrangementet var blitt forskjøvet. Vi hørte litt på ham før vi dro ned igjen til festivalen. Bra vær, camping stoler, kjølebager, hele familier – en folkefest. Og det ble faktisk litt gospel allikevel. Klokka var halv 2, vi gikk bort til Front Porch stage,og der kom Christland Singers på scenen. Etterpå var det Lou Pride and the Blues Disciples. Deretter ruslet vi bare litt rundt på området og hørte litt her og litt der. Til slutt kjøpte vi noen cd'er og et par t-skjorter, og gikk tilbake til hotellet. Det var siste dagen av festivalen, og nest siste dagen av turen vår. Det hadde vært en kjempeflott tur, men nå skulle det bli godt å komme hjem etter en måned i koffert.

Den siste kvelden var vi først ute og spiste på et sted i Wabash Avenue som het Exchequer restaurant. Irene spanderte middag siste kvelden. Det var noe hun hadde lovt hele turen hvis hun holdt seg frisk fra forkjølelse, og det gjorde hun, men ingen av oss andre. Der fikk jeg den beste biffen på hele turen. Etterpå tok damene kvelden, mens vi gutta tok et siste besøk på Legend. Denne kvelden fikk vi høre Lil' Ed. Han spilte for øvrig også på festivalen. Dette er en fantastisk artist. Han er meget dyktig på gitar, og en god sanger og hadde fantastisk god kontakt med publikum. Og han var en morsom type. Dette var nok en god konsert, og en fin avslutning på seks kjempedager i Chicago, og ikke minst en fantastisk en måneds tur i USA.


us09_primer.jpg

Reisebrevforfatteren Terje Halvorsen og John Primer.

 

Her er også webadressen til Chicago Blues Festival:
www.chicagobluesfestival.us

Mvh. Terje Halvorsen
medlem i Hamar bluesklubb
E-mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.