Farvel til en kjempe: Allen Toussaint (1938–2015)

.

New Orleans alltid har vært en pianistenes by. Helt siden Chopin-disippelen Louis Moreau Gottschalk skrev sine klassiske klaverstykker på 1850-tallet har pianoet stått i en særstilling i byens afro-amerikanske musikktradisjon. Rekka av pianister er formidabel: Jelly Roll Morton, Professor Longhair, Fats Domino, Art Neville, Eddie Bo, Henry Butler, Dr John, James Booker... og dette er bare toppen av isfjellet. Blant dem var også Allen Toussaint, som døde den 10. november, 77 år gammel. Toussaint ble brått sjuk etter en konsert i Madrid. Han kollapset på hotellet seinere på kvelden og døde i morgentimene, etter alt å dømme av et hjerteinfarkt. Foto: Paul Brasso (New Orleans okt. 2015).

Det er så og si umulig å overvurdere Allen Toussaints betydning for utviklinga av R&B i New Orleans og dermed verden forøvrig. De siste femti årene, og vel så det, har han hatt sine ti fingre med i så mange klassiske innspillinger at det knapt lar seg oppsummere. Han har skrevet udødelige låter for Ernie K-Doe, Chris Kenner, Irma Thomas, Art Neville, Aaron Neville, Lee Dorsey, Jessie Hill og Benny Spellman. Han har produsert og jobbet med New Orleans-adel som The Meters, Dr John, The Wild Tchoupitoulas, Dave Bartholomew og Smiley Lewis – i tillegg til ei uendelig rekke av populærmusikkens ypperste stjerner og utøvere fra andre steder i verden; eksempelvis Frankie Miller, B J Thomas, Solomon Burke, Sandy Denny, Elkie Brooks, Paul McCartney, Elvis Costello, John Mayall, Robert Palmer og Willy DeVille. På 80- og 90-tallet begynte hip hop'ere å sample beats og annet fra gamle hits, og Toussaint holdt seg på denne måten godt i vannskorpa når andre gamle stjerner sank. Å ramse opp hitlåter overlater jeg til et hvilket som helst nettsted; lista er milelang.

I mange år var Allen Toussaint fornøyd med å leve og bo tilbaketrukket i New Orleans, der han opptrådte en gang eller to i året, jobbet i studio og ellers hevet anseelige royalty-sjekker med jevne mellomrom. Da orkanen Katrina maltrakterte byen i 2005, ble det begynnelsen på en fantastisk Indian Summer i Toussaints karriere. Huset hans, og Sea-Saint Studio, ble fullstendig ødelagt, og i tida etter orkanen bodde han i New York, der han plutselig så seg nødt til å opptre igjen, noe som videre førte til utstrakt turnevirksomhet og arbeid med å synliggjøre viktigheten av igjen å få New Orleans opp og stå, kulturelt og politisk. Ett av mange synlige resultater av dette var samarbeidet med Elvis Costello, men kanskje enda mer vellykket var Toussaints retur til solo-formatet. Han spilte mer eller mindre fast alene på klubben Joe's Pub i New York, noe som er behørig dokumentert på plata 'Songbook', et helt fantastisk live-album som kom i 2013. Toussaint sitter alene ved et fett flygel og spiller sin egen uslåelige sangkatalog for et lydhørt, entusiastisk publikum som helt tydelig forstår at de er i en legendes nærvær. Albumet viser på alle måter hvilken fantastisk kommunikator Toussaint var, samt at vi får et unikt innblikk i hvordan disse flotte sangene opprinnelig ble skrevet. I 2013 fikk han også National Medal of the Arts av president Obama, for sitt langvarige virke og sitt formidable bidrag til amerikansk musikk. Det skulle bare mangle, og det er oppløftende at det finnes kunstnere av Toussaints kaliber som faktisk opplever anerkjennelse i levende live. I så måte er Allen Toussaints liv en solskinnshistorie.

Jeg kjente ikke Allen Toussaint, men jeg så ham på scenen flere ganger; første gang i New Orleans i 1998. I 2012 opplevde jeg ham på nært hold, da jeg på mystisk vis ble ropt opp på scenen i Trondheim da Toussaint spilte konsert på Dokkhuset under Olavsfestdagene. Jeg ble i temmelig forvirret og star-struck tilstand geleidet til pianokrakken, og spilte firhendig med Toussaint mens bandet pumpet ut en New Orleans-blues-groove av en annen verden. 'Play that funky music, white boy', ropte han, med verdens bredeste glis, mens vi byttet side ved tangentene, og utveksla breaks og soloer. Til slutt reiste han seg fra krakken, sto bak meg og klappet takten, stadig like blid, før han ba meg fortelle i mikrofonen hvem jeg var. Så gliste han enda bredere, før han fortalte at 'this town ain't big enough for the both of us...I'm going home....' Han håndhilste på et hylende publikum, bukka, vinka og bukka igjen, før han gikk av scenen. Det hele var villere enn vilt.

Da jeg kom backstage etter konserten sa han til meg 'you can come on stage anywhere in the world, man...'. Så tilbød han meg en drink, og vi snakka litt om Marva Wright, som jeg hadde det store privilegium å få spille for i Europa fra tid til annen. Toussaint var lyttende og interessert, åpen og positiv. Han framsto til tross for sin ubstridte stjernestatus som en ydmyk og mild mann, og gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Allen Toussaint tilhørte New Orleans' aller ypperste musikalske sjikt. Han er der oppe med avdøde storheter som sitt store idol Professor Longhair, Louis Armstrong, Mahalia Jackson, Eddie Bo og James Booker; og med fortsatt levende artister som The Neville Brothers, Dr John, Fats Domino og Huey 'Piano' Smith. Det er som en hel vegg har rast ut med Toussaints bortgang. Da er det godt at grunnmuren er bunnsolid, slik at huset fortsatt står. Og står; det gjør arven etter Allen Toussaint – som en påle.

Tekst: Tor Einar Bekken