Muscle Shoals er en av fire byer som så og si har vokst sammen helt nordvest i Alabama. Hele området, med sine to hundre tusen innbyggere, er kjent som The Shoals. Gjennom landskapet renner Tennessee River, og ifølge amerikansk urbefolkning, for de fleste av oss fremdeles best kjent som indianere, synger denne elva akkurat her. Jeg skal ikke påstå at dette har noe med saken å gjøre, men for elskere av sørstatssoul og -rock er det nesten trolldom, det som har kommet ut av de to mest kjente studioene i området. Men la oss ta et kort historieriss. 
Etter en forsiktig begynnelse etablerte Rick Hall sitt Fame Studio i Muscle Shoals i 1963. Mellom en bråte med flotte innspillinger med artister som Wilson Pickett og Etta James kom det historiske høydepunktet i november 1967, da Aretha Franklin gjorde sine første Atlantic-innspillinger her. Det var starten på det definitive høydepunktet i hennes karriere. 
Det fantastiske husbandet Muscle Shoals Rhythm Section, også kalt The Swampers, fant i 1969 ut at de ville starte for seg selv. De etablerte seg i nabobyen Sheffield, men for å gjøre det hele mer forvirrende, kalte de studioet for Muscle Shoals Sound Studio. Her skulle blant annet Lynyrd Skynyrd, Traffic, Rod Stewart, Joe Cocker, Cher, Bob Dylan og ikke minst Rolling Stones gjøre innspillinger. 
Fame Studio er fremdeles et aktivt studio, mens Muscle Shoals Sound Studio er et museum med daglige omvisninger.
Nå har Rodney Hall, sønn av nylig avdøde Rick Hall, funnet ut at han vil gjøre en hyllest til de to studioene med hjelp av flere av dagens sentrale soul-, rock-, gospel- og countryartister. 
Og for å ta en konklusjon med en gang. Selvfølgelig topper ingen av låtene her originalene. Spørsmålet er vel mer om noen har klart å tilføre noe.
Foruten Staple Singers, Clarence Carter og Etta James har Rolling Stones blitt tilgodesett med to låter. Steven Tyler, Aerosmith-dinosaurusen, og Boston-gitarist Nuno Bettencourt er mest øs og muskler der originalen til Stones’ “Brown Sugar” har riff og groove. Alan Jackson har nok hørt på Flying Burritos Bros sin versjon av “Wild Horses”. Hyggelig, men ikke mer. Men når vi først snakker country: Superveteranen Willie Nelson har, blant annet sammen med stjerneskuddet Jamey Johnson, gjort en versjon av ­Dylans “Gotta Serve Somebody”. Absolutt ikke et av den store mesters beste øyeblikk, spør du meg. Men her er en tolkning som overgår originalen, nedtona og med flott koring. Bluegrassdronninga Allison Krauss gjør Allman Brothers-låta “Come And Go Blues” i umiskjennelig stil. En låt som forresten ikke har noe med Muscle Shoals å gjøre. Selv om Duane Allman var en aktet studiomusiker hos Fame og lillebror Gregg spilte inn sin svane­sang “Southern Blood” her, er de klassiske ABB-albumene i hovedsak spilt inn nede i Macon i nabostaten Georgia. En låt med Lynyrd Skynyrd hadde vel vært mer på sin plass. Med det samme en snakker om artister som mangler, hvor er Aretha? Men ingen våger seg vel på det. Fallhøyden er for stor kanskje? To som ikke har vært redde for fallhøyde er Grace Potter og Eli “Paperboy” Reed. Med henholdsvis Etta James’ “ I’d Rather Go Blind” og Jimmy Hughes’ “Steal Away” gjør de fine, men tilnærma planker av originalene. Og hadde en ikke hørt fantastiske Staple Singers med pappa Pops og datter Mavis gjøre “Respect Yourself”, hadde en sagt at den versjonen Mike Farris gjør, godt hjulpet av The Five Boys of Alabama, var en innertier. Men uansett, albumets beste låt. 
Tar vi en et sveip på Spotify finner en ut at overlegent mest spilte låt fra albumet er Kid Rock-versjon av “Snatching It Back”. Vel, i mine ører er hans forsøk på å være Clarence Carter nesten patetisk og et av albumets svakeste spor. Et annet kommer fra Brent Stephen Smith. Herregud da mann, hvem du nå er (vokalist i rockegruppa Shinedown). Kunne du ikke finne noen annen låt enn Mustang Sally? Vel, da burde du i hvert fall gjort den bra.
Å la Delbert McClinton synge  “Givin’ It Up For Your Love” inn på nytt er heller ikke noen god idé. Stemmebåndene til 78-årige Delbert var nok enda mer finstemte for 40 år siden.
Så hva skal vi med et album som dette? Jo, det skal få folk til å forstå at det finnes en fantastisk musikkskatt som ikke alle har oppdaget. Og så skal de gå og handle musikk fra glansdagene i Muscle Shoals. For eksempel den fantastiske tre CD-samlingen “The Fame Studios Story - 1961-1973” fra engelske Ace Records.