Omtalens detaljer

 
DAVE FIELDS
DAVE FIELDS Populer!
BN86 - September 2014
september 22, 2014    
Karakter 
 
4.0

Dave Fields er i ferd med å finne en egenart

Med rått og «greasy» gitarspill åpner Dave Fields, som har gjestet bluesscenene i Norge hyppigere enn mange av de ivrigste trekkfuglene, helt i hælene på vår favoritt Sonny Landreth. Veldig Sonny Landreth-ladet gitarspill og sydende blues med overtrekk av zydeco og sørstatsjam. Innspillingene på Dave Fields nye plate er spilt inn live i studio. Du hører at det er ekte, ingen autotune, og at bare publikumsbrølet mangler. Det er flere låter som fortjener et lite brøl på denne nye plata!
Dave Fields spiller sparesset på sitt nye album. I min bok har Dave aldri vært på førstesiden av bluesens rootsy gitarhelter, aldri sortert under ess som nevnte Sonny Landreth, men jeg hører ting på dette albumet som har åpnet øynene mine for denne greasy blues- og roots-artisten. Åpningen med «Changes in my life» og deretter «Voodoo eyes» føles umiddelbart som killer stuff! Og gitaristen fra New York som i sommer spilte på Notodden Bluesfestival med sine norske musikere Kåre «Lefty» Amundsen på trommer og Bjørn Ove Hagset på bass viser utover albumet at han har flere strenger å spille på enn den etterlengtede rå Landreth-attityden. For eksempel er den nesten litt Yes-progressive og lyrisk vakre «Dragon fly» (som på coveret er omtalt som «Black widow» som er en trykkleif). Fantastisk blåstemt låt som legger ned alt som heter intensitet og bluesrock, og som løfter helheten fordi variasjon er viktig i dette faget. Og hva med en fantastisk både egenartet og vital versjon av Led Zeppelins «Black dog»? Den er platas høydepunkt for meg. Hadde jeg vært Robert Plant hadde jeg avstått fra royalties for at noen klarer å gi låta et så annerledes, litt sofistikert og flott driv.
Men alt er ikke en drøm på All In. Det er låter her som går ingensteds. Som en heller uinteressant versjon av Robert Johnsons klassiker «Cross road». Mye bra gitarspill i solopartiet, men låta har et tjuetalls andre artister fikset med bedre nerve og uttrykk. «Let’s go downtown» er en annen litt funky og oppblåst bluesrocker slik New York-kollega Popa Chubby kunne gjort det. Utdatert og lite interessante moves her.
Men: Dave Fields er i ferd med å finne en egenart ikke så mange blues/rock-formaterte gitarister har. En forsiktig anbefaling om å bli kjent med denne hyggelige karen fra New York, spesielt om du liker Sonny Landreth eller lurer på hvordan «Black dog» kan gjøres like spennende og samtidig veldig annerledes Zeppelins formel. Og når han klarer å avslutte akustisk helt i Nils Lofgren-skolen med elegante «Lover’s holiday» er tommelen limt oppover!

Kommentarer

 
 
Ordne 
 
 
 
 
Powered by JReviews