Tidenes festival på Notodden

.

Med 25.000 solgte billetter og til sammen 40.000 inne på konsertene dersom en tar med gratisarrangementene, har årets jubileumsfestival vært en stor suksess. Det telles fortsatt mynter og sedler på bakrommet, men festivalleder Jostein Forsberg kan fortelle til Bluesnews at det ser ut til at resultatet havner på pluss-siden. Buddy Guy (bildet) var blant artistene som sørget for fullt hus i Hovigs Hangar.

Du skal lete langt og lenge for å finne din blues i artister som Bernhoft & The Fashion Bruises, Joss Stone, Bjørn Eidsvåg eller for den saks skyld heavyrockerne i Black Star Riders. Norges største, en av Europas fineste, – ja kanskje den fineste bluesfestivalen er likevel som en katt som ramler ned fra et tre, Notodden Blues Festival lander alltid på bena. Mye takket være artister som Mike Ledbetter og Monster Mike Welch, som tross elendig lyd i Hovigs Hangar ble årets store snakkis.

Festivalens store snakkiser, Monster Mike Welch og Michael Ledbetter. Under: Joss Stone. (Foto: Roald Jungård).

Delvis overskyet – for det meste sol. Det var meldingen og melodien både værmessig og symbolsk for festivalen og dens innhold. Selv om vi hadde ventet mer av et 30-årsjubileum, er smilet på plass etter fire-fem dagers konsertgjengeri selv om bena fortsatt verker. Neste år skal undertegnede ha spesialdempede skosåler. Da skal det forbannede asfaltunderlaget i Hovigs Hangar, som er en hard nøtt å knekke om man vil være med i det lange løp, få smake moderne teknologi.
Selve symbolet på skiftende skydekke sto Kid Andersen for i all sin prakt som ruvende musiker og fantastisk bluesgitarist. Han kom på som en Lottovinner som gjest på slutten av showet til Mike Ledbetter og Monster Mike Welch på den store åpningsdagen torsdag kveld. Det slo gnister i spillet hans, og favorittene Mike og Monster Mike var som alle oss andre fra seg av begeistring. Så gikk lyset da Kid like etter fremstod som en musiker som har solgt smør men ikke fått betaling i Blues Award-konserten sammen med de mest fornemme vi har i norsk blues, Reidar Larsen og Hungry John. God ide, men blodfattig opplevelse. Når de tre bluesgigantene vi har i Norge, som har det til felles at de har fått Bluesprisen på Notodden en gang hver gjennom årene, ikke viser vilje eller lyst til å gå inn i hverandres materiale, men regjerer etter mottoet «jeg hegner om mitt, for det er det jeg kan», så sier det seg selv at man like gjerne kunne gå og legge seg tidligere enn planlagt. Jeg må innrømme at jeg led med Kid i den settingen, for kjemi er kjemi, og alle som har eksperimentert på kjemi-benken i skolen vet at noen blandinger, de rett og slett stinker. Slik denne dessverre gjorde med tre hedersnavn i norsk blues kastet sammen i en setting de åpenbart ikke likte. Terningkast 2.
Mike Ledbetter og Monster Mike Welch reddet imidlertid åpningsdagen for mange, med en nerve og stolthet som må ha fått B.B. King oppe i blues heaven til å smile ned til sin ventende Lucille. Det er dette vi kommer til Notodden for hvert eneste år. Potent og ekte blues. Og for en følelse i gitaren til Monster Mike Welch, som jeg husker kom til Notodden en dag i mai for mange år siden for å promotere den kommende bluesfestivalen det året, som en adskillig yngre og mindre merittert artist. 
Det var i de dager at bluesen fikk mange nye spennende ansikter som Susan Tedeschi, Kenny Wayne Shepherd og Jonny Lang. Monster Mike Welch ble mer snakket om i krokene, men på Notodden i år var det ingen tvil om at han var den største helten av dem alle ved siden av den naturlige varmen i vokalen og vesenet til Mike Ledbetter fra Chicago. Til sammen var de alt det B.B. King prøvde å lære oss i mer enn 50 år, og vi trenger et lokomotiv som ivaretar denne tradisjonelle bluesen, og nå har vi fått det!

Kenny Wayne Shepherd med sangeren Noah Hunt. 

Det er et tankekors at når Notodden Blues Festival stadig spisser arrangementet, scenene, de frivilliges organisering til det beste for alle som kommer til festivalen for å oppleve musikken, og henter inn så store navn som budsjettet tåler, men ikke får det lydtekniske apparatet og mannskapet til å henge med. Mye har gått i riktig retning for å drive en økonomisk fristilt og stor festival, som gjør at vi må leve med popartister som en sjarmerende, men ikke spesielt spennende Joss Stone for å trekke nok folk slik at det bærer seg. Men at utviklingen har gått i feil retning lydmessig i den store Hovigs Hangar etter at avtalen med Drammen Lyd ble sagt opp for noen år siden, er det liten tvil om. Jeg sto 20 meter fra scenen, litt mot høyre, under konserten med Monster Mike Welch og Mike Ledbetter. Og hørte bare monitorlyden av Monster Mikes gitar – gjennom HELE konserten. En katastrofe i mine ører! Er man erfaren lydmann så går man ut i salen og sjekker hvordan lyden er. Det kan umulig ha skjedd her, og det er synd for mange at delikatessene Monster Mike leverte med B.B. King-følelse nesten ble visket ut for publikum ute i salen. Monster Mike leverte toner med blod svette og tårer, og da er det synd at det ikke kommer ut.

