Nyheter
Helga 1.-3. november 2019 var det verdensklasse-blues i Frederikshavn. Arena Nord var åsted for Danmarks største bluesfestival, Blues Heaven. Konsertene foregikk på tre scener: Den store scenen, Arena Stage, en noe mindre med navn Stage 2 og den lille café-scenen, Acoustic Stage. Blant headlinerne var Shemekia Copeland (bildet).
Konsertene på de to største scenene gikk på skift med cirka 15 minutter pause slik at publikum kunne rekke å bevege seg fra den ene til den andre. Ville man også høre musikken på Acoustic Stage måtte man derimot ta noen valg, for her var det overlapp i programmet. Tradisjonen tro hadde festivalen også avstikkere til det lokale spillestedet Freddy’s Bar, og også Frederikshavn Kirke fikk denne gangen musikalsk besøk.
Festivalen var den tredje i sitt slag under navnet Blues Heaven, men den er en videreføring av Frederikshavn Bluesfestival og – før den – Djurs Bluesland. Derfor kunne Blues Heaven 2019 også markere 30-årsjubileum for Peter Astrup Blues Productions, noe som også ble feiret fra scenen med kake og ”happy bluesday”-sang.
Curtis Salgado
Paul Benjamin – leder for The Blues Foundation – ønsket velkommen til festivalens første navn på Arena Stage, den amerikanske blues- og soulsangeren Curtis Salgado. Salgado er kjent både som vokalist og munnspiller, men munnspillet hørte vi ikke så mye til i konserten som besto av smektende, lekker southern soul og soulblues. Curtis Salgado er en formidabel sanger, og med et sterkt og velspillende band i ryggen åpnet han festivalprogrammet på beste måte. Vi la også spesielt merke til gitaristen Alan Hager, som med sin iskalde, Albert Collins-aktige tone pakket inn Salgados vokal i lekre og elegante licks. Men også franske Julien Brunetaud på el-piano og orgel gjorde en riktig god figur.
Etter åpningsnummeret ”Low down dirty shame” fra Curtis Salgados Blues Music Award-vinnende 2017-album, The Beautiful Lowdown, kom blåseseksjonen The Bender Brass på scena. Barytonsaksofonist Mark Earley, trompetist Doug Woolverton og tenorsaksofonist Jimmy Carpenter utfylte Bobby Parkers ”Blues get off my shoulder”, som iscenesatte Salgados flotte stemme på perfekt vis.
Curtis Salgado. (Foto: Frank Nielsen).
Chris Cain (Foto: Frank Nielsen).
Chris Cain Band
På festivalens første dag kunne man på Stage 2 oppleve den amerikanske gitaristen Chris Cain og hans band. Paul Benjamin presenterte Chris Cain som ”en av de best bevarte hemmelighetene i USA”. Til tross for adskillige Blues Music Award- og andre nominasjoner, samt tolv fine album bak seg, er Chris Cain kanskje ikke den mest kjente blues-med-mere-artisten.
Imidlertid spilte Chris Cain (gitar/vokal), Sky Garcia (trommer), Greg Rahn (tangenter) og bassisten Steve Evans seg gjennom et fornemt, overbevisende og variert sett foran et tallrikt publikum, der de fire musikerne virkelig viste seg som en velfungerende enhet. Bandlederen var heller ikke redd for å rose sine medmusikere flere ganger i løpet av deres ti nummer lange sett, der alle bidro med fint spill og gode soloer. ”Jeg elsker dette bandet,” sa Chris Cain, og spillegleden lyste av hele kvartetten.
Chris Cain er blant annet kjent som en av klodens fremste B.B. King-tolkere, og hans ferdigheter er dokumentert på det fine albumet Cain does King fra 2001. Også denne kvelden kom B.B. King-ånden over Cain flere ganger, for eksempel i en fet utgave av B.B. Kings ”Sweet Sixteen”. Videre var Chris Cain god til å lage B.B. King-grimaser, så det virket nesten som om B.B. King var til stede i Arna Nord.
