Reidar Larsens debut på norsk mer enn velkommen

Reidar Larsens debut på norsk mer enn velkommen

Populer!
 
7.0
2123   0   1   0   0  
Reidar Larsens debut på norsk mer enn velkommen

Album informasjon

Tittel
Kom Inn Te Oss
Plateselskap
Slagerfabrikken/Universal
Anmelder
Johnny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
7.0

Reidar Larsen åpner sin første norskspråklige plate med en bluesvibb som minner mye om en av de mer dansbare melodiene til Bruce Springsteen. Da skjønner du at dette er et annerledes bluesalbum. Det er ikke utpreget gospel-church, ikke utpreget New Orleans boogie woogie eller Professor Longhair, heller ikke så swingbasert som hans tidlige uttrykk. Det er vokalisten Reidar Larsen som trår frem her og ikke de lange pianofingrene. Med et rått uttrykk kommer den Stavangerske sjelen fra tiden i Stavangerensemblet sammen med i alle vokalisters inspirator Frode Rønli frem. Det handler mer om sjel i stemmen, om melodi og stemning som passer kanskje bedre når du er alene og vil lytte enn når det skal swinges til fest. Tidligere plater har vært spilt flittig på swingkurs landet over. Det blir ikke denne, men slik som Roffe Wikström, Kurt Wadling, Frode Rønli og kanskje Bob Dylan legger følelser i tekster som får deg til å stoppe opp, så har Reidar Larsen åpnet et nytt spennende kapittel her. Og det føles så uanstrengt og naturlig. Tekstene lever!
Reidar Larsen TONO-registrerte ”Little venn” allerede for nesten 25 år siden, så helt ut av luften er ikke ideen om denne norske plata grepet. Hans livserfaring og sosiale kommentarer kommer godt til nytte på et album der tangentene så åpnebart spiller annenfiolin. Mange treffer med den runde godheten som stråler ut av denne hengslede Stavanger-legenden. Låter som ”Vente te i mårå”, ”Blakke og blåe”, ”Mårhunden i meg”, ”Eg har ikkje svenskepilk” (der pianoet virkelig kommer frem) og ”Mangen bler møje” har mye god slentrende følelse over seg. Bare på ”Pyramidesamfunnet” blir det ”too much” og Reidar Larsen blir for ivrig med sine ordspill: ”Hvis adle her sko vinna, kem sko få lov å tapa då – sama koss du snur ’an så må någen ver på bånn”. En halvkilo marsipan av ironier kan være litt for mye, tenker nå hvertfall jeg, selv om jeg skjønner hvor han vil hen.
Helt i klasse med Kåre Virud er det ikke enda selv om det nærmer seg veldig bra på låter som ”Han far og de” og ”Eg, ein syklist”. Det kan nesten kalles nesten Dylan i blues. Den syv minutter lange ”Ongane” har litt Tom Waits over seg i arrangementet. En tålmodig blues om det å være utålmodig på neste generasjons vegne!
Alt i alt er Reidar Larsens debut på norsk mer enn velkommen. Ser gjerne at dette kan serveres på tette spillesteder (les: brune små puber), eller du kan servere det til deg selv i forteltet på campingen i sommer. Norges Mr Blues har tatt på seg nye sko – og han fant ut at jaggu passet de ikke bra!

Powered by JReviews