Diunna stjal showet i Frederikshavn

.

Det er deilig å være norsk i Danmark! Det synes i alle fall de rundt 200 nordmenn som hadde tatt turen til Frederikshavn Bluesfestival i år. I Frederikshavn ventet to kvelder fullpakket med fin musikk, trivelig stemning, godt selskap og gode opplevelser. For mange var Diunna Greenleaf høydepunktet (bildet).

Danmarks dyktige arrangør Peter Astrup er motoren som driver festivalen, og sammen med de frivillige setter han opp en flott liten festival. Programmet var variert og artistene som var booket var bra. Begge kveldene var i underkant av 700 innom, og selv om det var mange mennesker så føltes det ikke overfullt. I tillegg til alle nordmennene var det også besøk fra blant annet USA, Tyskland, Spania.

Som en start på festivalen hadde Norsk Bluesunion innbudt norske besøkende til blueslunsj på den lille Freddy´s Bar. Over 50 nordmenn hadde meldt seg på, og de ble servert en deilig tapaslunsj med danske spesialiteter. Betjeningen på Freddy´s kunne by på passende drikke til vennlige, danske priser. Her var bluespublikum fra hele landet samlet, og det var mange hyggelige gjensyn i ”bluesfamilien”. Arrangementet var et meget bra initiativ fra Norsk Bluesunion. Der bluesinteresserte møtes må det også være musikk, og den sørget amerikanske Larry Garner for, sammen med tyske Michael Merwyk. Musikken passet perfekt for arrangementet, og Larry selv viste seg å være en dreven og morsom historieforteller. Et ypperlig vorspiel til festivalen!

Festivalen finner sted i Det Musiske Hus, ikke mange steinkast fra byens gågate.  Her finnes to scener, en større scene nede med både sitteplasser i amfi bakerst og stor plass foran scenen til de som vil stå eller danse.
Fredagens program på hovedscenen startet med Super Chikan, som denne gangen hadde med norske Alexander Pettersen på trommer og Bill Troiani på bass. Duke Robillard hadde for anledningen alliert seg med Latvian Blues Band, og leverte en fin konsert med latvierne. Her var ting som førte tankene hen til Roomful Of Blues, som Duke var med å starte opp og som han spilte med i over 20 år. Dette svingte bra!

Over: Kenny Wayne Shepherd (t.v.) og sangeren Noah Hunt. Under: Knut Reiersrud på den akustiske scena.

Kveldens, og festivalens, største navn var nok Kenny Wayne Shepherd. De som er glad i gitarrock fikk en stor konsert med Kenny og hans band. Han så også ut til å trekke et litt yngre publikum.  
For de som ikke likte ville gitarer og volum på fullt var nok det som skjedde på den mindre, akustiske scenen mer interessant. Vårt gitaress Knut Reiersrud var førstemann ut på denne scenen,  og danskene lot seg fascinere av gitarmagien som Knut byr på. Knut spiller jevnlig i Danmark, ofte sammen med sin danske venn Povl Dissing, så helt ukjent er han nok ikke for danskene. Publikum fikk til avslutning høre – og se – hvordan det går når gitaren stemmes ”gorrlaust”, slik det gjøres i Setesdal.
I utgangspunktet var det duoen vi hadde hørt på Freddy´s tidligere på dagen, Larry Garner og Michael Merwyk, som var satt opp etter Knut. Men så skjedde det magiske som ofte skjer på festivaler, musikerne finner hverandre og benytter anledningen til å spille sammen. Diunna Greenleaf og hennes band Blue Mercy skulle spille på festivalen på lørdag, men var allerede på plass. De stakk innom for å høre på Larry, som kommer fra Houston i USA, akkurat som Diuanna. De ble invitert opp for å jamme litt med Larry og Michael, og resultatet ble altså en magisk lykkestund.

Jam på Freddy's med bl.a. Junior Watson, Kirk Fletcher, James Harman og Erkan Özdemir.

