Minneord Mighty Sam McClain

.

Mighty Sam McClain, en av de aller siste virkelig store soulblues-stemmene, døde 15. juni, 72 år gammel. Hans lange og innholdsrike karriere startet i Sørstatene på 60-tallet. De siste årene ble han knyttet til Norge, blant annet gjennom konserter og flere plateutgivelser med norske musikere. (Foto: Roald Jungård).

Sam hadde fått påvist kreft et halvt år tidligere, og det var komplikasjoner knyttet til behandlingen som førte til hans død. 
Mighty Sam McClain var født og vokste opp i Monroe Louisiana . En voldelig stefar sørget for at Sam rømte hjemmefra 13 år gammel, og de neste årene skulle vise seg å forme en artist som gjorde  voldsomt sterkt inntrykk, men som aldri traff de store publikumsmassene. De siste 20 årene, og de åtte årene jeg fikk gleden av å jobbe med ham, bodde han i New Hampshire med sin kone og manager Sandra McClain.
Uansett hvilken sjanger han beveget seg i - soul, blues, R&B eller funk - Sam McClains røst og musikalitet var innholdsrik og emosjonell som høymessen i en svart baptistkirke. Som de fleste i sin kultur var han en «man of faith», og selv en låt som «New Man In Town» (brukt som hovedmusikken til TV serien Ally McBeal) avslørte dype røtter i kirkemusikken.
Men hans skivekarriere/platekarriere startet faktisk i Muscle Shoals med en cover av Patsy Clines «Sweet Dreams». Låta ble en hit og sørget for at Sam McClain ble et navn i det nasjonale R&B-markedet.
 
Tidligere på 60-tallet hadde han turnert the Chitlin Circuit med ulike vokalgrupper, gjerne i kompaniskap med gitaristen Little Melvin Underwood. Sam fortalte meg at han aldri var komfortabel med musikken i disse årene. Ofte ble de bedt om å gjøre novelty-versjoner av the Drifters, Chubby Checker osv., og da Underwood forlot skuta og reiste nordover så Sam muligheten for egen solokarriere. Han bodde i noen år i Pensacola, Florida, og her var det at disc jockey «Papa» John Schroeder introduserte ham for Rick Hall i Muscle Shoals.
Alt lå til rette for en strålende soul-karriere for Mighty Sam McClain hadde det ikke vært for at traumene fra en svært vanskelig barndom innhentet ham. Volden utøvd av Sams stefar og årene som hjemløst barn var grunnen til at han begynte å senke smertenivået med dop og sprit. Så ille ble det at han ikke dukket opp på sin første spillejobb på The Apollo med The King Curtis Band.
 
To singler for Atlantic floppet, og Sam flyttet til Nashville for å se om «Music City» ville gi ham nye muligheter. Lykken uteble og Sam ble dopselger i rufsete strøk i West Nashville i stedet. Det var imidlertid her, etter å så vidt ha kommet seg unna arrest under et politiraid i sitt hjem, at han innså at noe måtte forandres. Sam fikk jobb på The International Pancake House og forsøkte å få livet på rett vei. Året etter raste det utfor igjen, og i 1982 bodde han i et bilvrak i New Orleans. "I was sleeping on the streets" fortalte han meg. « I sold plasma.»
 
Sakte men sikkert begynte han å synge igjen. Først på turistklubbene på Bourbon Street, senere ble han invitert av Neville Brothers til å bli med på større konserter rundt om i byen. Cyril Neville introduserte Sam for Wayne Bennett, som nylig hadde midlertidig pakket gitaren og forlatt McClains store forbilde Bobby Bland. Sammen dro de til Japan, spilte inn et livealbum, og Sams navn begynte å ta seg opp igjen. I 1990 headlinet han «The Southern Soul Revue Tour» som foruten Bennett inkluderte Nappy Brown og Johnny Adams. Sam var på denne tiden aktiv med å skrive egne låter, og musikermiljøet rundt Roomful Of Blues overtalte ham til å bli igjen i byen da pakketurneen besøkte Boston. Han fungerte som vokalist på Hubert Sumlins comeback-plate «Hubert Sumlin´s Blues Party», og nå kom det en lang rekke av utgivelser for Black Top, AudioQuest og Telarc. Sam giftet seg med sin Sandra, bosatte seg i New Hampshire og kuttet all alkohol og dop.
 
Sam og Sandra etablerte selskapet Mighty Music, og sammen med gitaristen Pat Herlehey produserte han en rekke mer soulfunk-baserte plater utover på 2000-tallet. Selv traff jeg ham første gang under innspillingen av "Scent Of Reunion», et norskprodusert album der Sam var invitert til å synge vokalduetter med den iranske sangerinnen Mahsa Vahdat. Deres samarbeid førte til to utgivelser, som begge fikk veldig anerkjennelse i worldmusikk-kretser.
 
Selv rakk jeg å gjøre to plater med Sam, «One Drop Is Plenty» og «Tears Of The World». Den første kom ut i 2011 og førte til flere turneer i Norge for Sam McClain. Det er med  sorg over tapet av en god venn, og for aldri mer spille med en slik fantastisk sanger, at jeg og bandet mitt denne høsten promoterer Tears Of The World. En plate Sam var veldig stolt av, men som han aldri fikk oppleve bli ferdiggjort og utgitt.
 
Tekst: Knut Reiersrud
 
Sam McClain og Knut Reiersrud på Bolkesjø under Notodden Bluesfestival i 2010. (Foto: Roald Jungård).