Årets festival bekreftet også hvor viktig de mindre spillestedene er for identiteten til Notodden Blues Festival. Både Folk & Blues Stage og Teledølen leverte herlige opplevelser på rekke og rad og trosset været som hele helgen var uregjerlig med små byger innimellom. Knut Reiersrud satte fyr på en regntung scene lørdag, før Kid Andersen satte seg ned sammen med Dr Bekken og Richard Gjems i en uimotståelig «front porch»-blues der Noora Noor kom inn som gjest etter å ha bommet på tidskjemaet for å bli med på den flotte markeringen av alle Blue Mood-artistene på hovedscenen denne dagen. Og Tove Bøygard, – for en americana/ blues og singer-songwriter artist vi har fått i henne da hun fikk kjemperespons på Teledølen fredag. Med musikerne Eivind Kløverød, Jørun Bøgeberg og Freddy Holm, som alle er trollmenn på henholdsvis trommer, seksstrengs bass og alle mulige strengeinstrumenter har Norge endelig fått en artist i klassen med Lucinda Williams. Sammen med konsertene på Bok & Blueshuset vil jeg påstå at konsertene på disse mindre stedene fortsatt er hjertet i festivalen, selv om pengene kommer inn fra Hovigs Hangar. Jeg tror Hovig selv gjerne hadde sett sitt navn flyttet til en av disse mindre spillestedene.

Bonita & The Blues Shacks leverte party-formelen som klubbutgaven av Jools Hollands Bigband. Kenny Wayne Shepherd Band leverte en maktdemonstrasjon av elektrisk bluesrock. Beth Hart leverte i kjent stil og ga alt, selv om det nok ikke var hennes beste dag på jobben. Black Star Riders var en irsk pønk/metal/pubrock-versjon av den rocken Thin Lizzy en gang sto for, men falt helt gjennom. Steinar Albrigtsen og hans bestillingsverk hadde en av sine bedre dager på jobb på lenge i mine ører, selv om låtene ble holdt unaturlig stramt og kort, som å spille av en plate. Blue Mood – plateselskapet som er suksesshistorien i norsk blues 20 år etter Blue Horizon i England – samlet alle sine artister til en fest mange snakket om. Joss Stone kom, så og vant sitt publikum, og vi ønsker henne lykke til videre, sier vi med litt ironi i stemmen. Charlie Musselwhite og Bob Margolin, stammen i Chicago-bluesen som fortsatt lever etter Muddy Waters, hadde med seg friske krefter som 18-årige Kingfish som leverte ekte vare nesten på høyde med Mike Ledbetter og Monster Mike Welch. Og apropos 18-åringer: Buddy Guy som leverte sin nest beste opptreden på Notodden med et bra show fikk presentert sitt talent Quinn Sullivan som en av de mest lovende for bluesens fremtid. Mye bedre live enn på plate, var det en følelse i gitarspillet hans som alle som elsker Peter Green og Buddy Guy, England versus Amerika, vil sette høyt i årene som kommer. Og hvilken finale med Little Steven og hans Disciples Of Soul. Ikke like umiddelbar fest som da Southside Johnny imponerte her oppe kanskje, men med den soul/rock-pondusen Little Steven har regissert i kulissene i karrierene til både Southside Johnny og Bruce Springsteen siden midten av 70-tallet. Little Steven trengte Notodden Blues Festival for å komme hjem til seg selv og den artisten han alltid har vært for de av oss som har levd noen år og fulgt det som kalles New Jersey-bølgen, eller heartland-rock.

Buddy Guy Band med gjestegitarist Quinn Sullivan i Hovigs Hangar.

Vi kunne sagt mer, vi kommer til å skrive mer i det kommende Bluesnews-nummeret, for å oppsummere 30-årsjubileet på Notodden. Delvis overskyet – for det meste sol. Det sier det meste om ståa. Solen skinner fortsatt på Notodden som Norges udiskutable bluesby og en av de fineste bluesfestivalene. Men å ta vare på identiteten og den opprinnelige ideen om festivalen mellom fjellene i Telemark blir viktig i årene som kommer. Bluesen som forbinder sjelen i det opprinnelige industrisamfunnet her oppe med det harde arbeidet på bomullsmarkene i sørstatene i USA som ga oss bluesen. Symbolisert med at Clarksdale, en sterkt involvert vennskapsby som feirer sitt 30-årsjubileum samtidig som Notodden, sendte av gårde et kobbel med musikere med James «Super Chikan» Johnson i front som herjet Teledølen rundt midnatt kveld etter kveld. 
Kanskje festivalen ville være tjent med å tenke litt mindre, legge budsjettet litt lavere, og ikke behøve å ta inn kostbare artister som Joss Stone? Og hvor var den britiske bluesrocken i år? Vi kunne klart oss uten Black Star Riders, kanskje var det et revitalisert og gjenforent Love Sculpture med Dave Edmunds i spissen som spilte debutalbumet «Blues Helping» fra 1968 låt for låt vi hadde trengt? Det hadde vært mer i harmoni med Notodden Blues Festivals ide.

Likevel - takk for de mange flotte konsertopplevelsene og gratulerer med 30-årsjubileet.

Tekst: Johnny Andreassen

Litrtle Steven og hans store band avsluttet lørdagsprogrammet i Hovigs Hangar.