At Chris Cain også har lyttet til Albert King fikk man høre i en forrykende utgave av ”Crosscut saw” med bitende gitartoner. Vi fikk også høre Chris Cain på tangenter i Mississippi Fred McDowells ”What’s going to become of me?” Dessuten fikk vi flere Chris Cain-numre som “Drinking straight tequila”, som ironisk nok ble presentert som “a tender love song,” til tross for at det her var fullt trøkk.
Chris Cain har også beskjeftiget seg med jazz, noe som kunne høres flere ganger.
Shemekia Copeland
Bluesdronningen Shemekia Copeland er datter av legenden Johnny Copeland, og hans ånd svevde over vannene i en stor del av hennes konsert. Hun vedkjente seg gjerne sin musikalske arv og sang flere låter fra farens repertoar, for eksempel ”Circumstances” og ”Ghetto child”.
Shemekia Copeland har for lengst etablert sitt eget navn, og ikke minst har hennes siste album, det prisvinnende America’s child (2018), befestet Shemekia Copelands status som en av sin generasjons mest vesentlige bluessangerinner. Herfra fikk vi flere låter, og de sterke og ofte politiske tekstene gjorde Shemekia Copelands sett til en annerledes lytteropplevelse enn de fleste av festivalens andre konserter. ”Ain’t got time for hate” åpnet settet, raskt etterfulgt av ”Would you take my blood?” Shemekia var sjarmerende og sang fantastisk, og hun var backet av gode folk på scenen. Særlig la vi merke til de to gitaristene, Arthur Neilson og Willie Scandlyn, som begge gjorde det riktig godt.
Også Shemekia benyttet seg av The Bender Brass, som kom på scenen til John Prines sumpede ”Great rain”, og også ga masse soul-sound til Johnny Copeland-numrene. Ikke minst Doug Woolvertons trompetsolo på ”Circumstances” var med på å gjøre denne til et av settets høydepunkter. ”Big brand new religion” fikk sørstatskirkestemningen fram, før Shemekia Copeland sluttet med en forrykende versjon av sin hit ,”It’s 2 a.m.” med masse slide-gitar fra Willie Scandlyn.
Mike Sanchez (Foto: Frank Nielsen).
Mike Sanchez, Acoustic Stage
Ut på kvelden på festivalens første dag kunne man kose seg med den engelske tangentmannen og sangeren Mike Sanchez, som var annonsert solo på Acoustic Stage. Mike Sanchez opptrådte alene med glimt i øyet. Man skulle i det hele tatt være i dårlig humør for ikke å trekke på smilebåndet flere ganger under denne eminente klavermannens opptreden.
Mike Sanchez er litt av en institusjon på den engelske musikkscenen. Han har bl.a. hatt egne band som Big Town Playboys og har vært medlem av Bill Wyman’s Rhythm Kings. Sanchez har teknikken i orden, og han kan virkelig trollbinde enhver forsamling. Det gjorde han også denne kvelden. Vi fikk rock & roll, rockabilly og boogie-woogie krydret med et stenk av blues, så det var en sann fornøyelse. Han fremførte blant annet ”Blueberry Hill” og ”I’m ready”, og det store publikummet klappet helt spontant med på flere numre. Etter en stund spilte ikke Mike Sanchez solo lengre, for den britiske munnspilleren Paul Lamb kom på scenen, og duoen spilte Slim Harpos ”Shake your hips” til publikums store begeistring. En annen brite – bassisten Dave Stevens som spilte flere år mer med Paul Lamb & the King Snakes – trådte så til. Det var første gang denne spontane trioen spilte sammen, men alt gikk som smurt. En meget positiv opplevelse
Curtis Salgado & Alan Hager, Acoustic Stage
Curtis Salgado er en mesterlig soulsanger, men han er like mye hjemme i den tradisjonelle bluesen. Salgado og Hager spilte en fremragende intimkonsert med down-home blues med Chicago- og Delta-varianter. Alan Hager sang ”Somebody’s been using that thing” – en hit for Big Bill Broonzy og hans Hokom Boys i 1929 – men ellers sto Curtis Salgado for vokalen. Til gjengjeld var det i duo-formatet like så stort fokus på Alan Hagers gitarspill, og det var spennende å observere teknikkerens elegante stil.
