BJØRN BERGE

BJØRN BERGE - Steelfinger Slim

BJØRN BERGE
Steelfinger Slim
Blue Mood/Grappa

En spennende plate

Sist gang du hørte gitar-extraordinaire Bjørn Berge på plate var sammen med gitartalentet Odin Staveland på et ut-av-kroppen eksperimentelt gitaralbum som endte som et lekeplass-treff mellom de to som gjorde som de ville med gitarriff, synther, rytmekombinasjoner, stemninger som var som filmsekvenser, og magien som kan finnes i et enkelt ord bare man setter det i spill. Å kalle det et eksperiment er å ta det for langt, men det var ikke trådt mange stier i de retninger dette samarbeidet gikk. Fra «Get up» som kombinerte r&b og hiphop/rap med Chics perfeksjoner i rytmene, til Prince-inspirerte «Lovesick» med psykedeliske blues-­elementer fra en ­tilbakele­nt ­Junior Kimbrough ned fra smale veier opp i fjellene, til filmatiske og eventyrlystne scener der Ry Cooder og Bendik Hofseth var regissører uten å være kreditert. Hoohahs & Cat Calls skulle egentlig være et Bjørn Berge-album med Odin Staveland som produsent, men endte opp som to unike gitarister i to-spann som ville gå sine veier og utfordre både lytteren og seg selv. 
På dette nye ­Steelfinger Slim-albumet er det ­definitivt mer tilbake til den Bjørn Berge du har kjent siden slutten av 90-tallet og starten av 2000-tallet, da hans nærmest maniske blues-metal one-man-band hanket inn Spellemannsprisen i blueskategorien både i 2001 og 2002. Dynamisk akustisk gitarspill i en fortellende regi med en djevelsk blues-attityde, rock-røtter og funk-grooves der selv det lyseste er overhengt med noe truende og mørkt. 
Dette er en spennende plate, det beste jeg har hørt fra Bjørn Berge på en god stund, der han balanserer egne stålfinger-akustiske blueslåter med noen mørk-kledte singer/songwriter-låter skrevet sammen med Tim Scott McConnell (Ledfoot), og han løfter oss fra stolen med et par geniale cover-versjoner av T Rex, Deep Purple og Ben Harper. 
Hans egen “Mama said” åpner ballet, en genial ny-­versjon av T Rex store glamrock-monumentum “Get it on”, messende singer/songwriter­-perler som “Devil calling” som er en av tre låter skrevet sammen med Ledfoot, Ben Harpers allsang-faktor på den ikke mindre messende “Like a king”, Deep Purple-klassikeren “Black night” fra 1970 da tungrock ble gjort til kunst, og den majestetiske avslutningen med hans egen “Don’t look back”. Det er så imponerende at dette er et one-man-band. Brutalt, rendyrket, fullt av hans stringmachine-nerve og hans klangfulle mørke stemme. På en ettermiddag i hans karriere slår han til med noe av det beste han har gjort. 
Og er det mulig å motstå swagget i den nakne, men John Lee Hooker-dyriske versjonen av Howlin Wolfs og rockebandet Creams “Spoonful”? Svaret på det er nei. Kombinasjonen av Bjørn Berges mørke nasale stemme, hans metall-klo over stålstrenger på en akustisk gitar, hans virtuoisitet og kompromissløse vilje til å drive låtene i en retning, som nesten er hans alene fordi det er så karakter-sterkt og egenartet, er rett ut imponerende.  
At det er tonefølger i balladen “Begging” som leder deg i retning Led Zeppelin bør ikke, men kan, forundre. Og den kan fort bli hans største låt inn mot det vi kaller singel­­utgivelser og hitlister. Om den blir markedsført riktig og dratt frem for de som ikke er typiske hardcore blues og Bjørn Berge-fans, så spår jeg at han får et helt nytt publikum på sine kommende konserter.