Nyheter
Tre dager etter at Notodden Blues Festival er over drar jeg fortsatt rundt med billetten rundt håndleddet. Dette båndet ga meg tilgang til mer enn femti konserter, en alltid underholdende og spennende Union Bluescup, og fire unike Talking Blues-sessions på biblioteket der man kommer nærmere artistene enn på noen annen bluesfestival noe annet sted i verden. Og jeg smiler fortsatt så bredt at det nesten gjør vondt – for dette har virkelig vært en av tidenes flotteste bluesfestivaler. Kanskje den aller flotteste!
Alt gikk riktig vei. Ingen kø over Meheia. De råtne bussene og shabby campingvognene som tidligere år så vidt klarte å bestige de høyeste «fjellpassene» har blitt byttet ut med Tesla og det som verre er. Og når vi ankom byen, utsultet fordi vi hadde hastet fra jobb for å rekke åpningen, så smakte kebaben til dobbel pris jaggu nesten dobbelt så godt. Innsjekkingen til festivalområdet gikk mer smooth og lettlivet enn noen gang, navnet på pressepasset var stavet riktig, og hverken ved frokosten, cashless-maskinene eller inn og ut av storscenen på Hovigs Hangar møtte man begrepet kø eller andre irriterende hindringer eller menneskeskapte flaskehalser. Det var så man et øyeblikk av og til måtte klype seg i armen og spørre: Drømmer jeg? Da jeg attpåtil fikk akkurat det rommet jeg hadde ønsket meg på hotellet, fikk oppleve hovedattraksjonen Ry Cooder åpne festivalen (for meg i alle fall) med en av tidenes konserter, og sovnet med et smil om munnen etter at Sugaray Rayford stelte i stand et fyrverkeri av et show til slutt på åpningsdagen, så tenkte jeg at «hva har vi gjort for å fortjene så mye medvind»? Alle som var der for å yte deg service, for at opplevelsen skulle bli så fin som mulig gjorde en kjempejobb!
Sugaray Rayford leverte et fyrverkeri av et show på Notodden torsdag kveld. (Foto: Harald Olsen).
Headlinerne innfridde
Det mest gledelige er at headlinerne aldri har innfridd så til de grader på Notodden Blues Festival. Noe som skulle være en selvfølge, siden dette sannsynligvis er en av de best betalte jobbene de gjør i år! Men det er de mange gode overraskende øyeblikkene, de man ikke hadde forventet på forhånd, som kompletterte årets fest som en innertier. For eksempel når denne kolossen Sugaray kjørte på som en bulldoser, svettet i topplokket som en lekk hagespreder, og ristet på ræva på samme måte som Baloo i jungelboken – med lavt tyngdepunkt selv om kroppen er formet som en basketspiller. Om hans eget repertoar ikke stråler av store hits i mine ører så gjorde han mye ut av dem, og gjorde andres klassikere til sine egne med eleganse og trøkk. Som når han drev frem James Browns «Cold Sweat» med de kraftige samme riffene som The Boneshakers (med Sweet Pea Atkinson og gitarist Randy Jacobs) da de tok funken tilbake til nye høyder på 90-tallet med akkurat denne låta. Og for et band Sugaray hadde med seg! Så ut som de var løslatt på prøve hele gjengen. Herlig! Og når keyboardisten satte i gang med bluesversjonen av Pink Floyds «Comfortably Numb» så var det ikke bare jeg som fikk hakeslepp, for å si det sånn. Superkult med noe så bra og uventet i bluesens og soulfunkens ånd. Det er ikke rart man sovnet med et smil den første natta.
