Vellykket Blues Heaven i Frederikshavn

.

Tolvte utgave av bluesfestivalen i Frederikshavn fant sted 3. og 4. november. Festivalen har i år skiftet navn til Blues Heaven og fant nå sted i Arena Nord. Som navnet antyder er Arena Nord et noe større sted enn Det Musiske Hus, og brukes mest til større sportsarrangementer. Blant artistene var Den amerikanske soulsangeren Wee Willie Walker og Kid Andersens Allstar Band.

Arena Nord er et fleksibelt sted med god plass. Her var to scener. Royal Stage var plassert i sportshallen. Her var det rigget med bord med duker og stoler, så musikken kunne nytes sittende. Det var i tillegg mye gulvplass og plass til å danse, hvis man hadde lyst til det.
Den andre scenen het Spar Nord Stage og var plassert i et mindre lokale, der det var satt inn stolrekker som opptok det meste av gulvplassen. Begge arrangementene fungerte godt.

Fredag ettermiddag på Freddy’s Bar
Freddy’s Bar, som ligger svært sentralt i Frederikshavn, var sentrum for flere glimrende konserter. Fredag kl. 13–17 spilte den amerikanske tangentvirtuosen og sangerinna Doña Oxford (bildet under) og hennes glimrende band to lange sett. Bluesnews.dk rakk frem til det siste, og det var en aldeles fornem tyvstart på festivalen. Det var store smil fremme fra første tone, både hos publikum og hos bandet, som ga gass med sin blanding av boogie-woogie og blues.
Denne ettermiddagens musikalske krumspring var en lovende forsmak på bandets hovedkonsert i Arena Nord neste dag, og musikken kom mer enn godt ut over scenekanten.

Big Llou Johnson
Klokken 19 fredag kunne Peter Astrup og Frederikshavns borgermester Birgit Hansen ønske publikum velkommen i Arena Nord, og etter en introduksjon fra festivalens velopplagte konferansier Big Llou Johnson fikk den amerikanske soul blues-sangeren og munnspilleren John Németh æren av å åpne Royal-scenen.
Tidligere opptrådte Németh ulastelig kledd i dress og slips, men den tid er forbi. Nå skjuler han seg bak et stort helskjegg, kjeledress og solbriller. Den tidligere så stilige sangeren fremsto i Frederikshavn mest som en utvasket Super Mario! Stemmen var derimot den samme, som alltid fløyelsmyk der han sang seg gjennom sitt repertoar av soul-ballader, tung funk og Memphis- og Chicago blues. Til tross for stemmens og sangenes kvaliteter var det likevel som om John Németh hadde litt vansker med å nå ut. Kanskje var det solbrillene og skyggelua som gjorde at kontakten med publikum ikke helt var slik man kunne ønske.
Etterhvert løsnet det det litt opp, blant annet på Anthony Stelmaszacks lange gitarsolo på ”My baby’s gone”. Snart kastet John Németh også solbrillene, og med de medrivende låtene ”If it ain’t broke” og spesielt ”Fuel for your fire” begynte han å få publikum med seg. (Bildet under).

YouTube-sensasjon
Den største respons kom da den 12-årige YouTube-sensasjonen Toby Lee entret scenen med sin gitar og spilte med bandet på ”Country boy”. Det unge supertalentet kunne sitt repertoar av grimaser og rock-positurer, men først og fremst spilte han fine, energiske soloer og supplerte John Némeths munnspillsolo med licks og fills, og endte med å erobre salen ved å spille med gitaren bak nakken!
- Jeg ante ikke hva jeg skulle spille før jeg gikk på,” betrodde Toby senere til Bluesnews.dk. Og det er den beste måten gå til en bluessolo på!
John Németh & co. viste godt hvordan man på passende måte skulle følge opp en opptreden til en barnestjerne, nemlig med ”Ain’t too old”. Dét er den 42-årige John Németh bestemt heller ikke – hans soul-stemme er ren fløte for øregangene, og de sluttet av med et par catchy boogie-numre og endelig den funky tittellåten fra Feelin freaky. Men innen da var hans anti-image faretruende nær ved å fremmedgjøre publikum.

Marquise Knox - et scoop
Peter Astrup hadde gjort litt av et scoop ved å få den fargede amerikanske bluesmannen Marquise Knox på plakaten. Den unge gitaristen, munnspilleren, sangeren og låtskriveren, som er født i St. Louis i den amerikanske delstaten Missouri, hadde aldri besøkt Skandinavia før han opptrådte i Frederikshavn.
Marquise Knox spilte inn sitt debutalbum Manchild bare 16 år gammel med god hjelp fra den i 2012 avdøde bluesgitaristen Michael Burks og hans band. Albumet ble nominert til en Blues Music Award.
Med seg hadde Marquise Knox den unge sorte, aldeles sjarmerende sangerinnen Kat Riggins, som har et par album bak seg, og som også har besøkt Europa tidligere. Kat Riggins er en stjerne i svøp, som favner bredt: Blues, soul, R&B, ja – selv rock-elementer sniker seg inn i musikken, som hun formidler med stort stemmevolum og lett heshet i stemmen.
Marquise Knox, hans bandmedlemmer og Kat Riggins fikk virkelig sparket musikken langt ut over scenekanten; så langt at denne konserten må rangeres blant festivalens aller beste.

