Nyheter
De fikk sine utfordringer da festivalens første 20 år skulle feires på Royal Garden i Trondheim 24.-28. april. men festivalsjef Jan Engen og gjengen lot seg ikke stoppe av streik i flybransjen. De dundret på med full kraft og sørget for en feiringen ble slik alle hadde håpet på forhånd. Blant høydepunktene var The Black Sorrows (bildet).
- Streiken ga oss noen utfordringer, men til slutt var det bare to artister vi ikke fikk hentet. Et faktum vi er ganske stolte av, slår festivalsjefen fast overfor Bluesnews, mens Eric Bibb og Staffan Astner er godt i gang med sitt sett på den akustiske scenen lørdag kveld.
Belgiske Guy Verlinde og hans band, samt den svenske legenden Roffe Wikström nådde aldri fram i tide. Det kunne blitt langt verre slike utfordringer hadde rammet en mindre rutinert stab.
- Vi skjønte hva som var i ferd med å skje. Derfor startet vi ombooking tre-fire dager før streiken var et faktum. En periode var 10-12 artister i faresonen for å utebli. Alt i alt tror jeg vi berget oss greit i forhold til utfordringene vi sto overfor, medgir festivalsjefen.
Ekstra kostnader
Nidaros Blues hadde ny transportsjef på plass i jubileumsåret. Det skulle vise seg at hun fikk en ilddåp av verste sort.
- Hun har måttet jobbe både dag og natt, men det ble bra, smiler Engen om innsatsen som ligger bak.
Noen ekstra kostnader ble det også med de massive ombookingene som måtte til for å berge jubileumsfesten.
- Vi kunne ikke ta noen sjanser. De nye flybillettene kostet penger. Totalt vil jeg anslå at alt dette vil koste oss opp mot 70.000 kroner, erkjenner han.
- Og det er det verdt?
- Ja, det mener jeg bestemt. Det er irriterende at det blir slik, men vi har midlene, og jubileum skulle det bli, konkluderer han bestemt.
Eric Bibb og Staffan Astner drar i gang festivalsjefens favorittlåt i bakgrunnen. Engen spør høflig om det er greit med en liten pause i intervjuet. Selvfølgelig er det det. Fem minutter senere er vi i gang igjen.
Bra billettsalg
Det var 1600 mennesker innom dørene på Royal Garden fredag. Samme antall dukket opp i løpet av lørdagen.
- Vi er veldig fornøyd. Vi kan vise til mer eller mindre utsolgt hus. Vi har en variert musikalsk meny, det er strålende vårvær og topp stemning. Det ble mer hektisk enn vi ønsket, men jubileumsfesten er vi meget fornøyd med, konkluderer han.
Faste innslag
Nidaros Bluesfestival har skapt seg noen tradisjoner opp gjennom årene som virkelig har slått rot også utenom det vanlige bluespublikumet. 20-årsfesten ble intet unntak i så måte. Fredag formiddag var satt av til seniorblues. Denne gangen var bordene inne i kongressalen på hotellet dekket med hvite duker inne. På scenen herjet Jolly Jumper og Big Moe & The Jimbo Jambo Band. I den store salen satt den eldre garde og nøt snitter, kaffe og god musikk. Festivalen har et stort apparat i sving for å få transportert dette publikumet fra sine respektive boenheter rundt om i byen. At tilbudet er populært hersker det liten tvil om.
- Ekstra gøy er det jo at det virker som de liker musikken også. Dette er et fantastisk tilbud som det er stor stas å være med på, forsikrer Kjell Inge Brovoll, eller Jolly Jumper som han heter når han står på scenen.
Barneblues
Lørdag formiddag er det barneblues i kongressalen. På scenen er det Trondheim Storband som regjerer. Den musikalske menyen består av de største slagerne fra Blues Brothers-filmene. Også dette gratistilbudet ser år etter år ut til å bli svært godt mottatt av både foreldre og barn. I timene barnebluesen pågår er det en jevn strøm av småbarnsfamilier ut og inn av hotellet nede ved elvebredden.
