OLAV UNDELAND

Populer!
 
6.0
1706   0   1   0   0  
OLAV UNDELAND

Album informasjon

Tittel
Sleepless Blues
Plateselskap
Crystal Air Records/Musikkoperatørene
Anmelder
Jan Rustad

Skribentomtale

Karakter 
 
6.0

Denne er blitt liggende en stund, uten at det et øyeblikk skal holdes mot Undeland. Sleepless Blues har vært ute i butikkene noen måneder, og har formodentlig allerede i noen grad funnet sitt publikum. Olav Undeland er en modig mann, og går med Sleepless Blues videre i sin behandling av og tilnærming til den akustiske folkbluesen som var fremherskende på 1920- og 30-tallet fra sin base i Norges Appalachia – Ulvik i Hardanger. Og det gjør han mutters alene, med unntak av noen smakfullt anbrakte munnspillpålegg av Eirik Bergene. Dette er med andre ord ikke brysomt kommersielt anlagt – uten at det ser ut til å plage hovedpersonen nevneverdig. Låtene er overveiende Undelands egne, og han sier om dem at de stort sett ble til mens han forsøkte å lære seg stoffet til John Hurt, Blind Boy Fuller, Leadbelly, Son House og Gary Davis – altså en slags tilfeldighetenes kjemi som i dette tilfellet har fungert alldeles utmerket.
Nå er ikke Undeland like mørk til sinns som en del av forbildene sine, og sangene hans er langt mer tilgjengelige (kan vi være formastelige og si poppete?) enn (for eksempel) Leadbelly og Son House – uten at det et øyeblikk skal oppfattes negativt. På det planet fungerer denne samlingen som en utmerket innfallsport for den som måtte være nysgjerrig på genren og ha lyst til å lære mer.
Undeland holder seg altså i den lysere delen av den akustiske bluesen denne gangen, og gjør med det samtidig ære på den delen av genren som hadde det største publikummet i de to tiårene han arbeider innenfor tradisjonene til. Han unnslår seg heller ikke for å gi til kjenne impulser fra så vel jazz som americana og folkemusikk underveis – og får det faktisk til å fungere riktig bra. Det er kanskje derfor han også gjør to (for meg i hvert fall) rare valg av covere når han gjør Merle Travis’ ”Three Times Seven” og John Hurts ”My Creole Belle” – to i og for seg greie låter, men som her faller litt igjennom i forhold til Undelands egne. Det gjør også den ene låta signert Eirik Bergene, ”Ain’t Got Loving” forsvarer på ingen måte plassen og ett sted bør det gå en grense også for vennetjenester.
Jeg sitter likevel igjen med en snikende følelse av at Undeland holder igjen litt på trykket, og skulle gjerne hatt eksempelvis en konsertplate å sammenligne med der han virkelig kliner til. Det blir litt forsiktig underveis dette her, og kanskje har han hatt LITT for mye fokus på å vise frem hvilken utmerket gitarist han er?
Dette bør likevel ikke skremme noen fra å sjekke ut denne plata som i dagens bilde blir stående som en dristig samling musikk. Og skulle Olav Undeland dukke opp på en festival nær deg så bør du ha vett til å sørge for å være på plass. 

Powered by JReviews