Stjernespekket
Soul- og soul blues-sangeren Wee Willie Walker var et av festivalens hovednavn, og før han kunne gå i gang med sitt sett måtte han sette sitt håndavtrykk i en sementflis og dermed la seg ta opp i Arena Nords Wall of Fame. Deretter kunne bandet sette i gang, og det var et stjernebesatt band gitaristen Kid Andersen hadde satt sammen for å backe Walker.
I tillegg til Kid Andersen selv – som er kjent fra Rick Estrin and the Nightcats, som solist og som sideman og produsent i sitt eget Greaseland Studio – talte bandet Nightcats-kollegene Alex Pettersen på perkusjon og Lorenzo Farrell på keyboards, Jim Pugh fra The Robert Cray Band og utallige sessions på tangenter, supertrommeslageren Derrick ”D’Mar” Martin, Bill Troiani alias Billy T på bass, samt tre korsangerinner og det fire manns sterke Viking Horns fra Norge.
Fra første strofe spilte de sublimt svingende, og ikke minst Kid Andersen var i storform denne kvelden med en helt fantastisk tone og skiftevis elegante soloer og funky, huggende rytmespill.
Ingen kunne likevel overstråle Wee Willie Walker, som viste seg som en klassisk soulsanger av aller beste kaliber. Han startet med ”Read between the lines”, og det låt fantastisk! Den silkebløte stemmen og timingen satt som bare det, og Walker opptrådte til og med med et stort smil, glimt i øyet og fremragende publikumskontakt. Settet besto av soul- og soulblues-låter, mange av dem fra Wee Willie Walkers comeback-plate, If nothing ever changes (2015), og den nylig utgitte After a while. Det ble også plass til klassikere som ”I feel like breaking up somebody’s home” (opprinnelig utgitt av Ann Peebles i 1971) og Willie Dixons Chicago blues-standard ”Little red rooster”, som her ble servert i en dampende soul blues-versjon med lekkert walking bass-spill av Billy T, en orgelsolo fra Jim Pugh og jazzet gitar fra  Kid Andersen. Et magisk øyeblikk var da Wee Willie Walker satte i med Sam Cookes ”A change is gonna come”, som ble sunget så ualminnelig vakkert at Bluesnews.dks anmelder fikk våte øyne. Det var fra start til slutt en maktdemonstrasjon av en konsert. Wee Willie Walker & Kid Andersens Greaseland All-Stars ble et av Blues Heavens absolutte høydepunkter.

Zac Harmon
Fredagens siste konsert på Spar Nord Stage startet ca. kl. 22.45 og var med Zac Harmon Band. Orkesterleder, gitarist, sanger, låtskriver og produsent Harmon hadde som Marquise Knox aldri spilt i Skandinavia tidligere (bildet over).
Zac Harmon og bandet leverte et sett som nærmest føltes som å få en knyttneve i kjeften. Forsterkerne var minst skrudd opp på 11, så publikum fikk litt av et lydtrykk, riktignok var det med avbalansert og god lyd. Det var godt samspill musikere imellom.

Chicago royalty
Ronnie Baker Brooks ble av konferansier Big Llou Johnson presentert som ”Chicago royalty”. Han er sønn av den nylig avdøde Chicago-legenden Lonnie Brooks og hadde fornøyelse av å avslutte Blues Heavens første dag på Royal Stage. Det gjorde han og bandet med buldrende Hammond-orgel, hvinende gitar og et par bluesrocklåter, som hverken manglet tung lyd, funk eller gitarspill – til stor begeistring fra de fleste blant publikum.
Da de kom til Willie Dixons soulfulle slowblues ”My love will never die”, begynte Ronnie Baker Brooks å vise at han også kunne spille elegant og tilbakeholdende.

Toby Lee og Ronnie Baker Brooks
Neste gjest var Toby Lee, som kom på scenen under ”Let me love you baby” (nok en Willie Dixon-klassiker) og med dødsforakt kastet seg ut i en gitarduell med Ronnie Baker Brooks (bildet over).
Ronnie Baker Brooks bød på noe for enhver. Der var bluesrock og gitarspill, rap og ikke minst en oppdatert utgave av Chicagobluesen. Sistnevnte var det mest interessante, for her fikk Brooks demonstrert at han mestrer sjel så vel som teknikk.
Med Ronnie Baker Brooks’ opptreden avsluttet fredagens offisielle festivalprogram. Gjester som hadde energi til mer kunne fortsette på Freddy’s Bar, hvor det var ”afterparty” med Kilborn Alley Blues Band.