Nåværende vokalist i The Original Blues Brothers Band, Rob Paparozzi, sto på plakaten i jubileumsåret sammen med The Paparozzi Keyes Trio. Og vokalisten var ikke vanskelig å be da Jan Engen lurte på om han ville ta noen låter med byens storband til ære for ungene.
- Jeg var her for fem år siden og fikk se hvor flott opplegget var for ungene. Dette er jo ikke mitt band, men de spurte om jeg ville synge litt, og det ga mersmak. Da de spurte meg på nytt i år, var jeg aldri i tvil om å takke ja, smiler Paparozzi.
Musikk for nye generasjoner
Da den første Blues Brothers-filmen kom ut var ikke Rob Paparozzi noen stor fan. Etter hans oppfatning den gang gjorde hovedpersonene komedie av musikken han selv elsker. Dette var en mening som raskt endret seg da selveste Steve Cropper ringte og ville ha ham med som sanger og munnspiller.
- Du sier ikke nei når Steve Cropper ringer. Jeg har ikke angret, og jeg har fått et helt annen syn på filmens positive påvirkning på nye generasjoner, erkjenner Paparozzi.
Og nettopp det er barnebluesen på Nidaros Blues det perfekte eksempel på.
- Vi ser jo alle hvilken positiv innvirkning denne musikken har på barna. De aner ikke hva de lytter til. Da bare merker hva musikken gjør med dem. Det er helt fantastisk, samtidig som enkelte av foreldrene deres også får et innblikk i den fengende soulmusikken. På denne måten har Blues Brothers-filmene fått en posisjon og hatt en påvirkning filmskaperne neppe hadde forutsett da de laget filmen, påpeker den trivelige vokalisten fra New Jersey.
Paparozzi hadde på forhånd øvd inn tre låter sammen med Trondheim Storband.
- Bandet kan låtene og har laget noen flotte arrangement. Det er bare å applaudere dem for innsatsen. De viser enorm respekt for låtene og musikken, smiler Paparozzi som plusset på repertoaret og sang rundt 10 låter under barnebluesen.
- Musikken til The Blues Brothers skaper en flott sirkel som på mange måter sluttes når vi framfører den for unger som her på Nidaros. For meg er det en ære å få lov til å bidra på noe så flott som dette. Jeg kommer gjerne igjen og spiller for ungene i Trondheim med dette flotte storbandet, smiler en strålende fornøyd Paparozzi noen minutter etter at han har avsluttet sitt eget sett på den akustiske scenen sammen med The Paparozzi Keyes Trio.
Mange godbiter
Det var mange godbiter å bite i for publikum på jubileumsfesten, men det var også helt umulig å få med seg alle. Til det var den musikalske menyen for fullstappet. Lørdag gikk for eksempel The Paparozzi Keyes Trio på scenen samtidig som The Black Sorrows, og da må det prioriteres. Slik blir det når det er musikk fra fire scener. Publikum må vandre fra scene til scene for å få med seg litt av alt.
20-årsjubileumet var i stor grad satt sammen av ønskerepriser fra tidligere år, så det ble gjensyn med mange «gamle venner». Som Ruthie Foster og hennes flotte band, som denne gang hadde med seg Hadden Sayers på gitar, og som vanlig Scottie Miller på tangenter og diverse strengeinstrumenter. Begge disse kunne stått på plakaten på bluesfestivaler rundt om med sine egne band, noe som forteller sitt om det kvaliteten her. Ruthie synger fletta av de fleste, og det gjorde hun også denne gangen til stor glede for fansen. Det er stilsikkert og svært så koselig, men ikke fantastisk spennende for dem som har sett henne live mange ganger før.
Andy Fairweather Low. (Foto: Arve Reistad).
To høydepunkter
Andy Fairweather Low var det også mange som gledet seg til å høre. Den velkledde waliseren serverte et meget variert sett som åpnet med det første gitarriffet han lærte seg hjemme på gutterommet i ungdommen, nemlig introen til Route 66, slik som Keith Richards spilte det på det første albumet til The Rolling Stones.
