Pur bluesglede på Hell

.

I løpet av noen innholdsrike dager på festivalområdet ved Hell stasjon beviste de gamle at de fortsatt er eldst. Chris Farlowe, prisvinner Jimmy Johnson, Mighty Sam McClain og ikke minst Leon Russell (bildet) viste at man kan eldes med stil.

Når Kjell Inge Brovoll og hans stab i Blues in Hell inviterer til bluesfest i starten av september er det alltid mye å glede seg til. Sjefen proklamerte tydelig at dette er en bluesfestival, og at det fortsatt kommer til å være det. Nettopp derfor er dette den bluesfestivalen i landet med færrest kompromisser. Det bookes bluesartister, og derfor er festivalen en lykkepille for oss bluespurister. Spørsmålet er om den godeste Brovoll holder ut med sin beintøffe kurs når det gjelder bookingen. Det kan hende at bluespurister er en utdøende rase? Mer om dette litt senere.
Davina & The Vagabonds var snakkisen i fjor, og de blir det i mange kretser også i år. Dette forrykende bandet avsluttet begge kveldene på den akustiske scenen på Hell – med hell. De har sin fanskare, og den blir neppe mindre etter årets festival. Vi blir ikke overrasket om samme band bookes inn for å avslutte både fredag og lørdag også neste år.

Fruteland Jackson.

Akustisk scene
Den akustiske scenen er og blir en perle i selve festivalen. Her fikk vi oppleve mange sterke artister på kort tid, fra den fantastiske historiefortelleren Fruteland Jackson til meget sjarmerende Jerron Blind Boy Paxton. Fruteland Jackson har rukket å bli 61 år. Dette var hans første besøk i Norge. Det er lov å håpe på flere. Paxton er en entertainer av rang. Han trakterer alt fra piano, til fiolin via banjo og gitar. Han sjarmerer publikum i senk med sin lune humor og sine herlige tolkninger av de merkeligste låter.
Midt oppi dette kom også legenden Paul Oscher. Mannen som fikk jobb som munnspiller i bandet til Muddy Waters som 17-åring har enorm kunnskap om Chicago-bluesen. For noen ble kanskje de to settene hans litt sært, men du verden for en stemme. For en lyd han hadde i munnspillet! For Bluesnews var det bare en sann glede å oppleve denne legenden så nært som man har muøigheten til på Blues In Hell.
 

Paul Oscher spilte munnspill i Muddy Waters' band på 60-tallet.

Hvilke andre steder i landet kan man oppleve en pianobonanza som på den akustiske scenen på Blues In Hell? Hvor Diz Watson, Christian Dozzler, vår egen Dr. Bekken og selveste Dave Maxwell avslutter den hele med åtte hender på tangentene samtidig. Fantastisk.
Det er heller ingen som har en tøffere stagemanager enn den akustiske scenen ved Hell stasjon. Der regjerer Terje, og der inne er det ikke lov for publikum å snakke underveis så lenge det er artister på scenen. Dette får publikum klar beskjed om før konsertene, og også tydelig påminnelse underveis dersom det må til.
Den godeste Terje avfyrte følgende salve da det gjensto kun en låt i et sett: "De som er her for å prate får gå ut av teltet. Hvis ikke kommer jeg og pisser i bursdagen din!"
Klart og tydelig. Og dermed ble det stille. Herlig, spør du oss.
Jimmy Johnson mottok Blues in Hell Award av ordfører Ivar Vigdenes (t.v.) og festivalleder Kjell Inge Brovoll.


Bluespris til Jimmy Johnson
Høydepunktene var mange også inne i mektige Magic Mirror. Jimmy Johnson takket for bluesprisen med å servere et herlig sett Chicago-blues sammen med Dave Specter Band. Med sin meget karakteristiske lyse stemme viste 85-åringen seg som en nesten uforskammet sprek mann fra scenen. Fingrene lekte lett over strengene. Det var en sann fryd både å se og høre denne legenden, som startet sin egen solokarriere så sent som da han var 50 år gammel.