Kenny Wayne Shepherd (Foto: Frank Nielsen).
Kenny Wayne Shepherd Band
Siste navn på Arena Stage på festivalens første dag var den amerikanske bluesgitaristen Kenny Wayne Shepherd. Kenny Wayne Shepherds store inspirasjonskilde er Stevie Ray Vaughan. Derfor er det meget passende at det er Chris Layton fra Stevie Rays Double Trouble som er trommeslager i Kenny Wayne Shepherd Band.
Foruten Kenny Wayne Shepherd og Chris Layton hørte man vokalisten Noah Hunt, bassisten Kevin McCormick og Joe Crown på keyboards. Bandet var til og med forsterket med sax og trompet.
Bandet spilte en rekke numre fra forskjellige epoker i bandlederens karriere. Blant annet fikk vi blueslåten ”Shame, shame, shame” fra 1995. Her kom det til og med en gjest på scenen i form av den fjortenårige engelske ”Wunderkind” Toby Lee, som bidro med en ok gitarsolo, mens vokalen ble ivaretatt av Noah Hunt.
Apropos vokalarbeid så fikk vi Kenny Wayne Shepherd på sang – og Noah Hunt på akustisk gitar – i ”Blue on black” fra albumet Trouble is … (1997). Imidlertid burde Kenny Wayne Shepherd holde seg til det han kan, nemlig å spille gitar, som i Joe Walsh- og Terry Trebandt-komposisjonen ”Turn to stone” fra 2019-albumet Traveler. Her var der i forøvrig godt samarbeid mellom Shepherd og Hunt. Konserten ble avsluttet med Jimi Hendrix-klassikeren ”Voodoo Chile” som ekstranummer.
Toby Lee på Freddy's bar. (Foto: Frank Nielsen).
Toby Lee Blues Band, Freddy’s bar
Festivalens andre dag begynte med middagsblues på Freddy’s Bar i sentrum av Frederikshavn. Her spilte det engelske Toby Lee Blues Band, et ungt, sympatisk band med den 14-årige Toby Lee som bandleder. Det unge talentet Toby Lee har nærmest vært en slags maskot for Blues Heaven siden han første gang opptrådte på festivalen i 2017, bare tolv år gammel.
Toby Lee Blues Band spilte seg gjennom ti låter, som primært besto av tung, instrumental bluesrock, og det skulle bandet ha holdt seg til, for vokalt var det ikke mye å hente hos Toby Lee, hvis stemme av naturlige årsaker lød som en fjortenårigs røst. Han har et udiskutabelt talent, men han trenger mer tid til å modnes.
Toby Lee Band har et album klart til utgivelse i begynnelsen av 2020.
Joe Louis Walker
Den med rette prisvinnende amerikanske gitarlegenden, sangeren og låtskriveren Joe Louis Walker er litt av en institusjon innen bluesen og en stor ambassadør for stilarten. Han har opptrådt i hele verden, har spilt med et utall av andre store bluesnavn, som John Lee Hooker, Jimi Hendrix, B.B. King, Taj Mahal og James Cotton.
Åpningsnummeret var den vuggende, swingende Joe Louis Walker-komposisjonen ”I’m not messing around” fra albumet Preacher & the President fra 1998. Så var nivået lagt, og det holdt med noen få unntak. En av disse var en mystisk versjon av den klassiske ”The train kept a-rollin’”, som ble levert i en underlig jazzet utgave med masse kor, noe som ikke fungerte spesielt godt. Det samme må sies om de få gangene det snek seg inn pop-aktige elementer i musikken. Ellers var det et aldeles imponerende instrumental- og vokalarbeid som ble lagt for dagen av et samspilt band som fikk med seg et begeistret publikum.