Waliseren har stått side ved side sammen med en lang rekke legender på scener rundt om i verden, som Eric Clapton og Roger Waters. I Trondheim spilte han med sitt eget band og tok publikum med på en musikalsk reise i hans mer enn 50 år lange karriere. På gitarsoloene viste han betydningen av «less is more». I hans verden handler det ikke om fart, det handler om følelse og snert. Settet varierte fra tidlig engelsk bluesrock til swingende, blå jazz og 60-tallssoul. Han synger ikke som i glansdagene, men det fungerte likevel meget godt for oss som var til stede i Kongressalen.
Et annet høydepunkt var selvsagt Booker T Jones og hans band med unge musikere. De serverte sin Stax-pakke både stilsikkert og suverent. Sjefen sjøl strålte og så ut til å kose seg på scenen.
Booker T Jones. (Foto: Arve Reistad).
Men med avlysninger av Guy Verlinde og Roffe Wikström sitter vi likevel igjen med følelsen av at det kanskje ble vel mye soul denne gangen. Ikke minst siden The Rhythm Kings med sitt soul-repertoar hadde steppet inn for Roffe Wikström. Uansett, lite å få gjort med på grunn av flystreiken.
Sønnen til Muddy
Mud Morganfield ble for noen et høydepunkt. Sønnen til Muddy Waters reiser rundt om i verden og gjør så visst ingen skam på familiearven. Han blir selvfølgelig sammenlignet med faren uansett hvor han spiller, og sammen med bandet fører han arven videre med stor respekt. Det håper vi han fortsetter med lenge. Selv om stemmen er svært like pappaens, så har han ikke helt den samme kraften. Likevel, det er tøft som fy og det nærmeste vi kommer Muddy Waters i 2019.
Trondheimsvenner
The Black Sorrows har mange venner i Trondheim. Joe Camilleri og hans band sto øverst på lista over ønskerepriser, og de leverte en knallkonsert også denne gangen. Vi fikk hitparaden med «The Chosen Ones» og «Harley and Rose», men høydepunktet for undertegnede var den herlige, rå og bluesy versjonen av «Do I Move You» fra sisteskiva, «Citizen Joe». En versjon som ikke levner noen tvil om at disse gutta har latt seg inspirere av bluesen.
Akustisk scene
Vi kunnet skrevet en bok om det som ble servert på den akustiske scenen. Der var hver eneste konsert et høydepunkt i seg selv. Eric Bibb og Staffan Astner tok det litt ned og spilte sjelfullt og ettertenksomt, vakkert og sart. Det var som fløyel i ørene og folk holdt stort sett snakketøyet i ro og koste seg.
Han heter egentlig Johan Eliasson, men sto på scenen denne gang som Bottleneck John sammen med sin Delta Trio. Også deres konsert framsto som balsam for kropp og sjel i mylderet av musikk som ble servert på jubileumsfesten.
Nederlandske My Baby i Trondheim. (Foto: Arve Reistad).
My Baby
Den store snakkisen uteble egentlig i år, men My Baby fra Nederland ble mye diskutert i korridorene. De representerer noe nytt, annet og veldig særegent. Musikken er svært vanskelig å sette i bås. Det er psykedelisk og suggererende. De har et moderne groove, ispedd masse funk og blues. Ikke minst imponerer gitarist Daniel Johnston, som kommer fra New Zealand, med herlige bluesinspirerte riff i låtene. Flere av låtene inneholder også noen fascinerende temposkifter og overganger. Utvilsomt et frisk pust på festivalhimmelen som virkelig setter farge på sjangeren. Til glede for mange, og til stor forargelse for andre.
Nidaros Blues har overlevd sine første 20 år. Festivalen har utviklet seg til å bli et aldri så lite mønsterbruk av norske bluesfestivaler. De kan vise til utsolgte hus år etter år. Sammen med Royal Garden har de sørget for å bli en festival byen vil ha, og også en festival folk gjerne reiser langt for å få med seg. Vi gleder oss til fortsettelsen. Jan Engen og gjengen har stått på i 20 år. Tiden har fløyet. Nå stakes kursen ut for nye 20 år. Det er bare å ønske alle sammen lykke til med fortsettelsen.