Chris Farlowe
Den store stemmen fra England, Chris Farlowe (bildet over), har rukket å bli 73 år. Han framstår mer og mer som en deilig konjakk eller Armanjac, om man vil. Jo eldre, jo bedre. Med herlige Norman Beaker Band i ryggen tok Farlowe grep om publikum fra han entret scenen. Et grep han beholdt helt til hans egen Stones-låt «Out Of Time» runget ut av høyttalerne helt til slutt.
Chris Farlowe imponerte med kraft og sjel i røsten. Han sang sårt. Han sang blues. Han sang rock og han sang soul. Han hyllet Steve Marriott, som seg hør og bør med «All or Nothing». Han smilte og han lo. Han showet og rocket. Han viste seg også fram som verdens tøffeste bandleder, når det kommer til bevegelser for å få musikerne til å stoppe samtidig. Det var ganske enkelt kult å følge Farlowes nøye innstuderte bevegelser på slutten av låtene.
Den engelske sanghelten fortalte også at selveste Colosseum gjør comeback om kort tid. Også det til frydefull applaus fra fansen foran scenen.

Leon Russell
Så var det Leon Russell da. Det var mange som hadde gledet seg til møtet med den amerikanske legenden. Da ventetiden endelig var over dukket han opp i lang hvit dressjakke og satte seg ned bak tangentene. Russell dundret i vet med fire-fem låter før han nøyde seg med et «Thank you» til svar på publikums elleville respons.
Leon Russell var så visst ikke kommet til Hell for å snakke. Han var kommet for å spille, og det gjorde han. Bandet låt tight og tøft. Stemmen hans låt befriende uanstrengt og røff.
I siste del av konserten gjorde han fire låter alene uten band. Det låt sårt, vakkert og mektig på en og samme gang.
Helt framme ved scenekanten sto tøffe mannfolk med tårer i øynene og mimret om gamle dager, mens de nøt hvert eneste sekund de fikk sammen med Leon Russell og hans musikk.
Han gjorde egne versjoner av både Dylan og Stones. Han gjorde selvsagt sine egne perler også. Da han var ferdig kom han med en kort, siste hilsen til folket:
- Thank you very much. Bless your heart.
Så var møtet med legenden over. Det gikk fort. Det var innholdsrikt. Og det var vakkert, sårt og svingte som fy underveis.
 

Jimmy Johnson og Dave Specter Band i Magic MIrror.

Damene i Never The Bride trakk fullt hus og skapte god stemning på begge sine konserter. Både i Magic Mirror og på den akustiske scenen. Riktignok er musikken deres mer streit rock enn blues.
Det ble stilmessig et langt sprang til Dave Specter og hans venner fra Chicago da de dro i gang sin bluesextravaganza sent lørdag kveld.
 
Det var liv og røre foran scenen da Sharon Lewis sang seg gjennom sine låter. Da Lurrie Bell entret scenen begynte det å bli svært god plass i Magic Mirror. Enda bedre plass var det da prisvinner Jimmy Johnson avsluttet det hele. Det kunne ikke være mer enn 200-300 mennesker inne i det vakre lokalet.
Det føltes trist å følge med på dette. Det burde vært stappfullt, men det var pinlig glissent. Årsakene kan være mange. Det var seint. En lang festival nærmet seg slutten. Publikum skulle rekke buss eller taxi hjem? Eller er svaret at publikum faktisk ikke vil ha Chicago-blues på bluesfestival? Vi sitter ikke med svarene, men det var trasig å se at ikke flere ønsket å tilbringe tiden sammen med gjengen fra Chicago. Man sto der med følelsen av hvor kult dette kunne blitt, bare det hadde vært mer folk tilstede.

Blues In Hell 2014 er historie. Det ble uansett noen fantastiske dager i svært trivelig selskap. God og variert musikk fra to scener. Musikk fra morgen til kveld både på festivalområdet og på Rica Hell hotell. Dessverre gikk tiden bare så alt for fort. Som det alltid gjør i godt lag.

Tekst og foto: Freddy Toresen

Festivalbesøkende fikk denne velkomsten på vei over broa til Hell Stasjon.