En platedebut det står mye respekt av

En platedebut det står mye respekt av

Populer!
 
7.0
2018   0   1   0   0  
En platedebut det står mye respekt av

Album informasjon

Tittel
Undertaker
Plateselskap
Blues News Records
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
7.0

En platedebut det står mye respekt av

Mye av dagens Texas-blues er lett forutsigbar, ja nesten i partyformatet, og ikke bestandig så veldig spennende å dykke dypt i. Det er når karer som Jimmie Vaughan og Kim Wilson dykker tilbake i statens musikalske røtter, i r&b og tidlig jump-blues, eller svinger med det store bandets magi i hendene på T-Bone Walker og Clarence ”Gatemouth” Brown, at det låter virkelig interessant. At det låter virkelig Texas og skinner med stjernen de har i delstatsflagget sitt.
Union Bluescup-vinner 2009, trioen The Urban Blues Band fra Tromsø, går heldigvis ikke i den fella å gjøre det for enkelt. Eller Texasblues-populistisk. Du hører røttene til Stevie Ray Vaughan åpenbart, ja mer i det rytmiske kompet ala Double Trouble enn gitarspillet. Du hører at det er et ungt band, slik som Sue Foley eller Colin James et par år etter at de hadde ankommet Austin første gang. Men du hører også fragmenter av britisk bluesrock slik du hører britiske talenter som Oli Brown. Ingen tvil om at Urban Blues Band tenker mer komplekst om sin blues enn de fleste Texasband du har hørt de siste årene.
Undertaker er tittelen. Dette er ikke noe man går halvveis for. En platedebut det står mye respekt av. For det er ingen tvil om at Birger Meyer Gjerdrum, Trond Johansen og Ottar Tøllefsen mener noe med musikken sin. At de er et nordnorsk bluesband fullt på høyde med det beste vi har i en stadig voksende underskog. Jeg legger merke til at låtene vokser behagelig frem med repetert lytting, at lyden er bra, og at selv om vokalisten ikke har en worldclass-voice så får han mye ut av instrumentet sitt i tillegg til gitarspillet.
Det starter nesten i partygiret Mulens Portland Combo hadde på sitt beste den gang Sigurd Køhn styrte blåserrekka sammen med Torbjørn Sunde på trombone. Bare med den forskjell at Urban Blues Band har skrevet tittelsporet sitt selv. Albert Collins-nerven i hookline-riffet på ”Sharp eyed woman” er upåklagelig og sparker i gang den gode opplevelsen for alvor, mens ”Dead Man’s walk” har den gritty og kompakte bluesrocken i trioformatet som en Popa Chubby kan levere. På andre låter som ”Lay right down” pisker de frem den tunge r&b-foten med en underliggende tone av rockabilly-twang liksom The Paladins. Det er lagt på blåserrekke på to av bandets låter som løfter tankene i retning storband og swing-bluesen i Texas på 50-tallet på en fin måte, og at Heidi Kristine Solheim legger på sin vokal sammen med Birgers på tre av låtene gir opplevelsen ytterligere trøkk og gnist. Kanskje er de mer laidbacke øyeblikkene som ”Back for more” de mest imponerende. Øystein Greni i Bigbang kunne fint stått rollemodell her, og du kjenner at den avslappende grooven og melodilinjene holder deg interessert.
The Urban Blues Band bør være i spilleren til bluesinteresserte i høst. En plate du ikke går lei som med en del andre plateutgivelser, og som har en bluesfølelse i Texasbluesens navn som burde interessere kresne fans som sverger til norsk blues med artister som Knut Reiersrud. The real deal. Ikke fra Texas. Ikke fra sørstatene i det hele tatt, men fra Tromsø.

Powered by JReviews