Dave Weld and the Imperial Flames

Dave Weld and the Imperial Flames - Nightwalk

Dave Weld and the Imperial Flames
Nightwalk
Delmark Records

Hans beste utgivelse?

Her har vi en kar som virkelig har Chicago-blues i årene. Dave Weld hadde sin spede begynnelse under overoppsyn av selveste JB Hutto, for så å bli sidemann for Hutto’s nevø Lil’ Ed Williams i The Blues Imperials i mange år. Nå står Dave Weld fjellstøtt på egne bein med bandet sitt The Imperial Flames, og de har nå kommet til sin tredje utgivelse på ærverdige Delmark Records. Jeg ser mange kritikere holder den som hans beste utgivelse noensinne, og jeg krangler ikke på det. 
Som hun har vært det på alle Delmark-skivene til Weld, så er Welds kone Monica Myhre med også på denne. De to deler vokalen omtrent 50/50 mellom seg (trommis Jeff Taylor synger på ett kutt; ‘Hit by the 103’), og det er også paret Weld/Myhre som har tatt seg av låtskrivinga. I alle fall de 10 av totalt 12 kutt som er sjølskrevne, og der de er innom de fleste av livets aspekter, de lyse, morsomme og de noe mørkere. De to siste låtene er signert JB Hutto, nær sagt selvfølgelig. 
Foruten nevnte Taylor, så bidrar Kenny Pickes på bass, Harry Yaseem på keyboards. I tillegg treffer vi litt til-og-fra Graham Guest på keyboards, produsent Tom Hambridge på trommer, Sax Gordon, Roger Randle Jr., Kenny Anderson og Bill McFarland på diverse blås. For mange vil nok skiva fremstå som litt tung av blåsere – mulig at du, som jeg, må vende deg litt til lydbildet. Nå holdt jeg på glemme Billy Branch, som bidrar med litt av sitt eminente munnspill på låta ‘Now She’s Gone’, den første av de to JB Hutto-låtene. Som alltid er Branch av ypperste klasse, noe resten av bandet også er, forresten. Og begge vokalistene synger egentlig bra, hun noe bedre enn han, som jo nærmest ‘snakke-synger’ sine vokale bidrag, men så er Dave Weld til gjengjeld en djevel på slide-gitaren – den er jo nærmest hans varemerke.
Det ruller og gynger kraftig allerede fra første stavtak på ‘Nightwalk’ - tungt, svett og utrolig energisk. ‘Mary Who’, er åpningssporet, en låt om en ung kvinne på livets skyggeside som ender opp med å ta sitt eget liv. ‘Don’t Ever Change Your Ways’, Dave Welds hyllest til sin gamle mentor Hutto, er hakket hyggeligere da. ‘Ikke la noen fortelle deg hva du kan eller ikke kan gjøre - don’t ever change’. Det var det som var JBs råd til en ung og fremadstormende Dave Weld. ‘Don’t Tell Mama’ er en låt Monica Myhre synger, og en låt hun allerede har gjort live en tid. Her får vi virkelig prov på hva hun besitter vokalmessig. Pianist Harry Yassen får lov å briljere litt i den New Orleans-aktige ‘Red Hot Tabasco’. Kan man virkelig sammenligne kvinner med tabasco-saus…? Hør låta – kanskje du får svaret. Så blir det plenty av rom for blåse-seksjonen i låta ‘Travelin’ Woman’.
Vi kunne selvfølgelig ha gått igjennom denne flotte utgivelsen låt for låt, men vi får vel la noe gjenstå til lytterne/leserne også. Jeg slår bare fast at mine personlige favoritter så langt er ‘Mary Who’, begge to - både åpnings- og avslutningssporet, ‘Don’t Ever Change Your Ways’ og ‘Now She’s Gone’. Så kan du finne dine…