En verden med klassisk rock, soul, blues og nyere psykedelia

En verden med klassisk rock, soul, blues og nyere psykedelia

Populer!
 
7.0
2975   0   1   0   0  
En verden med klassisk rock, soul, blues og nyere psykedelia

Album informasjon

Tittel
Space Age Blues
Plateselskap
Provogue/ Mascot/ Indie Distribution
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
7.0

En verden med klassisk rock, soul, blues og nyere psykedelia

At Devon Allman kunne synge viste han allerede meget ung på Notodden Bluesfestival sammen med Vargas Blues Band for fire år siden. Samme året slapp sønnen til Gregg Allman, med en stemme som viste at eplet ikke hadde ramlet nevneverdig langt fra stammen, sitt debutalbum som Devon Allman’s Honeytribe. Men Torch som albumet ble kalt viste at Devon på alle måter fortsatt var i støpeskjeen.
Etter fire år med forberedelser kommer oppfølgeren. Space Age Blues går mer til røttene på Devons musikalske oppvekst som sønn av Gregg Allman. Bluesen er inne sammen med soul og r&b med langt tyngre labber enn på debuten. Samtidig prøver Devon Allman å gjøre sin egen vri på musikken. Han fikk et bilde av en Darth Vader som møtte B.B. King da han skrev musikken til Space Age Music. Han ville lage et bilde av hvor vi kommer fra og hvor vi er på vei inn i det kosmiske støvet. En slags science fiction blues.
Space Age Blues er et hav bedre enn debuten. Mye mer moden og interessant på alle måter. Du får B.B. King og Otis Rush-følelsen på åpningssporet ”Could get dangerous”. Og med røttene satt åpner det seg virkelig spennende saker på det påfølgende tittelsporet. Det er som å høre klassisk psykedelisk/ progressiv rock ala Pink Floyd blandet med et mer ukontrollerbart rockedyr ala Pearl Jam og med soul/blues-referansene fra hans far Gregg til Lenny kravitz. Mange vil elske akkurat den låta her!
Stemmen til Devon Allman er mektig. Noen vil si mektigere enn hans far til og med. Jeg hører noe av den samme kontrollerte kraften i sangen hans som Layne Staley (legendarisk og forulykket sanger i grønsj-bandet Alice In Chains) hadde. Det er bare å høre Janis Joplin-inspirerte ”Salvation”, Allman Brothers-båndene i ”New pet monkey” eller coverversjonen han gjør av Stevie Wonders ”Sir Duke” (artig låt, men den eneste som egentlig ikke passer inn) så skjønner du hva jeg mener. Instrumentet han har i halsen er enormt.
Det er Devons tette lille trio med seg selv på gitar, George Potsos på bass og Gabriel Strange på trommer som spiller det meste på et meget hørbart andrealbum, om man er åpen for et rockealbum der blues og soul-ingrediensene er sterke på noen låter, og mer som Pearl Jam på andre. Dizzy Gillespies veteran-saxofonist Ron Holloway er med på disse innspillingene. Det er også en større rockestjerne som leverer munnspillet på åpningslåta: Huey Lewis. Devon Allmans blanding av Darth Vader og B.B. King er ikke så fremmed for bluesfans som man først kunne frykte etter debutalbumet. En verden med klassisk rock, soul, blues og nyere psykedelia er slett ikke å forakte når du får det som ”Space Age Blues”!

Powered by JReviews