Talkin’ Blues
Lørdag kl. 10.30–11.30 var Restaurant Panorama på Hotel Jutlandia i Frederikshavn rammen for arrangementet ”Talkin’ Blues”. Rick Estrin, Kid Andersen, Wee Willie Walker og Toby Lee snakket om sin tilværelse som bluesmusikere, hvordan de kom inn i bluesmusikken, om oppveksten m.m.

Lørdagens konsertprogram begynte kl. 16 i Arena Nord, hvor Rick Estrin and the Nightcats åpnet Royal Stage. Bluesnews.dk rakk å overvære de første 5-6 låtene av amerikanernes sett, og som alltid fikk vi stor showmanship og mye humor fra Estrin & co.

Thorbjørn Risager
Bluesnews.dk fortsatte til Spar Nord-scenen, der Thorbjørn Risager & the Black Tornado var dagens første band. Thorbjørn Risager er dansk blues’ største eksportvare, så det var passende, at det nettopp var ham og hans Black Tornado var de eneste som representerte de danske farger under Blues Heaven.
Risager har ubetinget en av de sterkeste stemmene i dansk, for ikke å si europeisk blues, og han står i spissen for et band som dyrker den fullendte soul blues-lyden. Blant høydepunktene var ”Train”, hvor Peter Skjerning spilte på et tydeligvis hjemmelaget strengeinstrument basert på tre strenger og en hermetikkboks! Den ga en herlig bluesa, down-home sound.
Thorbjørn Risager & the Black Tornados popularitet kan man ikke bestride, men skulle man utsette noe på deres opptreden, skulle det være at man savner spontanitet.

Sympatisk bekjentskap
Kl. 18.30 ble Royal Stage inntatt av engelske James Hunter Six, et aldeles sympatisk bekjentskap. Eneste anke herfra er at litt over 30 minutters spilletid er for kort. Det skulle gjerne vært dobbelt så langt. Hver eneste tone sekstetten spilte satt som et skudd, de spilte fet, swingende soul blues med røtter direkte tilbake til 1960-tallet. En sammenligning med legendariske Georgie Fame and the Blue Flames ligger nært.

Sexy, frekk og forførende
Amerikanske Doña Oxford, “the two-fisted boogie-woogie mama” og hennes ytterst velspillende band invaderte Spar Nord Stage kl. ca. 19.45. Dette var deres første konsert i Danmark. Det måtte ha gått rykter om den særdeles talentfulle tangentspilleren og hennes medmusikeres opptreden på Freddy’s Bar dagen i forveien, for salen var godt fylt lenge før konsertstart. Det var ikke én eneste sitteplass å få. Doña Oxford har et vokalorgan som sikkert kan blåse de fleste trær over ende. Ikke bare er hennes stemme kraftig, den er også variert og passer perfekt til musikken hun gjør – boogie-woogie og funky soulblues.

Sugar Ray & The Bluetones
Besetningen i bandet er endret noe nylig. Supergitaristen Monster Mike Welch forlot nemlig for ikke så lenge siden bandet til fordel for et samarbeid med ingen ringere enn gitaristen og sangeren Mike Ledbetter. Som erstatning finner man nå selveste grunnleggeren av Little Charlie and the Nightcats, den høyt respekterte gitarvirtuosen Little Charlie Baty. Baty. Han gikk av med pensjon for noen år siden, men vendte tilbake til Danmark med et brak på Blues Heaven. Han brillierte med sitt storslåtte gitarspill, på linje med bandets andre hovedsolist, bandlederen Sugar Ray Norcia på sang og munnspill.

Ubeskrevet blad
Det mest ubeskrevne blad på Blues Heaven 2017-programmet var sveitsiske Pascal Geiser Band, som var neste navn på Spar Nord Stage. Det danske bluespublikum kjenner ham fra forårets European Blues Challenge i Horsens, hvor bandet fikk en tredjeplass. Det var dog en tydelig nervøs Pascal Geiser som vandret rundt på scenen i et kvarters tid og utsatte konsertstarten for å få mer publikum inn i salen.
Bandet har en fyldig lyd, hvor blåserne får lov til å spille en stor rolle. Flere ganger var de fremme på scenekanten i sine soloer.
Om de spilte blues kunne nok diskuteres. Pascal Geiser Band fremstod som et party-band, som nok flørtet med blues, boogie og rhythm & blues, men like så ofte spilte de noe som kunne klassifiseres som pop/rock. Sangene var dessuten preget av at engelsk ikke er Geisers modersmål. innimellom fremsto tekstene simpelthen naivistiske.

