Fete rock-grooves og mye tung bluesnerve

Fete rock-grooves og mye tung bluesnerve

Populer!
 
6.0
1812   0   1   0   0  
Fete rock-grooves og mye tung bluesnerve

Album informasjon

Tittel
Dust Bowl
Plateselskap
Provogue
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
6.0

Fete rock-grooves og mye tung bluesnerve

Gitarhelten og blues/rock-kanonen Joe Bonamassa fornekter ikke sin egen størrelse når han banker i vei med ”Slow train” fra sitt ferske album Dust Bowl. Alt det drama, all den volumiøse kraft, all den kostbart produserte vellyden, alle de drivende bluesgitar-soloene og all den Paul Rodgers-inspirerte (Free/Bad Company) vokalen han klarer å hente opp fra kjelleren får du midt i fanget. Har du et stort stereoanlegg med ditto kostbar og grandios lyd så kan dette være soundtracket som får brystbena dine til å svulme denne våren!
For meg, som vokste opp med den tunge rocken til band som nevnte Free, eller Cream med Ginger Baker, Jack Bruce og Eric Clapton, eller Blind Faith med sistnevnte og Steve Winwood, så er dette umulig ikke å like. Det betyr ikke at jeg er blindt begeistret. Det er mange fantastiske lydinnspillinger her, mange riktig fete rock-grooves, mye tung bluesnerve, og arrangementer nesten på høyde med Pink Floyd i pasjon og teknisk presisjon. Men jeg hører ingen låter som begeistret meg like sterkt som en ”Sloe gin”, ”So many roads” eller ”Had to cry today” det skal jeg innrømme. Å hente inn John Hiatt som gjest på hans egen klassiker ”Tennessee plates” er sånn sett ikke noe sjakktrekk. Bra låt som vi alle vet, kanon gitarspill fra Joe som vanlig om enn mer honkytonk enn du har hørt han før, men slike låter fremmer mer gjesteartisten enn Joe Bonamassa selv. Føler jeg.
Og med låta ”The meaning of the blues”, som har en lidenskap jeg vet at mange der ute vil sette pris på, kjører han karrieren inn på et spor som minner mistenkelig mye på den gang nå avdøde Gary Moore presenterte sin Still Got The Blues. Det er ikke avdelingen for genuint skaperverk, for det originale og det vi ikke har hørt i klisjebøkene mange ganger før. Tidligere i karrieren har Joe Bonamassa gjort coverlåter av for eksempel Tom Waits. Jeg tror han må litt tilbake til avdelingen for det uventede, for det som tar den lille grusveien til venstre der alle andre middelmådigheter tar hovedveien som svinger til høyre.
Det er ikke artisten, sangeren eller gitaristen Joe Bonamassa jeg savner noe ved. Det er låtskriveren. Han har blitt så stor som artist nå, den desidert største blues/rock-artisten de senere årene og den eneste jeg kan tenke meg som fyller Royal Albert Hall og får med seg Eric Clapton som gjest. Da blir det utrolig viktig å benytte momentumet til å ikke gjøre alt det selvfølgelige. Veien til høyre er den veien Paul Rodgers valgte når han droppet Peace og gikk tilbake til sine gamle venner fra Free og formet Bad Company, eller den veien Eric Clapton har valgt etter han har blitt hele den britiske rockens gyngestol-gyngende bestefar de siste 20 årene. Jeg hadde større forhåpninger til Joe Bonamassa enn den veien som svinger dit!
Men jeg liker Dust Bowl for den følelsen Joe Bonamassa legger i gitarspillet og i stemmen, og for den tunge men krystallklare lyden og de fete arrangementene. Så håper jeg det er noen virkelig hjerteskjærende og mindre mainstream låter på lur i fremtiden. Joe Bonamassa er fortsatt en ung mann. Å dra med seg gjester som John Hiatt, Glenn Hughes (ex Deep Purple) og countryguden Vince Gill som han gjør på denne plata er dårlig rådgivning synes jeg. Men selv Gary Moore skjønte nok at han hadde gått til sengs med feil selskap, selv om han aldri ville innrømme det, når det genuint musikkinteresserte blues/rock-publikummet gikk lei hans Still Got The Blues-frieri. Joe Bonamassa er ikke der, men pilene peker den veien med et album som Dust Bowl!

Powered by JReviews