Kanon!

Populer!
 
9.0
1499   0   1   0   0  
Kanon!

Album informasjon

Tittel
American Patchwork
Plateselskap
Alligator/Bonnier Amigo
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
9.0

Kanon!

Etter en lang karriere siden slutten av 80-tallet har svenske Anders Osborne, for øvrig svært amerikanisert etter å ha blitt trykket til amerikanernes bryst siden han bosatte seg i New Orleans for 25 år siden, kommet til Alligator Records. Det betyr øverste divisjon for en bluesartist, og det er ingen tvil om at American Patchwork er en plate som skaper en karriere. Med et utseende Robinson Crusoe verdig handler plata om forsoning og om å bygge opp igjen det som har blitt ødelagt. Med bakgrunn i det som har skjedd med hans kjære New Orleans de siste årene ligger det åpenbart flere billass med både materiell og sjelelig smerte bak låtene du hører her.
Faren var jazzmusiker, og Anders Osborne reiste hjemmefra allerede som 16-åring på jakt etter sin musikalske sjel. Inspirert først av Jackson Browne, Neil Young, Dylan og Joni Mitchell, og vokalt over til Ray Charles, Van Morrison og Lowell George, har Anders Osborne på alle sine ni tidligere plateutgivelser hatt den store smeltedigelen av en mengde ulike musikkstiler inne. Kanskje derfor ikke rart at han fant seg ”hjemme” i New Orleans fra første sekund. Det eneste han har med seg fra sine tidlige inspirasjoner i dag er stemmingen av gitaren, en uvanlig åpen D som han første gang hørte på Joni Mitchells klassiker Blue, og fraseringen til vokalister som Lowell George og Van Morrison.
Den dagen Anders Osborne hørte Robert Johnson falt alle biter på plass. Han visualiserte kilden i bluesen, og har senere utviklet et gitarspill der han spiller både slideteknikker og fingerpicking samtidig på en måte få gjør han etter. Slik har Anders Osborne mer imponert meg som gitarist, som en bluesartist med en genuin sjel, og som produsent for andre enn som plateartist. Det har vært noe litt 80% og ikke 100 over mange av platene hans.
Men så dundrer American Patchwork inn døra, og jeg sier bare RYDD PLASS. På en måte stjeler artisten som har spilt med The Meters, Randy Newman, Taj Mahal, Little Feat og Buddy Guy som ravnen så det holder. Men nerven er så Robinson Crusoe-survival og tøff og sjelfull at du neppe lukker døra med beskjed om at det er fullt. Dette er gjennombruddet til svensk/amerikaneren Anders Osborne. Det garanterer jeg!
Fra Robert Johnson-nerven i åpningen ”On the road to Charlie Parker”, til en Van Morrison-sydende r&b-frasering på ”Echoes of my sins”, Marley-sjelen i ”Got your heart”, New Orleans-festen som best beskrives som The Subdudes i sitt kraftigste partysving på ”Killing each other”, og singer/songwriter-følelsen ala Jackson Browne tilbake til de gode dagene rundt 1976 på ”Acapulco” er dette en plate som tenner hjertet ditt. Og du er bare halvveis på reisen til Edens hage.
Liksom Anders Osborne følte at alt falt på plass den dagen han hørte Robert Johnson første gang føler jeg at dette er albumet der karrieren hans faller på plass. Som en litt møkkete, intens og New Orleans-rocka utgave av Ry Cooder. Gitarteknisk er det helt på høyde med de beste, og nerven og sjelen er like besettende som det mest suggererende du har hørt sive ut fra jukejointen til Junior Kimbrough oppe i fjellene i North Mississippi. Det gjelder virkelig liv og død her. Eller å bli hel som menneske igjen, og bygge opp alt som er ødelagt rundt en som elsker New Orleans både for musikken og hvordan folk her behandler hverandre.
At Anders Osborne kan faget å skrive låter det visste vi fra før. Keb Mo hadde med to av hans sanger på sin Grammy-triumf Slow Down i 1999. Bluegrass/ country-stjernen Tim McGraw fikk en nr 1 hit med hans ”Watch the wind blow by”, og både Jonny Lang og Tab Benoit har spilt inn sanger signert Anders. Jeg har alltid likt å høre på skivene hans også, men synes de har manglet det siste. Vært ujevne. Alt er forandret med American Patchwork. Den treffer deg sjeldent tungt. Som en kule treffer både låtene, sjelen, gitarspillet og den vokale signaturen deg hardt om du er opptatt av musikk. Like lite som det hjelper å dukke for Katrina, som kanskje på en måte var starten på prosessen mot American Patchwork, tar disse låtene deg med enten du vil eller ikke. Kanon!

Powered by JReviews