Notodden Blues Festival 2015 - med Gud og Robert Plant på sin side

.

På den ene siden så savner en gammel traver på Notodden Blues Festival de mange små scenene og at det er mer tydelig at det faktisk er bluesen denne helgen handler om. Samtidig må man bli imponert over hvor tydelig, strukturert og ryddig Notodden Bluesfestival har blitt med en stor sentral scene under tak som tar 6500 publikummere, profesjonell kameraoverføring til storskjerm og stort sett bare blide og veloppdradde publikummere og verter. Når man attpåtil har både Gud og Zeppelin-legenden Robert Plant på sin side så er det umulig å snakke ned årets bluesfestival. Nr 28 i rekken av gode opplevelser!

Før var det lovløse tilstander på Notodden under festivalen, på en god måte. Folk overnattet overalt der det var mulig å oppdrive 5-6 kvadratmeter noenlunde flatt terreng. Flaskene trillet overalt, og de mest slitne sov på bakken der de fant det for godt. Skoa luktet alltid gammelt øl den gang etter å ha vasset i ølbegre mer eller mindre fulle av rester, mens nå rekker knapt begeret treffe bakken før det blir plukket opp. Du går lykkelig tørrskodd, og de mange vognene med raskt tilberedt mat konkurrerer om å ha den lengste køen. Er det ikke irriterende hvor velordnet alt har blitt? Til og med eimen av hjemmebrent og mer eller mindre ulovlige partys med blinkende discolys og seige Nazareth-riff har blitt borte fra bildet i Notodden Blues Festivals kjerne.

Ja, noen vil si at bluesen også har blitt borte i det hele. At Notodden Blues Festival er i ferd med å konkurrere mer med Classic Rock-festivaler som Sweden Rock Festival enn å befeste posisjonen som Europas ledende bluesfestival. Jeg melder meg ikke inn i hylekoret for de som alltid må ha noe å klage på, men det er en kjensgjerning at den eneste artisten på forsiden av årets programfolder som virkelig er en bluesartist, som kjenner sin blues langt inn i sjelen, er Muddy Waters gamle, hvite gitarist Bob Margolin. Og han fikk neppe særlig med oppmerksomhet hverken fra publikum eller presse. Uten å være stygg med noen. Jeg kaster stein på oss alle!

Men det var selvsagt øyeblikk på årets bluesfestival som sendte klare meldinger om hva blues er og hvilke følelser som ligger i denne vidunderlige musikken. Og morsomt nok: Det er fra sine egne i Skandinavia man skal ha det. Heller to sett med Vidar Busk og hans True Believers enn ett med Dana Fuchs og Mike Zito parret med ungjenta Samantha Fish for min del på åpningsdagen. Det hadde vært like interessant med Samantha Fox. Og takk gud for danske Thorbjørn Risager og hans svarte tornado. De fikk den utakknemlige oppgaven det er å starte opp Hovigs Hangar før publikum hadde kommet, og der de som hadde kommet sto i kø for sin første pils. Men Thorbjørn kan sin blues. Med brutalt sterke følelser på kjøpet!

Årets bluesopplevelse var likevel uten tvil legenden Kenny Brown, RL Burnsides hvite sønn som heller øvde hver dag etter skolen som 10-åring sammen med countryblues-legenden Joe Callicot enn å gjøre lekser. Forsterket med Notoddens egen Morten Omlid på duellerende repeterende jukejoint-gitar og Vestfossen-trommis Eskil Aasland på ditto trommer, altså to tredjedeler av Spoonful Of Blues, ble dette en nesten-norsk happening dynket med den råsterke Mississippi-bluesen som forener boogie, country slik JJ Cale tenkte country og den råeste bluesfoten du kan forestille deg. Dette er musikk som har betydd mye for den kompromissløse delen av den nyere vitale rocken fra Jon Spencer Blues Explotion til The Black Keys og White Stripes. Presentert gjennom sangene til Callicot, Mississippi Fred McDowell, RL Burnside og John Lee Hooker. Det gnistret da de gjorde sistnevntes «Boogie chillen», på en måte som minnet mest av alt om nerven Hooker gjorde denne sammen med Canned Heat i 1971. En kraftfull boogie som nær veltet trebenkene folk satt på. Mektig skitten boogie og blues. Det norsk-amerikanske samarbeidet var noe bluesfolket trengte på årets festival, der Morten Omlid talte takten på det vanskelige (men i utgangspunktet enkle) entakters-riffet så leppene nesten fikk naturlig butox. Heldigvis spilte konstellasjonen fra Mississippi, Vestfossen og Notodden både fredag og lørdag. Notodden Bluesfestival må aldri glemme sitt motto: «The Best Of People & Blues». Dette var en opplevelse det var for få av på årets festival! (Bildet under).