Over: Kenny Wayne og Joe Louis Walker. Under Tad Robinson og band. (Fotos: Frank Nielsen).
Tad Robinson
Den amerikanske blues- og soulsangeren Tad Robinson inntok scenen, Stage 2 i Arena Nord, med sitt for anledningen sammensatte band. Bandet besto foruten Tad Robinson på vokal og munnspill av en bassist, en trommeslager, en keyboardist og en gitarist. Tad Robinson hadde tatt sin gamle makker, supergitaristen Alex Schultz med fra USA. Alex Schultz spilte bl. a. med Rod Piazza i flere år og med den avdøde munnspilleren William Clarke. Interessant var det at både bassisten og trommeslageren var finner. Jaska Prepula spiller til daglig i finske Tomi Leino Trio. Kevin Anker var utlånt fra The Fabulous Thunderbirds. Alle musikerne gjorde en god figur, både individuelt og kollektivt, og et velopplagt publikum tok godt i mot den fete soulbluesen.
Thornetta Davis
Der er mange som mener at enhver bluesfestival bør ha sin blues-diva, og Blues Heaven hadde i år amerikanske Thornetta Davis fra Detroit (bildet over). Ikke bare er hun en blues-diva; hun er også blues- og rhythm & blues-diva. Hun har vunnet mer enn 30 Detroit Music Awards.
Thornetta Davis har en vidtspennende stemme, og sammen med musikerne fikk hun virkelig «sparket» tingene ut over scenekanten. Vi fikk et nikk til Muddy Waters med klassikeren ”Got my mojo working” i en fin utgave med godt korarbeid. Fra Honest woman fikk vi den vuggende ”I need a whole lot of lovin’ (to satisfy me)”, swingende soul-rock i tittellåten “Honest woman” og gospelaktige toner i “Get up and dance away your blues”. Vi fikk også en forrykende versjon av “Pretty good love”, gjort kjent av Big Maybelle i 1956. Med god innsats fra alle musikerne leverte Thornetta Davis en allsidig konsert av høy standard som vil bli husket med glede av et engasjert publikum.
Ian Siegal
Den engelske gitaristen, sangeren og låtskriveren Ian Siegal spilte på den akustiske scenen lørdag. ”Jeg kan også hyres til barnebursdager,” fleipet han, for Ian Siegal var underholdende – absolutt – men han var absolutt ikke for barn. Ihvertfall måtte barna være innstilt på mørke, politiske sangtekster som ”Eagle-vulture” (fra hans seneste album, All the rage (2018)) og bemerkninger som ”Jeg svetter allerede som en hore i kirken!”
Ian Siegals sanger var intense. Hans luftige, hese, nesten halvt hviskende stemme sto i kontrast til den dype deltabluesen til forbildet Charley Pattons ”Pony blues” eller hans egen ”I am the train”.
Hans musikalske uttrykk er allsidig, og settet hans inneholdt blues, folk og spirituals. Fra sistnevnte kategori tok det spesielt av da han spilte ”Mary don’t you weep”. Siegal hadde hørt at danskene kjente til sangen med en annen tekst, og på hans oppfordring ble det derfor skrålet ”Oh Marie, jeg vil hjem til deg” av full hals.
Et annet morsomt innslag var hans ”Talkin’ overseas pirate blues”, en talking blues i Woody Guthrie-tradisjonen. (Bildet under).
Øverst: Ian Siegal. Under: The Fabulous Tbunderbirds. (Fotos: Frank Nielsen).
The Fabulous Thunderbirds
Konserten med The Fabulous Thunderbirds var imøtesett med spenning. Det har vært en del utskiftninger i besetningen siden vi hørte dem sist, men som alltid var den sentrale sangeren og munnspilleren Kim Wilson i front. Den eneste andre gjenværende var gitaristen Johnny Moeller, og heldigvis virket begge oppsatt på å levere noe bedre enn det vi hørte i Horsens for ni år siden.
