Bratt, blått og flott

.

Årets bluesfestival i Trandal på Sunnmøre ble arrangert den 3. og 4. juli. Med ganske bra vær, fine artister og god stemning ble det en flott helg i spektakulær natur på Vestlandet.
 
I TV-serien Der ingen kunne tru … har vi sett folk som bor på de mest utrolige steder i landet vårt. Om det noen gang skal lages en serie om Der ingen kunne tru at nokon kunne arrangere en bluesfestival, ville trolig festivalen på Trandal vært en god kandidat til å være med. Den lille bygda ved Hjørundfjorden har seks fastboende, mangler veiforbindelse og ligger bratt og ulendt til. Men det stedet har, er et fantastisk anlegg på Christian Gaard Bygdetun, løsningsorienterte festivalsjefer og god støtte både fra lokalt næringsliv og fra frivillige som frakter både utstyr og folk, samt bemanner festivalen. Sånt blir det gode festivalopplevelser av!
 
Fredagen var været grått, med yr i luften. Det affiserte overhodet ikke vestlendinger som er vant med verre vær. Konsertene ble presentert av konferansier Gøran Stensrud, som lokket publikum frem til scenekanten fra første stund. Første bandet var Øivind Elgenes med sitt Elg Band. Elgenes er en reisevant musiker som har vært over det meste av Norge i sin lange karriere, men uttalte at han ikke trodde at han noen gang hadde spilt på en så bortgjemt plass før. Bandet svinger nok mer mot roots og country enn blues, men trakk masse folk og skapte god stemning. Bandet er tight og flott, og erfarne Elgnes hadde god kontakt med publikum og leverte en svært god konsert. (Bildet under).
Neste band var Latvian Blues Band, som hadde en sjelden Norgestur. Bandet regnes som det beste bluesbandet i Latvia, og har spilt med en rekke store bluesnavn fra USA og Europa, som Sugar Ray Norcia, Duke Robillard og Louisiana Red. De har deltatt på International Blues Challenge i Memphis både i 2010 og i 2015, og også spilt på klubber i USA og over hele Europa. De spilte svingende og dansevennlig blues, og gjorde en kjempejobb. Bandet er dynamisk og energisk på scenen, og blåserekken utmerket seg.
Siste band ut på hovedscenen var Pristine (Bildet under). Helt annerledes enn Latvian Blues Band, men etter at publikum hadde fått høre et par låter var de helt med. Heidi og bandet gjorde en kjempekonsert og, som Heidi sier, de peiset på! Vi fikk blant annet høre flere låter fra den kommende CDen, og en sugende duell mellom Espen Elverum Jakobsen på gitar og Benjamin Mørk på B3.
I løda (låven) var det rigget til en mindre scene der avslutningen på kvelden ble holdt. Her spilte Bryggerigangen Bluesband både fredag og lørdag, og ga folk en god dose blues med norske tekster før folk tørnet inn for kvelden.
 
Lørdag morgen lå tåka ganske lavt, men etter hvert som sola varmet så forsvant tåka og avslørte det fantastiske skuet over bratte fjell og fjorden som man har fra Trandal.
Lokale Ståle Dimmen & Blaa Mixture var bandet som startet musikken på lørdagen. De spiller moderne blues/bluesrock med personlige tekster på norsk.
 
Bratt & Blåttprisen ble delt ut til lydteknikeren Erik Valderhaug , som styrer lyden på festivalen. Og god lyd var det virkelig ! Arrangørene fremhevet at Erik var et trumfkort festivalen hadde ovenfor artister når det gjaldt booking, da ryktet om god lyd fra Valderhaug var godt kjent.
 
Sven Zetterberg hadde tatt turen fra Sverige, og med seg hadde han Matti Ollikainen på tangenter, Mikael Fahleryd på bass, Jim Ingvarsson på trommer og Thomas Hammarlund på gitar. Bandet brukte kun et par låter før de fant den riktig gode soulbluesgrooven, og ga oss en fantastisk konsert. Zetterberg var høyt og lavt og Hammarlund tryllet frem de lekreste riffene på sin gitar. Dette var helt klart kveldens musikalske høydepunkt for undertegnende!
Årets headliner var Lucky Peterson (bildet over), en artist som gjorde sin debut som bluesmann som 5-åring, men som ikke har vært mange ganger i Norge.
Lucky kjørte hardt ut, og gjorde det han kunne for å sjarmere publikum. Og det fungerte! Han spilte musikk som publikum kjente igjen, og vekslet selv mellom orgel og gitar. Han flørter og godblunker og er i riktig godt lune. Litt ute i settet forsvant han fra scenen, bare for like etter å dukke opp med gitar nede blant publikum foran scenen. Her holdt Lucky seg lenge, og samlet stor applaus. Aller best var kanskje Lucky Peterson var da han roet det med på scenen mot slutten av konserten. Han satte seg ned og plukket frem en vakker National Steel gitar samt en slide, og spilte seg gjennom flere bluesklassikere. Kanskje var dette låter han lærte av Willie Dixon da Dixon tok lille Lucky på 5 år under sine bluesvinger? Møtet med Lucky Peterson er nok noe mange vil huske best fra årets festival.
Les intervju med Lucky Peterson i neste nummer av Bluesnews.
 
Det heftigste bandet hadde festivalen spart til slutt. Dr. Feelgood startet opp i England i 1971 og var et av de hardtsvingende pubrockbandene som blomstret på 70-tallet. Dagens besetning var ikke med den gangen, men de holder bandet levende i dag. På Trandal fikk vi høre hits som Down By the Jetty, Milk and Alcohol og She Does It Right, og Dr. Feelgood avsluttet settet med allsang og blide fjes.
 
Festivalen var godt besøkt med 7 – 800 personer inne på fredag, og minst like mange lørdag. Det var flere konkurrerende arrangementer i distriktet samme helg, noe som nok gjorde at publikumsrekorden fra i fjor ikke ble slått. Alle så ut til å kose seg på Christian Gaard. En del hadde plassert seg på terrassen med utsikt over fjorden, resten var foran scenen og dansegulvet var fullt det meste av kvelden.
Takk til arrangørene Terje Myklebust, Kyrre Grimstad og Arne Moe i arrangørforeningen Bratt og Blått  og til deres frivillige og til Christian Gaard sin velvillige betjening for en vel gjennomført festival!
 
Tekst og foto: Nina Hanssen
 
Arrangørene sammen med årets prisvinner.