Jeg nevnte Gud og jeg nevnte Robert Plant innledningsvis, og når Gud sørger for å stenge "dusjen" til akkurat de riktige tidene, så må det være for at han i år som i fjor liker Notodden og Notodden Blues Festival. Robert Plant var det store trekkplasteret under årets festival, og når han sendte deg hjem med et «God bless & thank you» etter halvannen times maktdemonstrasjon på begrepet classic rock i et fullstappet telt, sprengt til ytterste hakk i belter og søm, så var det ikke umulig å ikke kjenne på ekstasen. Jeg gidder ikke diskusjonen på om hvor mye blues det er i Robert Plants rock, eller hvor riktig det er å trekke inn en glimrende afrikansk musiker i settet med sin folketradisjon på rytmer og instrument underveis i en Zeppelin-klassiker. Det jeg kan si er at ingen nålevende rockemusiker med tilsvarende fartstid (Plant er snart 68) klarer å binde sammen den britiske tunge rocken, den svarte amerikanske bluesen og opphavet for alt sammen i afrikanske folketradisjoner bedre enn han. For den som ikke stod i cashless-køen under det meste av konserten, men faktisk fikk med seg Robert Plants mange blueshistoriske referanser mellom låtene, var dette ikke bare den største rockekonserten på norsk jord i 2015. Det var også en historietime. Og de som også fikk med seg konserten hans i Molde sa at konserten på Notodden var noe tyngre. Det er det bluesen gir. Tyngde!
Det var ikke Led Zeppelin, men samtidig var det akkurat det! Robert Plant, mangeårig frontfigur og sanger i et av verdens største rockeband tok med seg sitt eget band The Sensational Space Shifters til Notodden Blues Festival sulten på å levere. Konserten må ha slått ut på Richters skala uten at noen tilstede ble såre i ørene av den grunn. Og når det kommer til karisma og kraft er det ingen rockevokalist som kommer opp på siden av Zeppelin-legenden. Han trengte ikke besøke noe surstofftelt mellom låtene slik for eksempel Ian Gillan i Deep Purple trengte sist han var i Norge.


For de av dere som ikke var der fordi barnevakten ikke kom eller fordi svigermor fikk et epileptisk anfall, eller for deg som gikk deg fast i cashless-køen:
Robert Plant åpnet med killeren «Turn it up» fra sitt siste album Lullaby And … The Ceaseless Road. Det skulle komme et par låter til fra dette albumet under konserten. Deriblant den nydelige folkballaden «Little Maggie» som minner mye om samarbeidet han gjorde med Alison Krauss for noen år siden på det voldsomt kritikerroste albumet Raising Sand.
Men kvelden var sterkt farget av Led Zeppelin. På en måte som gjorde at man faktisk ikke savnet Jimmy Page. Fra han åpnet klassiker-kontoen med «Black dog» med å introdusere den som: «Denne er skrevet i kongedømmet England, og vi har ingen unnskyldning for den i dette årtusenet». Han fortsatte med «Trampled under foot» fra 1975-albumet Physical Graffiti, balladen «The rain song», en sykt psykedelisk versjon av «Dazed and confused» i kombinasjon med Howlin Wolfs klassiker «No place to go», «Whole lotta love» og helt til slutt som ekstranummer en intens «Rock and roll». Versjonene var tro mot Led Zeppelins driv og rocketyngde samtidig som de var Robert Plant & The Sensational Space Shifters egne versjoner og velutviklede kjemi. Med afrikanske og engelske og amerikanske musikere i et kollektiv som favner både det psykedeliske, folketradisjoner, blues og hard rock’n roll var dette en opplevelse som kan ta «livet av en». Noen ganger kan lykkerusen bli for sterk, og jeg følte meg farlig nære kanten mange ganger under denne intense konserten. Som best oppleves nært scene og artist!  Det var fantastisk lyd på bandet, ok lyd på Roberts vokal i motsetning til kriseopplevelsen kvelden i forveien, og du var bare en liten dritt i den største og kraftigste malstrømmen av rock’n roll. Men en "liten dritt" kan også oppleve en intens lykkerus!
Robert Plant var nok også veldig bevisst på at han var på en kredibel bluesfestival som tar bluesens historie på største alvor. Han nevnte hyppig referanser tilbake til bluesens tidlige foregangsmenn. Mississippi Fred McDowell, Bukka White, Charley Patton, Howlin Wolf og Pops Staples ble alle behørig nevnt, og eksemplifisert gjennom klassikeren «Spoonful» som Willie Dixon skrev for Howlin Wolf i 1962, og som det britiske rockebandet Cream gjorde kjent for alle oss ikke-amerikanere i 1966, i en fargesprakende psykedelisk utgave. Han gjorde også den religiøse siden av amerikansk blues med røtter til Pops Staples med «Funny in my mind (I believe I’m fixin to die)» som Bukka White skrev i 1940, Dylan videreforedlet i 1961, mens Plant selv gjorde en fantastisk versjon på sitt 2002-album Dreamland.