The Fabulous Thunderbirds startet med ”My babe”, ikke Little Walters Chicago-klassiker, men 1959-hiten med Ron Holden with the Thunderbirds(!). Bandet holdt seg stilmessig rundt funky bluesrock (”Wrap it up”) og boogie, slow blues med fint gitarspill av Johnny Moeller, og ikke minst dampende het Chicago blues. Her kunne Kim Wilson virkelig vise hvorfor han blir ansett som en av de aller beste nålevende munnspillere. Hans metalliske, old school munnspillstil gjenskapte på billedlig vis lyden av Chicagobluesens storhetstid. Kim Wilson – bandets eneste originalmedlem – var i det hele tatt i god form og smådanset nesten hele konserten gjennom, mens han sang og spilte munnspill. Gitaristen Johnny Moeller var også i fantastisk form og oppførte seg som om han virkelig var i ett med musikken. Han kunne tydeligvis spille hva som helst, og det gjorde han med kropp og sjel så det var en sann fornøyelse.
The Fabulous Thunderbirds var et av toppnavnene på Blues Heaven-plakaten og et av de bandene som mange hadde gledet seg til å høre.
Kenny ”Blues Boss” Wayne, Acoustic Stage
Pianisten Kenny ”Blues Boss” Wayne har uttalt at han «har som mål å bringe keyboardet fram i bluesmusikkens spotlight, slik at det ikke forsvinner mellom alle gitarene.”
Det var en uhyre velopplagt Wayne, som med små anekdoter og store smil serverte retter fra hele pianobluesens meny: Boogie-woogie, country-ballader, New Orleans-R&B, swing, gospel, barrelhouse – vi fikk smake på det hele. Kenny ”Blues Boss” Wayne så ut som en som kunne holde på hele natten.
Underveis i Leiber & Stollers ”Kansas City” dukket den allestedsværende Paul Lamb opp; han ble invitert opp på scena og lovede å komme tilbake senere. Det gjorde han alvor av, og han listet seg inn og begynte å spille munnspill på Hoagy Carmichaels ”Georgia (on my mind)”. Paul Lamb ble på scena i 6-7 låter. De spilte blant annet Johnnie Johnsons ”Tanqueray”, spiritualen ”Down by the riverside”, den nylig avdøde New Orleans-legenden Dave Bartholomews ”I hear you knocking” og en (vel nærmest blasfemisk) medley med ”Got my mojo working” og ”Oh happy day”!
Nick Moss Band
Chicago har fostret et hav av fremragende bluesmusikere, og gitaristen, sangeren og låtskriveren Nick Moss kommer inn blant de siste 30 årenes aller beste. Nick Moss og hans forskjellige band har blitt overøset med priser. Bandet som Nick Moss troppet opp med på Blues Heaven i år besto foruten ham selv av den relativt nylig ankomne Dennis Gruenling på munnspill, Taylor Streiff på tangenter, Patrick Seals på trommer og Rodrigo Mantovani på bass. Et absolutt superband.
Nick Moss & co. spilte seg gjennom sju låter på Stage 2. Blant annet fikk vi det nesten Louis Jordan-aktige tittellsporet fra det nyeste Nick Moss Band-albumet Lucky Guy. Vi ble også traktert med en meget, meget lang versjon av Billy Boy Arnolds ”I wish you would”.
Her kom hollandske Big Pete på scenen og ga sammen med Dennis Gruenling en lang munnspilloppvisning.
Siste låt ble Jimmy Rogers-komposisjonen ”Rock this house”. Big Pete, som hadde vært med tidsligere, kom på scena igjen. Sammen med Big Pete kom også den britiske gitaristen Ian Siegal inn som gjest. Til tross for musikernes og musikkens mange kvaliteter var det dog for mye tomgangsblues i løpet av konserten, som dessverre var rett og slett skuffende.