Sugaray Rayford
Det skal sies til Pascal Geiser Bands forsvar at de hadde alle odds mot seg, i og med at kraftfulle Sugaray Rayford og hans forrykende band spilte nesten samtidig på Royal Stage.
Amerikanske Rayford er en energibunt uten like og hadde ingen problemer med å samle publikum foran festivalens største scene.

Kilborn Alley 
Amerikanske Kilborn Alley Blues Band har eksistert i 18 år, men har aldri vært i Skandinavia før. Her kunne de til gjengjeld oppleves hele tre ganger. Med seg i Frederikshavn hadde Kilborn Alley gitaristen og sangeren Mike Ledbetter. Ledbetter er ikke fast medlem, men var invitert med da bandets faste gitarist Josh ”Hitman” Stimmel var forhindret. Og Mike Ledbetter var litt av en eminent erstatning. Ledbetter er klassisk skolert i sang og har en formidabel stemme. Med en fortid i Nick Moss Band danner han nå musikalsk par med instrumentkollegaen Monster Mike Welch. Sammen har de to i år gitt ut det sterkt roste albumet, Right place, right time. Med Kilborn Alley Blues Band gjorde Mike Ledbetter en fortreffelig figur og tiltrakk seg konstant oppmerksomhet med sitt vokaltalent og uhyggelig gode gitarspill, samt sin totale innlevelse i musikken.

Eksperimenterende
Siste navn på Blues Heaven 2017 var den amerikanske gitaristen og sangeren Eric Gales (bildet over). Han spilte sammen med den unge bassisten Terrence Baize, trommeslager Nicholas Hayes og hustruen, perkusjonisten LaDonna Gales. Besetningen ga god plass til Eric Gales’ temmelig eksperimentelle komposisjoner, som nok var bluesbaserede, men som i like stor grad trakk mot hardrock, funk og freejazz.
Der var dog respekt å spore hos kollegene. Både Rick Estrin, hans keyboardist Lorenzo Farrell og gitaristen Gino Matteo fra Sugaray Rayford Band var å se blant tilskuerne.

Eric Gales
Bassisten Terrence Baize som tilbragte det meste av konserten stående med bred benstilling, kvitterte med en lang, vill og fusionsjazzet bass-solo, som demonstrerte at den unge musikeren virkelig kunne sitt håndverk og litt til. Deretter tok Nicholas Hayes over på trommene, og også han viste talenter utenom det vanlige, før Eric Gales kom tilbake på scenen og ga en oppvisning i gitar-ekvilibrisme. Dét var noe publikum likte, og endelig syntes begeistringen å påvirke Eric Gales’ humør i positiv retning.
”That’s what I’m talkin’ about,” smilte han. Men gleden skulle ikke vare lenge, for da Gales begynte å introdusere et nytt nummer der fru LaDonna var solist, ble hun møtt med et svært upassende tilrop fra en herre bakerst i salen, som åpenbart gjerne ville se litt mer av perkusjonisten – slik naturen hadde skapt henne.
Hvis Eric Gales hadde virket tverr til nå, ble han nå tydelig sint. Etter at Gales hadde forklart hvorfor han ikke tolererte den slags oppførsel, bestemte tilskueren seg for – som tydeligvis fullstendig manglet situasjonsforståelse – å gjenta sitt tilrop. Det ville antagelig utviklet seg til håndgemeng om ikke LaDonna Gales kom frem og beroliget sin mann. I stedet annonserte han at de skulle spille ”Swamp”, som nettopp bød på forrykende slagverkspill fra LaDonna Gales.
Men det ble også konsertens og festivalens siste nummer, og Eric Gales forlot scenen uten et ord. Det var dessverre et bittert punktum for en Blues Heaven 2017, som ellers hadde bydd på bare god stemning, i likhet med det musikalske nivået som var gledelig høyt.

Neste år
Festivalleder Peter Astrup kom på scenen og takket publikum sammen med Big Llou Johnson, som gjennom hele festivalen hadde fungert som en sympatisk, velforberedt og underholdende konferansier.
Om Big Llou Johnson kommer tilbake neste år skal være usagt, men Peter Astrup unnlot ikke å gjøre oppmerksom på at det allerede nå er “early bird”-billetter i salg til Blues Heaven 2018.

Tekst fra bluesnews.dk: Peter Widmer og Jakob Wandam - Foto: Frank Nielsen

Les hele saken på www.bluesnews.dk

Nightcats med (fra ventre) Kid Andersen, Alexander Pettersen og Rick Estrin.