En god gitarist

Populer!
 
3.0
2431   0   1   0   0  
En god gitarist

Album informasjon

Tittel
Musician Standard Time
Plateselskap
Kanawha Street Records
Anmelder
Jan Rustad

Skribentomtale

Karakter 
 
3.0

Rich Harper spiller Norge på tvers denne sommeren, fra Henningsvær til Risør – og i det perspektivet skulle jeg mer enn gjerne skrevet spaltemetre av panegyrisk hyllest til denne plata, som for øvrig ble sluppet i november i fjor.
Rich gjør dog ikke livet lett for en stakkars anmelder. Gjennom de ni kuttene på plata fremstår han som en mer enn stødig og godt over gjennomsnittet stødig gitarist, men et til tider eeh… ujevnt låtmateriale gjør det til en oppgave å opparbeide den nødvendige entusiasmen. Tittelkuttet åpner ballet, og er en grei nok boogielåt i seg selv – selv om mannen vel neppe skaffer seg mange venner blant kollegene sine der han tydeligvis har satt seg fore å si sannheten om holdningene til den jevne musiker. Så kommer ”Lil’ One” og plutselig låter Rich gud hjelpe meg som Shakin’ Stevens med fuzzgitar – og tro meg på mitt ord når jeg sier at DET er en streng opplevelse. ”One Man’s Blues” er en godt forsøk på å vinne tilbake tapt ære, men i tillegg et godt eksempel på at Rich har et stykke igjen før han kan kalle seg en god tekstforfatter. Her står klisjeene i så tett kø at det nesten blir pinlig – gitaren svinger imidlertid som juling.
Det gjør den imidlertid ikke på In My System, der Rich avslører at han også har hørt mye på Bryan Adams. ”Nothing Diffecult (Is ever Easy)”, jeg tuller ikke den heter faktisk det, er også en grei nok boogielåt. Det hjelper imidlertid ingenting når kompet er det mest sidræva som har vært spilt inn på plate siden Status Quo gjorde ”The Wanderer”. Det kan godt være bandet gjør denne i dobbel hastighet på konsert, og da låter det sikkert ikke så verst, dette er likevel nok en hard opplevelse – og vi er ikke mer enn halvveis. Rich er langt på vei til å gjøre det godt igjen med ”Look Out My Window” før han prompte ødelegger alt igjen en furten følerisuppe, som til og med kommer to ganger, om enn andre gang er en akustisk versjon.
Nok får være nok. Skal jeg oppsummere så har vi her en god gitarist som kløner det til for seg med å skrive pinlig dårlige tekster, og som også mangler selvinnsikt nok til å se at låtene hans heller ikke er all verden. En langt mer hardhendt produsent og en tekstforfatter litt ut over hjerte/ smerte-nivå, så blir det fint det her.
Lå nå likevel ikke dette skremme noen fra å se Rich Harper på scenen i sommer. Erfaringsmessig er det der en mann som ham hører hjemme, og jeg for min del skal prøve å få det med meg.

Powered by JReviews