God lyd
Sola har gjort mange mennesker glade i kongeriket Norge i år, og den porsjonerte seg helt etter beste bluesønske på Notodden denne helga. Ingen måtte rømme folk & blues stage-området i regnskurer i år, alle fikk tilbud om avgiftsfritt kjølig vann for å motvirke solstikk eller blues-hallusinasjoner ved spillestedene, og varmen slapp taket om nettene slik at REM-fase søvnen ikke falt i fisk. Men om Gud så ned i nåde på oss i år og synes at alle på Notodden Blues Festival fortjente noen ekstra fine dager, så hjelper det ikke om ikke hans disipler gjør så godt de kan med lyden. I fjor var det katastrofe. Folk betalte for dyre billetter og fikk mange skuffende opplevelser foran scenene. Jeg minnes fortsatt en tidvis torpedert konsert når det gjaldt lyden med Monster Mike Welch og Mike Ledbetter på Hovigs Hangar. Tilbake i år som The Welch Ledbetter Connection, et klassisk bluesband som er så bra at de er i stand til å redefinere bluesen for et stort publikum, slik Blues Brothers-filmen gjorde det på 80-tallet, er det godt at slike korttidsminner enkelt slettes av en påfølgende god opplevelse. For i år var det virkelig på stell. På samtlige scener var lyden bedre enn noen gang som jeg kan huske, så problemene i fjor er nå bare et vagt minne blitt. Det er så viktig for opplevelsen med god lyd. Ikke vet jeg hvilke grep som ble gjort, men samma det, for de virket!
Apropos lyd. Det var en lyd som bare har tiltatt og tatt av i år, som måkeskrikene når man spiser reker og loff om sommeren. Selv Bonnie Raitt ga sine klare meldinger om dette midt i en sang i sitt glimrende sett da tekstlinjen «shut the fuck up» plutselig ble skrevet inn i en ny utgave av en av hennes egne låter. Vi snakker om lyden av middelaldrende menn og kvinner som endelig har fått barnevakt og fått stappet noen sponsor-billetter langt ned i bukselomma sammen med en haug bonger, og som tenker at nå – endelig nå – kan jeg få snakket ut om alle de problemer jeg har i mitt liv og med mine ex’er. Til alle som har ører i en radius av 100 meter! Marie Røssland i Dagbladet hadde på trykk en meningsutveksling på temaet «de som ødelegger konsertopplevelsen, som driter i deg som er musikkinteressert» tirsdag 7. august som beskriver temaet ganske enkelt og presist. Det begynner å bli et stort problem når det store lerretet i Hovigs Hangar må brukes for å minne alle om å ta hensyn så lenge artisten er på scenen, i stedet for å vise live-bilder av artisten som leverer i verdensklasse til glede for de som ikke er over 180 høye og klarer å se scenen selv. Det er jo 30-45 minutters pause mellom hver artist der man kan ta det helt ut, og vi i Bluesnews forslår at det i pausene neste år lånes ut megafoner til alle de som har så stort behov for å spre livet under dynene sine til gud og hver mann. Da kan det virkelig bli behov for øreproppene for alle oss andre – i pausene – men det skal vi klare å leve med for til gjengjeld til at disse får utløp for sine frustrasjoner og inderlige behov så kan vi til gjengjeld kreve at «de holder kjeft» når artisten er på scenen! Fra en terapeuts ståsted kan man spørre seg, vil det virke? Som vi sier det der jeg kommer fra: Det er botten i Vestfjorden! Et sted må man kunne trekke en grense.
Kanonkonserter
Vi kommer tilbake med detaljerte anmeldelser av konsertene til Ry Cooder og Bonnie Raitt (bildet over) i neste nummer av Bluesnews, men sammen med Gov’t Mule må det sies at aldri før har headlinerne innfridd sterkere enn i år. Kanonkonserter! Kanon låtvalg! Jeg tror ikke det er mulig å oppleve disse store artistene bedre noe sted i verden enn de leverte på Notodden. Og de uttrykker alle sammen en ektefølt og inderlig takknemlighet for at vi tar vare på bluestradisjonene slik vi alle som besøker Notodden hver sommer gjør. Jeg tror ikke vi helt skjønner, eller klarer å forstå og ta inn over oss, hvor viktig den jobben de som har drevet Notodden Blues Festival i over 30 år egentlig er for å ta vare på den mest grunnleggende musikkformen for all musikk av i dag!
