Bringer den tidløse bluesen inn i det 21- århundre

Bringer den tidløse bluesen inn i det 21- århundre

Populer!
 
8.0
2574   0   1   0   0  
Bringer den tidløse bluesen inn i det 21- århundre

Album informasjon

Tittel
Taledragger
Plateselskap
Alive Records
Anmelder
Øyvind Pharo

Skribentomtale

Karakter 
 
8.0

Bringer den tidløse bluesen inn i det 21- århundre

90 år gamle T-Model Ford fra Greenville, Mississippi viser overhodet ingen tegn til å ville pensjonere seg. Han er på veien året rundt over hele verden. Han fikk kultstatus som plateartist på Fat Posssum, med sin råe og høyst personlige variasjoner over bluesens fellesarv. Utsagnet “You ever heard of the blues? That’s me.” Er gjengitt på CD-etiketten på hans siste album, utgitt på hipsterselskapet Alive Records.
T-Model er pur destillert juke joint blues og en mytoman skrønemaker og skrytepave som nok en gang resirkulerer Howlin’ Wolf-låter, og det betyr også at han resirkulerer Tommy Johnson og Charley Patton, det dypeste av deltabluesen.
Hva annet er blues enn beretninger? T-Model drar med seg så mange “tales” at han får et tilnavn som spiller på tittelen på Howlin’ Wolfs skumle “Taildragger”-låt, der han synger om ulven som visker bort fotsporene sine med halen.
R.L. Burnside revitaliserte bluesen på 90-tallet da han utga plate sammen med Jon Spencer Blues Explosion. T-Model Ford har gjort noe tilsvarende med denne plata som er spilt inn med roadbandet han har brukt i USA de siste årene, punkblues-trioen Gravelroad fra Seattle. Trioen Brian Olive (bl.a. Soledad Brothers), Matthew Smith (fra Outrageous Cherry) og Arthur Alexander har produsert. Hele greia virker som en jamsession i de små timer på en luguber kneipe. Første spor åpner med at Brian Olive spiller en slags gospelboogie på piano som intro til “Same Old Train”, som egentlig er en lett forkledd utgave “Mystery Train”. Samme Olive fargelegger også de prustende togrytmene med et supersleskt riff på barytonsax i “I’m Coming Home”, som er T-Models navn på “Smokestack Lightnin’”, og avløses av en vri på “Moanin’ At Midnight” kalt “Someone’s Knocking On My Door” og pluss “How Many More Years” – med andre ord de mektigste Howlin’ Wolf-låtene – samt “I Worn My Body For So Long” (“Forty Four”) og “Little Red Rooster”, med “Hi Heel Sneakers” som innskutt nummer under navnet “Red Dress”.
Det er forskjell på å resirkulere og planke. T-Model greier det kunststykke å få Howlin’ Wolf-materiale til å låte som T-Model, du glemmer at det er Wolfs musikk. Akkurat som Burnside fikk Fred McDowell til å låte som Burnside. Produksjonen av låtene spenner fra det helt enkle nedstrippede(”Rooster”), til Stooges-aktige gitarsoloer, wah-wah-effekter og psykedeliske ekko, djevelske slidegitar-partier med gjestemusiker Mike Weinel. Men først og fremst dreier det seg om at du har lært å synge som en bomullsplukker som er lei av den nådeløse sola i nakken, av oppsynsmannen med rifla og at du alltid har gjeld til plantasjeeieren. T-Model bringer den tidløse bluesen inn i det 21- århundre og knekker kodene til musikere og publikum som er tredjeparten av hans alder. Han er så blues at han også er garasjerocker, punker, neopsykedeliker og gangster-rapper. Det står om livet.

Powered by JReviews