I trassalderen

Populer!
 
6.0
1847   0   1   0   0  
I trassalderen

Album informasjon

Artist
Tittel
New Friends
Plateselskap
Mother Tarantula/ Border
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
6.0

I trassalderen

Noen eventyr tar raskt slutt, eller går som i en novelle-samling over i noe helt annet. Søstrene Bondesson (Greta, Stella og Sunniva) har satt sitt umiskjennelige preg på norske spillesteder, og kanskje særlig gjennom bluesklubbene rundt om i hele landet, etter sin bluegrass-inspirerte Baskery-debut Fall Among Thieves. Med bakgrunn i blues og rockabilly-energi gjennom bandet The Slaptones med faren Jan-Åke på White Stripes primitive trommer hadde de med seg noe bluesfansen kjente inn på scenen også som Baskery, selv om fokuset var endret fra blues til americana og bluegrass. Baskery var et friskt pust!
Det er fortsatt mye pust i Baskery, men i hvor stor grad de kan omtales som et friskt pust med oppfølgeralbumet New Friends kan diskuteres. Musikaliteten søstrene besitter sitter spikret. Den kan ikke betviles. Verken den praktfulle flerstemte sangen de leverer eller den ville dansen som kommer ut gjennom de nye lidenskapelige sangene de kommer opp med. Men de har forlatt ankeret de har hatt både i Slaptones og debuten som Baskery i det vi kan kalle amerikansk rootsmusikk. Dette nye albumet er mye mer et viltert, glaminspirert og nesten garasjerockete singer/ songwriter-album. Det handler om følelser. Sterke følelser fra liv som leves på den mørke siden. Som i ”Rivers of home” der en drukningsulykke beskrives som velkomment og trygt, i motsetning til å kunne bli reddet til land der den fulle partneren står igjen. Det låter mer Liz Phair og Chrissie Hynde, mer rockattityde, enn blues, bluegrass og americana altså. Men du vil kjenne igjen sangen søstrene har utviklet seg i mellom, og en singer/ songwriter-attityde som går tilbake til Joni Mitchell. Der klangen definitivt er blå og amerikansk!
Søstrene har startet sitt eget plateselskap, Mother Tarantula, og beskriver det som viktig for å beholde sin frihet som band. Tidligere management, plateselskap og bookingbyrå er sendt på dør i høyt tempo i prosessen. Etter å ha turnert USA, Kanada, Australia og Europa, der besøkene i Norge har vært mange i løpet av de tre årene som har gått siden debuten kom med sitt friske pust, har behovet for endring vært stort.
Søstrene beskriver seg selv som et band i trassalderen, og slik føles New Friends også. De har selv døpt albumet The Gypsy Album, og det er en rotløshet, desperasjon, rockfrigjørings-mentalitet og kan vi kalle det litt tristhet i de personlige temaene som bringes til alteret. Det er ingen gladplate for festen på lørdagen, og jeg tror heller ikke dette materialet vil treffe bluesklubbene i landet slik debuten gjorde.
Men om Baskery låter litt ”gypsys goes Twin Peaks” så er det definitivt ingen dårlig plate om du ikke er redd for å gå ned i rockekjelleren. Litt som å gå på nachspiel med Chrissie Hynde fra The Pretenders. Håpløsheten i noen av følelsene de øser av seg med en viss garasje-attityde er spennende lytting om du er ”in the mood”. Men det er samtidig en litt tung plate å lytte til. Den tar energi der forrige Fall Among Thieves ga overskudd av nettopp det.
Baskery skal ha kred for gjennomføringen av sitt ”gypsy album”, men jeg tror suksessen de fikk med debuten vil utebli. Jeg tror ikke hyllesten de fikk unisont fra de store internasjonale magasinene Q, Uncut og Mojo vil treffe lystavla denne gang, og jeg tror ikke bluesklubbene i Norge vil føle samhørigheten lenger. Jeg tror ikke Baskery er mindre interessante å se live enn før, snarere tvert imot med tanke på temaene de bringer med seg. Men jeg skal innrømme at det bare er et par av sangene på dette albumet som virkelig treffer. ”Nobody nice” og ”Beat up the blues”.

Powered by JReviews