Dette albumet utgjør avslutningen på en sterkt bluesorientert trilogi

Dette albumet utgjør avslutningen på en sterkt bluesorientert trilogi

Populer!
 
6.0
2090   0   1   0   0  
Dette albumet utgjør avslutningen på en sterkt bluesorientert trilogi

Album informasjon

Artist
Tittel
Together through life
Plateselskap
Columbia
Anmelder
Øyvind Pharo

Skribentomtale

Karakter 
 
6.0

Midt under turneen sist høst fikk Bob Dylan i oppdrag av regissøren Olivier Dahan å lage en sang for hans film My Own Love Song . Resultaltet ble den 30-tallsaktige jazz-crooner-sangen “Life Is Hard”. Bob Dylan ble angivelig så tent at han like godt spilte inn et helt album der filmlåten ble en av elleve nye sanger, som alle på et eller annet vis omhandler kjærligheten som eneste kur mot meningsløsheten, eller som åpningssporet nihilistisk erklærer, ”Beyond Here Lies Nothin’”.
Dette albumet utgjør avslutningen på en sterkt bluesorientert trilogi som ble påbegynt med Love And Theft og Moderen Times. Men virker mer som en avslappet, skranglete jamme-affære enn de to foregående platene. Dylan har parkert turnébandets gitarister fra de fem siste årene, Stu Kimball og Denny Freeman, og latt rytmeseksjonen med Tony Garnier, bass, og George Receli, trommer, få hjelp av Tom Petty-gitaristen Mike Campbell og David Hidalgo fra Los Lobos på trekkspill.
Dylan i egenskap av produsenten Jack Frost, som han kaller seg, har greid å få til en ganske mørk og funky lyd. Han trekker mye på 50-tallets Cobra- og Chess-lyd og blues-soundet til den legendariske produsenten Willie Dixon. Det er ikke rart at Dixon er takket spesielt på coveret, for arrangementet av åpningssporet, det allerede omtalte ”Beyond Here Lies Nothin’”, er tatt ut rett ut av Otis Rush’ udødelige blues-mambo ”All Your Love”, produsert av Willie Dixon. ”My Wife’s Home Town” er enda tydeligere en kopi av Muddy Waters’ ”I Just Want To Make Love To You”. Men i stedet for munnspill á la James Cotton eller Little Walter spiller David Hidalgo alldeles vanvittig nydelig zydeco-trekkspill. At Hidalgo kan sin Clifton Chenier beviser han ytterligere på ”It’s All Good”, som er en forheksende krysning av Cheniers ”Hot Tamale, Baby” og Slim Harpos ”Got Love If You Want It”.
Nevner vi at et par av sangene har Tex-Mex-country over seg med klare Doug Sahm-likheter, som for eksempel ”If You Ever Og To Houston”, så er de sterkeste musikalske kortene nevnt. En låt som ”Jolene” derimot har det kjipeste bluesgitarriffet som tenkes kan i en låt som ellers minner om Mose Allisons ”The Seventh Son”. Jeg har sjelden hørt Dylan ape så tydelig etter inspirasjonene sine som her. Jeg er ikke så sikker på om jeg liker å høre Bob som prøver å høres ut som Muddy. Da synes jeg det er bedre å høre ham tolke bluesstandarder slik som på World Gone Wrong (1993). Men Dylan-album har en tendens til å vinne seg, de kommer under huden på deg, det er i hvert fall fire-fem veldig gode låter her.

Powered by JReviews