Reese Wynans And Friends

Reese Wynans And Friends - Sweet Release

Reese Wynans And Friends
Sweet Release
Provogue

Trivelig "minnebok" fra merittert bakmann

Kjent som en av USAs fremste på tangenter siden han brøt gjennom som en del av Stevie Ray Vaughans band Double Trouble på 80-tallet til han i dag er en sentral musiker i det enorme bandet til Joe Bonamassa. Sistnevnte har produsert Reese Wynans hyllest til både seg selv, den amerikanske musikkhistorien han bekjenner seg til, og ikke minst til de mange gode vennene han har. Som dukker opp en etter en på dette albumet!
Først og fremst er Double Trouble samlet igjen med Chris Layton og Tommy Shannon på bass og trommer. Joe Bonamassa lirer av seg sterke gitarpartier utover hele albumet, og etter hvert får du gjesteopptredener med soul-ikonet Sam Moore (fra Sam & Dave), country-legenden Vince Gill (som har mer rockefot enn de fleste countrystjerner), Allman Brothers-stjernene Jack Pearson og Warren Haynes, samt både blues-esset Keb’ Mo’ og bluesrock-esset Kenny Wayne Shepherd. Også en nå glemt legende i Jimmy Hall fra bandet Wet Willie som rocket sørstatsrock-labelen Capricorn på 70-tallet har banket på døren til studioet.
Reese Wynans var i sentrum av den amerikanske rootsrocken allerede på slutten av 60-tallet da han spilte med fremtidige Allman Brothers-legender Dickey Betts og Berry Oakley i bandet The Second Coming. Han var med da Gregg Allman kom ned fra Muscle Shoals for å jamme med dem, i en pre-fase av Allman Brothers Band. Låta «Take the time», skrevet av Les Dudek på denne tiden, er gjort som en hyllest til denne tiden Reese var med på i Jacksonville. Helt i begynnelsen av det vi kjenner som sørstatsrock i dag. Fet låt med tung Allman-groove, og morsomt at Reese ikke valgte en Allman-låt, men en som er i deres kategori, men skrevet av en annen glemt legende fra den tiden. Målet Reese hadde med dette albumet var å både åpne alle de vinduene han har spilt i gjennom musikkhistorien, men også å belyse artister og låtskrivere han mener hadde fortjent mer enn de har fått av oppmerksomhet. Hint hint.
Åpningen med «Crossfire» er en åpenbar hyllest til Stevie Ray Vaughan, og med Sam Moore på vokal kobles Blues Brothers-følelsen på med positivt fortegn. Og mange vil fort kunne tenke at tangentspillet til Reese låter veldig som klassisk Steve Winwood. Igjen med positivt fortegn. Den samme Blues Brothers-feststemningen finner du på «That driving beat», med en herlig vill saksofon, helt i ånden til Sax Gordon.
Det er mange klassiske og gode følelser utover dette party-albumet, som også er det aller første i Reese Wynans eget navn på over 50 år i bransjen. Booker T & The MGs-vibben anno 1970 på «Say what!» med Joe Bonamassa i full strekk. B.B. King og Buddy Guy-nerven på «You’re killing my love». Den rocka følelsen av Dave Edmunds på både «Shape I’m in» og «Hard to be» er musikk i ørene på de fleste av oss som har hørt rock og blues siden 70-tallet, og med et sving Dave Edmunds fint kan dele med Sugar Ray Norcia eller Kim Wilson på sistnevnte er hyggefaktoren stor.
Og der er hovedpoenget for denne solodebuten fra Wynans. Svært trivelig plate, minnebok om du vil, og med musikere som har den samme utenpå-kroppen formidlings­evnen som Reese Wynans alltid har hatt på tangenter for et titalls artister og band gjennom årene. Nå tar Joe Bonamassa det meste av hans tid, og Joe har åpenbart mer enn en finger med i dette albumet. Det sterkeste beviset for det er «So much trouble» som låter veldig Joe Bonamassa, inspirert av Clarence Gatemouth Brown.
Resultatet er et album livet ditt blir bedre av å ha med seg, men som du samtidig ikke helt trenger. Håper du skjønner den, og at du sjekker opp albumet en lørdagskveld. Det fortjener Reese!