Trommelegenden Bernard Purdie og Barbara Blue med Notoddenmusikerne Espen Fjelle og Jostein Forsberg. (Foto: Arve Reistad).
Mer enn headlinere
Og festivalen er så mye mye mer enn headlinerne. Og vi starter gjerne med den klassiske old-style bluesen fra overraskelses-duoen Barbara Blue og den legendariske James Brown/ Aretha Franklin-trommeslageren Bernard «Pretty» Purdie. Backet av Spoonful Of Blues led de av skjebnen med å åpne konsertene på lørdagen på Hovigs Hangar, og et øyeblikk jeg kommer til å huske var da de fikk gjester fra Australia på scenen sammen med en norsk torpedo-munnspiller av beste merke. Alt for et øyeblikk som ble kraftig forsterket av spilleglede, energi, en slitt hjemmesnekra gitar i Seasick Steves ånd og en tverrfløyte fra et par som var som revet ut av Crocodile Dundee! De opplevde veldig god respons i et lokale som så ut som en bikkje som hadde fått påført hårfjerningsmiddel. Det var glissent, og det spørs om det ikke er en ide å flytte de to første artistene ut fra denne hangaren til en mindre scene vendt mot torvet. Da får de i det minste den intimiteten og oppmerksomheten fra alle som sitter her ute og drikker uansett.
Til og med gjentagelsen av fjorårs-suksessen The Welch Ledbetter Connection led litt av at publikum ventet ut til det var tid for headlinere før de virkelig trakk inn foran scenen. Men bevares for et show de alltid leverer i den klassiske Chicago-bluesens ånd. Videre var det fine opplevelser med eksentriske legender som roots-guru Lowell «Banana» Levinger, kjent fra The Youngbloods på 60-tallet.
Oppvåkningen av nordiske legender der et svensk lokomotiv i Roffe Wikström endelig har fått damp i kjelen igjen. Eller en tungt rocka Popa Chubby som gir meg samme følelsen som når jeg spiser den store 500 grams marsipangrisen til jul – samme kvelden – men som gjør «Hey Joe» som ingen andre på denne planeten – gud velsigne hans sjel.
Stage diving med Ty Taylor i Vintage Trouble lørdag. (Foto: Harald Olsen).
Southern Avenue skapte kjempestemning på Teledølen. (Foto: Arve Reistad).
Og man får virkelig tro på morgendagen både for bluesen og Notodden Blues Festival når unge virile krefter fra Vintage Trouble til Southern Avenue, som man må bli betatt av selv om jeg nok ikke kjøper platene deres enda, vil så mye og sørger for uforglemmelig underholdning med tenårings-spirit og stagediving av det utrolige slaget. Både unge og gamle, headlinerne og nye funn, er sjarmerte av og takknemlig for det fokuset vi klarer å sette på bluesen på Notodden og i Norge. Det er grunnen til at de kommer til et land som krever flere reisedøgn enn noe annet land i Europa, i tillegg til pengene, selvsagt. Og det har aldri vært feil å ta vare på røttene og musikkhistorien. For i det gamle, det ekte, ligger også fremtiden.
God miks av norske
Norske artister var som vanlig godt representert, og miksen i år var veldig god. Knut Reiersrud Band fikk mye skryt av de jeg snakket med, selv om jeg synes Knut Reiersrud Band begynner å bli veldig mye band og ikke fullt så mye Reiersrud. Det er bare å se på hvordan Ry Cooder styrer all regi når han er på scenen. La gitaren skinne, Knut, er min bønn, men skal samtidig tilstå at foran scenen var jeg ikke denne gangen, selv om jeg hørte hele konserten. Så kanskje jeg ville fått en annen oppfatning av å se regien på showet, hvem vet. Rita Engedalen Band med Margit Bakken var de som slapp plate under festivalen i år. En tradisjon flere burde tatt tak i. For det er ingen bedre anledning for en bluesartist i Norge til å slippe plate enn her. Spellemannspris-vinner Ronnie Jacobsen & These Blues In Me presenterte dog utdrag fra et kommende plateprosjekt på norsk, men uten at jeg ble imponert, må jeg dessverre meddele. Jeg rømte lokalet etter to av de nye låtene, men det de gjorde fra albumet som vant Spellemannsprisen var fantastisk. Så her er det noen som tar en gulloppskrift og kaster den i dass er min første, og kanskje forhastede, innskytelse.
