COCO MONTOYA

COCO MONTOYA - Coming In Hot

COCO MONTOYA
Coming In Hot
Alligator Records

Godt håndverk

Noen av de virkelig store bluesartistene i dag er for mye middelhavsfarere, for lite originale, går litt for mye på halv maskin, i forhold til deres uomtvistelige potensiale. For meg er Coco Montoya en glimrende blues/rock-gitarist, med hovedvekt på blues, og han har en Eric Clapton-røff stemme som når inn gjennom pansrede hjerter.
Men hans plateutgivelser har slitt med å komme opp på det nivået ferdighetene hans viser, selv om han utgir sine plater for Alligator Records, den mest markante blues­labelen siden 70/80-tallet. Men gode nyheter her, for denne gangen låter han bedre enn på lenge. På ­«Coming In Hot» er det smak av fugl, selv om jeg fortsatt ikke mister kontrollen eller faller ned av vaglen.
Det sparkes energisk fra i starten med «Good man gone». Tøff bluesrock på nivå med gutter som alltid har jobbet hardt innen sin hardtslående blues, og har arbeidshansker på. Som John Mooney og Dave Hole.
Og når han går ned i blues­ens seige og sakte takt med glimrende «Lights are on but nobody’s home», som Buddy Guy på sitt beste innen tung klassisk blues, da snakker vi. Og den handler om svigermor, om enn ikke i positive åndedrag. Hvordan hun ødelegger et forhold. «Stone survivor» er mer leken med Clapton-ruller i vokalen, og med herlig blues­piano og en viss lekenhet á la Bonnie Raitt. Og vi må bare nevne den følelses­ladete balladen «Who am I?». Hva er man uten sin partner? Denne balladen når langt inn i hjertet. Det hjertet den også leveres med.
Om du hører mye på blues og er tungt inne i Buddy Guy-kategorien og det mer Delbert McClinton/Bonnie Raitt-varierte, så er dette albumet verdt å sjekke ut. Ingen klassiker nå heller, men godt håndverk som fester seg. Mer enn mange av de senere Coco Montoya-platene har gjort.