Hvis du liker rocka gitar- og munnspilldreven blues med swampvibber, finner du neppe noe bedre alternativ dette året.

Johnny Sansone er en stor bluesartist. Nesten to meter og fremdeles atletisk etter en karriere som svømmer. Med sitt lange, lyse hår ser han absolutt ikke ut som han har passert de seksti. Første gang jeg ble oppmerksom på den New Orleans-baserte artisten var med den flotte “etter Katrina“-hymnen “Poor Man’s Paradise” fra albumet med samme navn. I flere år har han samarbeidet med svenskfødte Anders Osborne, artist, gitarist og produsent og en sentral skikkelse i musikkmiljøet i NOLA. På sitt nye album “Hopeland” har Sansone i tillegg fått med seg Dickinsonbrødrene fra North Mississippi Allstars, Luther på diverse gitarer og Cody på trommer. Det hele starter med “Derelict Junction”. Fullt øs og groove fra bandet og over det hele, Sansones bastante vokal og kromatiske munnspill. Hvem har sagt at den store harpa ikke kan rocke? På neste ut, “Delta Coating”, er vi mer i swampblues-land, munnspill litt á la Lazy Lester, og med en liten dash country. Men Sansone er ikke så opptatt av å sette etiketter på musikk. “They call it the blues, they call it country, they call it rock ’n’ roll. It’s all just soul with a ‘Delta coating’”. Likevel gir jeg deg et par referanser til, så du skal vite hva det handler om. På de to roligste låtene, tittellåta og den mektige avslutningen “The Rescue”, er det mye John Hiatt i både vokalfraseringer og instrumentering fra den tiden han samarbeidet med Ry Cooder. Sistnevnte, hvor Sansone henter fram trekkspillet, får jeg litt assosiasjoner til texmex-låta “Across The Borderline, hvor Hiatt og Cooder får hjelp av Flaco Jimenez på trekkspill. På “Plywood Floor” går tankene til tidlig Fabulous Thunderbirds og munnspillet og vokalen til Kim Wilson. Albumets sterkeste spor, sammen med “Johnny Longshot”, en rocker der Anders og Luther kaster gitarlicks fram og tilbake mellom seg, mens Sansones potente vokal smelter seg inn som tabascosaus i en gumbo. Så hvis du liker rocka gitar- og munnspilldreven blues med swampvibber, finner du neppe noe bedre alternativ dette året.