For tilhengere av orgel-souljazz og gitarinstrumentaler

For tilhengere av orgel-souljazz og gitarinstrumentaler

Populer!
 
7.0
1727   0   1   0   0  
For tilhengere av orgel-souljazz og gitarinstrumentaler

Album informasjon

Tittel
I’m Alright
Plateselskap
Dialtone
Anmelder
Øyvind Pharo

Skribentomtale

Karakter 
 
7.0

For tilhengere av orgel-souljazz og gitarinstrumentaler

Cornell Dupree var Jerry Wexlers foretrukne sessiongitarist på Atlantic, men han ble også hyret inn på andre selskaper. Et sted mellom 2500 og 3000 sessions skal han ha vært med på, fra Paul Simon, Joe Cocker, Bonnie Raitt, B.B. King, Miles Davis, i tillegg til at han var gitarist for King Curtis (på ”Memphis Soul Stew”), Donny Hathaway og Aretha Franklin i deres beste perioder. Han ble etter hvert en profilert gitarist i de funky fusion-gruppene Stuff og Gadd Gang.
I likhet med King Curtis kom han fra Fort Worth, Texas og hadde med seg Texas shuffle, ledig swing og en improvisatorisk frihet som kombinerte arven fra Charlie Christian, T-Bone Walker, Gatemouth Brown og Wes Montgomery med den rytmiske intensiteten og grooven hos down home elektriske gitarister som Frankie Lee Sims og Lightnin’ Hopkins.
I mai i år døde Dupree, men like før rakk han å lage sin mest bluesy soloplate i sin karriere sammen med et knippe supermusikere fra Austin, Texas – tre forskjellige bassister, inkludert Meters-legenden George Porter, Barry ”Frosty” Smith på trommer, Nick Connely på rhodes/piano, Mike Flanigin, orgel (han kan høres ofte på klubber i Austin i orgeltrio sammen med Derek O’Brien på gitar) og Kaz Kazanof på saksofon.
Elleve rene instrumentallåter er rene vellyd av samspill der Dupree eksellerer både som sidemann bak Kazanoff og Mike Flanigin og som solist med delikate løp og konturskarpe betagende riff. Det meste er forankret i soulgroove fra tidlig 70-tall, som ”The Bird” og Bill Withers’ ”Grandma’s Hands” og ikke minst udødelige ”Rainy Night In Georgia”, som for alltid vil være knyttet til til Brook Bentons innspilling fra 1970 der selvfølgelig Dupree var sessiongitarist.
Et annet høydepunkt på platen er Jimmy Reeds ”I Ain’t Got You”, der Dupree dreier et enkelt og fengende R&B-tema med stop time inn i de mest intrikate kor uten å miste grunnriffet.
Dette er en plate for tilhengere av orgel-souljazz og gitarinstrumentaler, den er nesten like bra som hans klassiske Teasin’ fra 1973/74 på Atlantic. Et par av sporene kunne vært litt spenstigere, men alt i alt er dette er dette et verdig farvel for en stor Texas-gitarist.

Powered by JReviews