Av de fire Spellemannspris-nominerte i bluesklassen spilte også Dr Bekken og Joakim Tinderholdt på Notodden. Bare Good Time Charlie manglet. Et revitalisert J.T. Lauritsen & The Buckshot Hunters, som med sin nyvunnede soul-ånd aspirerer sterkt til å være blant de fire Spellemannspris-nominerte neste februar, og en annen vinner som sorterer innunder «blues-Norge» med Stjernekamp-vinneren Adam Douglas kastet også fine norske bidrag inn i årets festival. Og vi slutter ikke med å forundre oss over hvilken crossover-effekt Amund Maarud har der han, fortjent nok, trekker et større og yngre publikum enn noen annen norsk artist på Notodden. Hva som er rock og hva som er blues betyr ikke så mye. Hva som kom først av høna og egget er en evig diskusjon, men så lenge de forer av hverandre er Amund i en situasjon at han kan sette norsk blues på verdenskartet når som helst. Man må ikke reise til Royal Albert Hall for å få frem det, men kanskje det hjelper? Men da må engelskmenn få sjansen til å kjøpe billetter først!
Amund Maarud (t.v.) ble hedret med stjerne i Notoddens Walk of fame. Til h. festivalleder Jostein Forsberg. (Foto: Harald Olsen).
Joakim Tinderholt & His Band på Teledølen lørdag. (Foto: Arve Reistad).
Vi kunne nevnt flere av artistene som spilte på Notodden Blues Festival i år, men nøyer oss med å tillegge at King King, tross kortere sett grunnet problemer etter en strømstans, leverte til mer enn ståkarakter for den klassiske britiske bluesrocken, som har mye med begrepet classic rock å gjøre. Tøft å stille i kilt, og selvsagt var det ingenting under. Hvorfor ellers satt det unge damer på fremste rad og seg helt ned i stolene om det ikke var for utsikten? Eller er det bare mine skitne tanker?
Uansett har jeg ingen skitne tanker om årets utgave av Notodden Blues Festival som jeg oppriktig synes er en av de fineste, og utvilsomt den mest effektivt veldrevne, av alle festivaler her oppe. Tall tyder på at billettsalget har sviktet litt for å nå det nivået festivalen helst vil, og man kunne gjøre seg tanker om at det var mindre folk i gatene på dagtid enn det har pleid. Det aktualiserer behovet for flere mindre klubber – ikke de minifestivalene i festivalen som kniver om det samme publikummet og de samme kronene – slik at mangfoldet trekker folk til byen også på dagtid, slik vi har opplevd før.
Jeg er hvertfall veldig glad for den effektiviteten og den service-innstillingen alle som involverte stilte med i år, som gjorde at ingen halvspiste bakte poteter lå og slang som potente bananskall for høystemte blueselskere på vei til og fra festen. Det er rett og slett betimelig å gi en ekstra runde med applaus til alle ryddemannskapene som i det stille gjorde en imponerende og effektiv jobb i gatene fra hanen gol til etter at de fleste av oss hadde trukket ned rullegardinen.
Og jeg har på meg båndet fra festivalen enda noen dager, tror jeg. Bare for å påminnes den gode følelsen! Kanskje klippe det av et par uker før neste år, for da kommer jeg garantert igjen.
Alan Nimmo i britiske King King på Bok & Blueshuset lørdag. (Foto: Arve Reistad).