Godt blått program på årets Blues in Hell

.

De siste årene har bluesfestivalen på Hell ved Stjørdal i Trøndelag markert overgangen mellom sommerens og høstens bluesfestivalsesong. Slik er det også i år da festivalen åpnes torsdag den 4. september med Street Parade i god New Orleans-stil. Nok en gang står Blues in Hell fram som den norske bluesfestivalen som er mest sjangertro og har det blåeste programmet.

Nærmere 30 konserter vil i år bli arrangert på de to scenene ved Hell stasjon og rundt om i byen på kafeer, restauranter, hoteller og andre steder. Hell-boss Brovoll og hans medarbeidere har også i år sørget for at hovedtyngden av artistene befinner seg godt innenfor det en bluesfestival er ment å presentere for publikum. Her er både flere spennende nye navn og også nye konstellasjoner. Blant dem er Chicago-gjengen Jimmy Johnson, Lurrie Bell og Sharon Lewis sammen med Dave Specters band. Nye navn for det norske publikummet er det unge amerikanske deltabluestalentet Jerron Paxton og Mississippibluesmannen Fruteland Jackson.
Artistene som så langt har fått mest oppmerksomhet er naturlig nok de mer kjente profilene, den amerikanske pianolegenden Leon Russell og den store britiske stemmen, Chris Farlowe, kjent fra blant annet bandet Colosseum.

Chicago Blues Extravaganza
er navnet på prosjektet som er satt sammen av flere godt kjente bluesmusikere fra Chicago, 85 år gamle Jimmy Johnson, Lurrie Bell, Sharon Lewis og Dave Specters band bestående av bl.a. «Brother» John Kottke på piano/orgel og vokal, Harlan Terson på bass og Marty Binder på trommer.

Jimmy Johnson
besitter en av de mest karakteristiske stemmene i moderne blues, en høy tenor som minner om både Jackie Wilson og blues-shouteren Roy Brown. Han har også en egen signatur i gitarspillet. Påvirkning fra Magic Sam, Otis Rush og Matt "Guitar" Murphy og jazzgitarister som Kenny Burrell og Grant Green er tydelig. Men først og fremst er Jimmy Johnson kjent som en stilskaper selv. Han har vært en del av bluesmiljøet i Chicago i mer enn 60 år. Han sang gospel da han dro fra hjemplassen Holly Springs i Mississippi og til industribyen i nord for å finne arbeid. Etter noen år som sveisearbeider ble det musikk på heltid. Sammen med Magic Sam og Freddie King var han ofte å se på bluesscenene på Chicagos vestside. Etter hvert tok musikken hans en annen retning, fra blues til Chicago soul og R&B. I tillegg til egne show var han orkesterleder for soulartister som Otis Clay, Denise Lasalle og broren Syl Johnson.

Sharon Lewis
en scenepersonlighet det går mange lovrd om. Sangerinna fra Chicago har gått en god bluesskole med lærere som blant andre Koko Taylor, Denise LaSalle, Robben Ford, Son Seals, Sugar Blue, Coco Montoya og Billy Branch. I 1995 spilte Sharon inn platen «Women of Blues Chicago» sammen med Johnny B. Moore, og plutselig ville alle ha en bit av jenta med den store stemmen. Hun fikk spillerjobber på bluesklubbene Kingston Mines, Buddy Guy's Legend, Rosa's, Blue Chicago og B.L.U.E.S. Hun begynte etter hvert å turnere over hele USA, og i 1998 reiste hun på sin første Europaturne.

Jerron Paxton
opptrer alene og trakterer mange instrumenter i sin rotekte 30-tallsblues (bildet over). Unggutten på 25 har allerede gjort seg bemerket i USA som et av de største talentene innen den opprinnnelige bluessjangeren. Jerron Paxton er den yngste amerikanske bluesartisten festivalen har hentet til Norge noen gang, og dette er hans først opptreden i Skandinavia noensinne.

