Ikke mer enn en liten måned etter at Tony Joe White har sluppet sin nye skive, “Bad Mouthin’”, kommer den triste nyheten om at swamprock-legenden er død. Mannen som i snart 50 år har gitt oss groovy, hypnotiske fortellinger fra sumpene i Louisiana, har slått sin siste akkord.
Å forsøke å definere Whites høyst særegne stil er ikke lett, men det nærmeste en kommer er vel en miks av folk, country, rock og funk. Og så blues da. Tony Joe har aldri lagt skjul på at det var med blues det hele startet, og at den musikkformen alltid hatt stått hans hjerte nær. Og her, på “Bad Mouthin’”, er liksom ringen sluttet. Nyinnspillinger av låter som han gjorde før han slo igjennom med “Pork Salad Annie” i 1969, samt et knippe av hans favoritt blueslåter.
Det blusa tittelsporet er den første låta White skrev, festa til rillene i 1966. Blant coverlåtene finnes noen av bluesens mest gjenbrukte låter, men de gjenspeiler vel hva Tony Joe hadde på repertoaret midt på sekstitallet. Jimmie Reeds (Big Boss Man) laid back groove, John Lee Hookers Boom Boom, repeterende talking boogie, hadde begge en viktig påvirkning på “The Father of Swamp Rock”. Men det som ifølge Tony Joe selv gjorde at han ble musiker var et album hans eldre bror kjøpte med Lightnin’ Hopkins. White var da 14 år. White påstår at han i 1969 spilte rytmegitar og litt munnspill på Hopkins’ album “California Mudslide”, men det eneste som kan bekreftes, er at White skrev “linernotes” til albumet.
På “Bad Mouthin” gjør Tony Joe White Hopkins ¨Awful Dream” og “Baby Please Don’t Go” slik Houstons store bluessønn gjorde den, men beste bluescover er hans versjon av Charlie Pattons “Down The Dirt Road Blues”. Kanskje fordi det er eneste uptempo låt blant låter hvor White er på sitt mest laidback, for ikke å si søvndyssende.
Tony Joe White har gått i studio med en akustisk og en elektrisk gitar, munnspill og en fot som tramper takten. På noen av låtene har han supplert med bass og trommer, noe som hindrer albumet fra å bli sovemedisin uten bivirkninger.
Tony Joe Whites minne hedrer vi best med en samling med hans tidlige låter (“The Best Of Tony Joe White featuring Polk Salad Annie”), men er du interessert i å skjønne hvor denne herlige symbiosen av musikk kom fra, er “Bad Mouthin’” verd en lytting eller to. På “Heartbreaker Hotel” får du også høre hvordan Elvis kunne høres ut, overmedisinert på beroligende middel. Artig.