Lørdag formiddag var Freddy´s Bar igjen åsted for oppvarmingen til kveldens konserter, og litt over 12 var det stappfullt. Kirk Fletcher spilte denne gangen sammen med tyske The Özdemirs, norgesvennen Erkan Özdemir på bass og hans to sønner Levent på trommer og Kenan på gitar. Det hele utviklet seg til en flott jam, og både James Harman og Junior Watson var innom scenen.

Programmet i Det Musiske Hus startet allerede klokken 15 på lørdagen. Det var spanske A Contra Blues, bandet som tidligere i år vant European Blues Challenge i Riga, som hadde fått den noe utakknemlige jobben med å dra i gang festen. Da de startet var det ikke kommet så mange enda, men da de avsluttet en snau time senere var salen godt fylt opp. Og spanjolene gjorde en svært god jobb! De lot seg ikke affisere av en halvfull sal da de startet opp, og kjørte på for fullt. De to gitaristene Hector og Alberto jobber godt sammen og bidrar til at dette er et band som det er gøy å se. Det er et veldig tight og rutinert band, og de gjorde en kjempejobb med å fyre i gang festivalgjengerne.

De spanske European Blues Challenge-vinnerne  A Contra Blues.

Kirk Fletcher og The Özdemirs fikk vi et gjensyn med, før John Németh overtok scenen med sin myke soul med utspring i Memphis. Vi fikk høre mye fra hans siste CD Memphis Grease, og fikk oppleve en stor entertainer.
Etter Németh overtok Diunna Greenleaf scenen, og atter en gang ble vi vitne til hvilket fyrverkeri denne damen er på scenen! Hun har en fantastisk stemme og kjører et show som får ”småpiker” som Britney Spears til å fremstå som bleke, anemiske kopier. Her er myndighet og sex-appeal i massevis. Etter hennes overbevisende sett kalte konferansier Peter henne inn til ekstranummer med beskjeden – "Diunna, denne scenen er din nå". Akkurat slik føltes det for publikum som der og da var i Diunna Greenleafs favn. Kanskje var dette festivalens beste konsertopplevelse.

Vestkystveteranene James Harman og Junior Watson ble backet opp av trommisen og bassisten fra svenske Trickbag, og hadde også med dansk blues’ stjernepianist Espen Just. En trivelig stund med gjengen som stilte opp på relativt kort varsel da Buckwheat Zydeco måtte melde avbud.
Festivalen ble avsluttet med Reverend Peyton's Big Damn Band, et band vi har hatt gleden av å se i Norge flere ganger. Bandet er rett nok ikke så stort, kun pastoren selv på gitar, fruen Breezy på vaskebrett og Ben Bussel på trommer. Men det låter både høyt og stort når den gjengen setter i gang! Med utgangspunkt i den gamle countrybluesen lager Reverend Peyton musikk for det 21. århundre, og har høstet mange godord i musikkpressen for sin originale sound. (Bildet under).

Den akustiske scenen skal heller ikke glemmes. Her spilte Thorbjørn Risager, denne gang i duoformat med Emil Balsgaard,  før det ble dansk pianoblues med Espen Just og Margrethe Grarup. Fra Finland kom Ina Formans Combo, som vi sist så i European Blues Challenge i Riga. Sistemann ut var skotske Dave Arcari, som dessverre ikke hadde et stort publikum, men som leverte et meget energisk sett allikevel. Etter konserten løp han ned for å stå rett foran scenen for å høre sine forbilder i Rev. Peyton's band.
Ettersom lørdagskvelden skred fram ble det mindre folk i salene, kanskje ble dagen/kvelden i overkant lang for mange? 11 timer i strekk med konserter kan tære på kreftene for noen og enhver.

Arrangør Peter Astrup var en svært fornøyd mann lørdag kveld, og gikk rundt med et eneste stort smil. Etter noen litt tunge år med lite publikum og stygge underskudd ser årets festival ut til å ha gått bra økonomisk. Neste år er det 10-årsjubileum for festivalen, og Peter lover at det helt sikkert blir en ny bluesfestival.  Datoene blir 6. og 7. november, og det er gode nyheter for nordmenn og andre som ønsker å oppleve en intim og hyggelig festival med godt program i hyggelig dansk selskap.

Tekst og bilder: Nina Hanssen

Over: Duke Robillard. Under: John Németh.