Over: Nick Moss. Under: Dennis Gruenling. (Fotos: Frank Nielsen).
Nick Moss Band, Freddy’s Bar
Helt annerledes ble det da Nick Moss Band søndag den 3. november spilte på Freddy’s Bar. Her ble tingene holdt i langt strammere tøyler enn kvelden før på Stage 2. Låtene var kortere og mer konsise enn ved bandets første opptreden på festivalen. Imidlertid var det på Freddy’s Bar også plass til improvisasjoner. De ble derimot aldri for lange, og bandets karakteristiske energinivå tapte derved på ingen måte sitt momentum.
Der var også gjester på scena denne tidlige ettermiddagen. Curtis Salgado gjorde sin entré, og det samme gjorde Paul Lamb, som sluttet seg til amerikanerne på scenen. Stemningen var høy på den lille scenen på Freddy’s Bar, og munnspillvirtuosen Dennis Gruenling danset nesten uavbrutt rundt med sine hvite slangeskinnslignende støvler på.
Et av festivalens mest rørende øyeblikk inntraff også på denne konserten, da Nick Moss før ekstranummeret – sittende på trommeslagerens stol – delte sine minner om vennen og det tidligere bandmedlemmet Mike Ledbetter, som døde så plutselig som kun 33-åring i januar i år. Det bragte tårene fram hos mange av de tilstedeværende blant publikum, deriblant flere som hadde opplevd Ledbetter i Frederikshavn de to foregående årene med henholdsvis Kilborn Alley Blues Band og Welch Ledbetter Connection.
Den avsluttende låten ”The comet”, som Nick Moss skrev om Ledbetter rett etter vennens død, ble en fin og rørende avslutning på en førsteklasses konsert på Freddy’s Bar.
Gospel Heaven, Frederikshavn Kirke
Festivalarrangør Peter Astrup hadde lagt inn søndagsarrangementet Gospel Heaven i programmet. Siden Blues Heaven samler en rekke blues-superstjerner, hvorav mange har røtter i gospelmusikken, ble det en konsert med hovedsakelig religiøst repertoar i Frederikshavn Kirke. Peter Astrup ønsket velkommen, før Joe Louis Walker på gitar og vokal gjorde en solo-fremførelse av ”I’m not tired yet”. Neste sanger var Tad Robinson, som ble backet av bl. a. Alex Schultz og Nick Moss Bands bassist, Rodrigo Mantovani.
Curtis Salgado startet a cappella og uten mikrofon. Han lovpriste aller først gospelmusikken som ”the mothership of blues, soul, jazz, funk … ,” og så sang han gospelnummeret ”He did it all by himself”. Etter hvert kom Kenny ”Blues Boss” Wayne og resten av Joe Louis Walkers band inn, og Walker selv sluttet seg til med funky gitarspill på ”Let’s get down”.
Thornetta Davis fikk stort bifall etter en festlig ”This little light of mine” med blåserinnslag av Jimmy Carpenter, Doug Woolverton og Mark Early. En neddempet versjon av Percy Mayfields ”Please send me someone to love” med tangentkompagnement av Kenny “Blues Boss” Wayne rundet av Thornettas Davis’ seksjon på en fin måte, før IDMC Gospel Soul Choir avsluttet med tre låter.
Gospel Heaven var på papiret virkelig en god ide, og med så mye talent til stede hadde begivenheten et kjempepotensiale. Men de store, store problemene med lyden gjorde at kirkekonserten ble en skuffelse. Skal Gospel Heaven gjentas neste år – og det er det mye som tyder på at den skal – må det jobbes med lyden, og kanskje det bør overveies om man skal holde sig til akustiske instrumenter og til akustisk sang, – et oppsett som kirken er konstruert til å tåle.
Fra kirkekonserten. (Foto: Frank Nielsen).