Det var hard rock på programmet, herlig at en nær 68-år gammel mann kan levere på dette nivået, og jeg tror ingen som var der denne kvelden kommer til å glemme dette. Fantastisk! Det var så vanskelig å «lande» etterpå at det for min del gikk ut over bluesfestivalens kanskje største overraskelse. Tribute-konserten til BB King som hadde fått navnet «WHEN LOVE COMES TO TOWN» med de norske stjernegitaristene Knut Reiersrud og Kid Andersen sammen med det amerikanske fyrverkeriet Chris Cain, og med den gamle BB King-trommisen Tony Coleman til å kvalitetsstyre det hele (bildet over). Denne flotte konserten, som fikk skryt av de som stod i cashless-køen under Robert Plant-konserten, kunne med fordel gått tidligere på kvelden. For Robert Plant slo kort og godt pusten ut av en.

Notodden Blues Festival 2015 huskes likevel først og fremst for at JJ Grey & Mofro endelig kom til Norge (bildet over). En opplevelse like bevegende som det må ha vært å få Otis Redding til Norge i 1967 (Njårdhallen) bare et halvår før han døde. Sjelden har sjelen til en artist truffet tyngre enn det JJ Grey fikk til på sine hardt tilmålte en time og et kvarter. Fantastisk band, der bassisten hadde det største smilet siden sist du så en lottovinner fra Verdal, og en stemning som utstrålte en kjærlighet til seg selv og publikum som er så sterk at man i et frelst øyeblikk kan tenke at: Jo JJ Grey & Mofro kan faktisk redde verden!
Et eksempel på mennesket JJ Grey fikk vi midtveis i konserten der gitaren han fikk av gitarteknikeren hadde feilsatt capo som gjorde at han måtte bryte av låta da han skjønte at tonen var feil og måtte starte på nytt. Da gitarteknikeren kom for å hente gitaren med blikket ned og halen mellom beina, så smilte bare JJ tilbake, og mitt professoriat i leppelesing fortalte meg at han sa «It’s allright».


Mange av de sterke låtene fra JJ Grey & Mofros seneste album ble fremført i en konsert som må plasseres i topp 5 av samtlige konserter som har vært holdt på Notodden gjennom 28 år. Og den eneste konserten i år der det å ta ned intensiteten innimellom virket som det motsatte. Følelsene i «Lochloosa». Sangen om hvor man har sine røtter og hva de betyr, og som ble så sterk for JJ selv at han gikk av scenen et øyeblikk mens han tørket seg lett over øynene, er et godt eksempel. Og vi fikk tidenes råeste avslutning med tittelsporet fra hans seneste album «Ol’ glory». Der og da var jeg sikker på at jeg var et annet sted, i en himmel.  Bevares for noen følelser JJ Grey & Mofro utløste, og ja, jeg innrømmer gladelig at følelsene lå så tykt utpå selv meg at den unge jenta som stod ved siden av fikk et mer og mer bekymret uttrykk i ansiktet. Skulle hun hente legen?

Jeg vet at mange flere enn meg fikk denne følelsen under denne konserten med JJ Grey & Mofro. Og det er så deilig. Selvsagt sto det mange George Thorogood-fans bak i teltet i cashless-køen og ikke skjønte hva vi var så beveget for, men det er helt ok. Så lenge Notodden Bluesfestival gir opplevelser der alle får oppleve i nærheten av det jeg opplevde på JJ Grey & Mofro-konserten så er suksessen sikret. I neste runde fikk også Thorogood-fansen en nær tilsvarende reise.

Så selv om det er grunn til å påminne festivalledelsen om mottoet «The Best Of People & Blues», at de må passe seg for ikke å glemme festivalens egentlige røtter og indre sjel, så er lykkefølelsen over JJ Grey & Mofro-konserten sammen med det nærmeste vi kommer en intens Led Zeppelin-opplevelse i Norge overveldende. Etter over 20 år på festivalen spør jeg meg selv hvert år når det skal ta slutt for min del. Men slike sjelsettende opplevelser gjør at jeg vet at jeg kommer tilbake neste år, og jeg spør meg selv om ikke JJ Grey & Mofro gjør det samme? Med bakgrunn i kriteriene for å hente Beth Hart og Dana Fuchs tilbake på klippekort-basis burde mulighetene være overveldende!

Flere omtaler av artister på Notodden Bluesfestival 2015 kommer i bladet.

Se flere bilder fra festivalen her:
Roald Jungårds sider
Per Ole Hagens blog

Tekst: Johnny Andreassen - Foto: Roald Jungård