– Blues in Hell har tradisjon for å booke inn artister som kommer litt fra det ukjente for oss her i Skandinavia, forteller festivalsjef Kjell Inge Brovoll. – Da jeg skulle finne ut litt mer om Jerron Paxton, gikk jeg inn på Facebook-siden hans. Der så jeg at vi hadde én felles venn, og det var Knut Reiersrud. Jeg ringte Knut og fortalte at vi hadde booket Jerron, og han ble helt over seg. De hadde truffet hverandre i Harlem i New York, da Knut var der og spilte. Der ble de kjent, og Knut ble mektig imponert over denne unge bluesartisten, sier Kjell Inge Brovoll.
Jerron Paxton spiller på den akustiske scenen begge kvelder under festivalen.

Fruteland Jackson
er kjent som en storyteller som forteller om slavetiden, om USAs mørke historie og om de svartes frihetskamp. Han blander sammen flere stilarter, gjerne til en gumbo av blues og folkemusikk fra 1930-tallet. Han er en svært god akustisk gitarist som tar godt vare på den amerikanske bluestradisjonen ved å spille den slik gamlekarene gjorde.
Elskere av akustisk blues betegner ofte Fruteland Jackson en av de aller største i dag, og en av bærerne av den afroamerikanske arven. Fruteland er ikke «bare» musiker. Han har skrevet boka «Guitar Roots: Delta Blues – the roots of great guitar playing», og har til og med skrevet et lite teaterstykke, en énakter med tittelen «The Life and Times of Robert Johnson». Mange vil sammenligne Fruteland Jackson med Alvin Youngblood Hart.

Chris Thomas King
fikk sitt internasjonale gjennombrudd etter at han var med i Cohen-brødrenes fantastiske film «O Brother, Where Art Thou» i 2001. Med George Clooney i hovedrollen og Chris som den gamle bluesmannen Tommy Johnson som spilte «Hard Time Killing Floor Blues» i filmen, ble dette en braksuksess. Også for Chris. Det ble turneer i USA med musikk fra filmen. Et par år senere ble han med i filmen «Ray», om livet til Ray Charles, han ga ut plater som fikk Handy-nominasjoner, og Chris var tatt inn i det gode selskap igjen.

Leon Russell
er muligens en av USAs mest "innspilte" musikere. Han er svært respektert i alle musikalske leire. Han er både en bluesmann, en rocker og en country-mann. Festivalen betegner det er det helt utrolig at de kan skilte med hans navn i år.  
Allerede på slutten av 1960-tallet var Russell en respektert musiker og komponist. Han har gjort innspillinger med blues, country, bluegrass, standards, gospel og rock i tillegg til å produsere plater for andre. Han skriver låter for andre og eier et plateselskap.
I 1969 produserte, arrangerte og spilte Leon på Joe Cockers andre soloalbum, og året etter ga han ut sin første soloplate «Leon Russell». Og det var ikke smågutter Leon hadde med seg i studio: George Harrison, Ringo Starr, Bill Wyman, Charlie Watts, Steve Winwood, Eric Clapton og Klaus Voorman. På denne plata var «A Song For You», «Hummingbird» og «Delta Lady», udødelige låter som mange har kopiert, blant andre BB King. Han produserer og spiller på plater med Freddie King, Tom Petty, JJ Cale og mange andre kjente musikere innen den blå kunstformen. Og mange husker ham sikkert som bandleder for Joe Cockers berømte «Mad Dogs and Englishmen» der Joe gjorde sitt berømte hyl i «With a little help from My Friends». Leon Russell spilte også med George Harrison under sistnevntes «Concert for Bangladesh», en plate som vant en Grammy Award.
Han har senere spilt med bl.a. Willie Nelson. En drøss plater er kommet ut. I 2009 spilte han inn plate med Elton John, «The Union», som ble en stor suksess. Men alt arbeidet kostet. Han ble innlagt på sykehus og operert både i hodet og i hjertet, men heldigvis gikk dette bra. For et par år siden ble han innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.

Andre navn man kan få med seg på Hell i begynnelsen av september er Paul Oscher (medlem av Muddy Waters band på 60-tallet), duoen Sam McClain & Knut Reiersrud, festivalfavorittene Davina & The Vagabonds, pianisten David Maxwell, duoen Reidar Larsen & Terje Tysland, Pristine, Never The Bride og mange flere.

Tekst: Rune Endal/Jan Erik Moe

Davina & The Vagabonds.

Sam McClain og Knut Reiersrud.

Paul Oscher.