Carolyn Wonderland ledet sterkt damelag på Ørland Bluesfestival

.

Det var også i år stor andel av kvinnlige frontfigurer på Ørland Bluesfestival, som ble avviklet den første helga i oktober. Flere av dem skinte som de juvelene de er, og mest av alle gnistret Carolyn Wonderland (bildet) på sine to konserter.

Årets siste bluesfestival på fastlandet ble innledet med Angela Browns kirkekonsert torsdag. BNs medarbeider var ikke kommet på plass, men rapporter fra oppegående gjester fortalte om en sterk opplevelse. Vi fikk imidlertid hørt henne på fredagskvelden. Da sto hun på den største scenen med de lokale stjernene i Blue Aspic,
og det ble en meget bra konsert. Det var fjerde gang damen med den store stemmen gjestet festivalen, og det blir neppe siste gang. Blue Aspic fulgte henne tett. Litt høye skuldre i starten kanskje, men det gikk seg raskt til. Og disse gutta kan lage show!

Never The Bride hadde vi hørt mye ros om på forhånd, men kanskje forventningene ble i største laget. I alle fall klarte ikke Nikki Lamborn, Catherine Feeney og bandet å komme helt inn i margen hos undertegnede. Joda, de var dyktige og laget bra show, men jeg tror ikke helt på dem. Det var imidlertid bra stemning og høy partyfaktor både fredag og lørdag.
En som derimot overbeviste – igjen – var Carolyn Wonderland. Jeg har hørt henne og hennes to musikalske makkere en rekke ganger. Cole El-Saleh, som spiller keyboard og keyboard-bass samtidig, og Rob Hooper på trommer slutter aldri å imponere. De serverer aldri to like show på rad og på Brekstad denne helgen kom det to helt forskjellige show. Fredagen var det såkalt “hysj-konsert” i kinoen med et mer nedtonet repertoar, mens lørdagens konsert på den nest største scenen var litt mer “trøkkete” Dette er tre musikere som behersker instrumentene sine totalt, men uten at det blir flinkis-aktig. Her er det feeling opp og feeling i mente. De kompromisser aldri med uttrykket. Og Carolyn synger også meget bra. Jeg vet rett og slett ikke av et bedre band og en bedre artist i bluesverdenen i dag. Nåja, blues blir et litt trangt begrep for Wonderland & co. Her er elementer av både country, folk og soul, men du skal være rimelig sær for ikke å bli revet med av dette.

Godt norsk
Det var ikke bare utenlandske damer som imponerte. Vi fikk endel nye bekjentskalper i løpet av helga. Et av dem var det debuterende trønderbandet Texacola med Therese Ulvan i front og et moderne bluesrepertoar. Dette skal bli et spennende konsept å følge videre. Spesielt gitarist Kai-Sverre Fjellberg fikk vist seg fra sin beste side. Vokalist Therese har tilbragt endel tid i Los Angeles og det kan merkes på sceneautoritet og syngestil. Proft!


Nytt bekjentskap for undertegnede var også Frank Bjørdals Blues Revue. Sunnmøringene imponerte med stilsikker jumpblues i rett antrekk. Tett, godt og artig.
Geir Rune Engans Blues Gathering leverte også en knallsterk konsert i storsalen på lørdag kveld. Fine låter – ikke nødvendigvis helt innenfor bluesbegrepet her heller, og et glimrende band med to keyboardister og fire blåsere bak en gnistrende opplagt Geir Rune Engan (bildet under). Det måtte bare bli suksess.


Yngve & his Boogie Legs fortsetter sin fine utvikling etter at de ble kåret til Union Blues Band 2012. I liket med Frank Bjørdal er det jumpblues det går i, og heller ikke her skorter det på stil. Ungdommelig energi og sjarme drar heller ikke ned helhetsinntrykket.

To gode duoer på intim-scenen BlackBox: Graasvold og Ytterbø leverte et sett med vakre låter, gode historier og intens formidling som første artister ut fredag, mens Daniel Eriksen og Stig Sjøstrøm fulgte opp med et slide-show som imponerte fler enn undertegnede litt senere på kvelden. Vi snakker her selvsagt om slidegitar og ikke lysbider...
Duoen Jolly Jumper og Big Moe var for anledningen utvidet til kvartett og spilte under havets festbord som innledet lørdagen. Alltid morsomt å høre disse karene.
Texas Twisters avsluttet i storsalen på fredagen, og det var jo et sikkerstikk. Med sin buldrende bluesrock fikk de publikum på gulvet. Man vet hva man får her.

Noen tør litt mer
Et gammelt bekjentskap fra Kristiansundsområdet, Bolga Bluesband, fikk undertegnedes blueshjerte til å slå litt fortere. De driter i alt som kan minne om perfeksjonisme og tør å spille stygt. Hardt, rått og med nervene utapå presenterer vokalist og gitarist Øyvind Vassli Hansen et repertoar preget av bl.a. hans store forbilde Howlin’ Wolf slik at vi lurer på om salige Chester Burnett er gjenoppstått. Det blir noen feilskjær både vokal- og gitarmessig, men det er greit så lenge nerven er så rå. Gitarlyden er som Neil Youngs på sitt verste (positivt ment) og understreker desperasjonen som går gjennom hele settet. Vi snakket med Vassli Hansen (bildet under) etter konserten og han syntes det var artig at vi hadde denne oppfatningen av bandet – det var nettopp slik de ville det skulle være!

Svensk krafteksport
Sven Zetterberg har lenge syslet med mer soulpreget musikk, men til Ørlandet kom han med et tradisjonelt Chicago-konsept og et solid band i ryggen. Svenne kan dette, og det var neppe bare undertegnede som likte at han så ut til å ha funnet igjen sine røtter. Det er ikke uten grunn at Zetterberg i dag regnes som Sveriges bluesmann nummer én. Også dette er stilsikkert, elegant og rått på samme tid. Og både Svenne og resten av bandet leverte fine soloprestasjoner. Sjefen er både en god gitarist, sanger og munnspiller og fikk vist til fulle alle sine ferdigheter i et skarpskårent sett. (Bildet under).

Familiekonsert og festivaljam
Lørdag på dagtid kjører festivalen to gratisarrangementer. En familiekonsert med kulturskoleelever og -lærere med mange talentfulle ungdommer i storsalen trakk full brakke med nervøse foreldre og venner. Fint tiltak! Etterpå var det jam session i det ombygde fjøset på Hovde Gård. Dette er en tidligere husmorskole som er ombygd til hotell. (Og hvilket hotell – bør sees!) Det var ikke en eneste ledig stol, folk sto overalt og ølkøen var til tider lang. Og jammen tok av helt vanvittig. Noen påsto at det var festivalens beste konsert, men det er vel å dra det vel langt. Men gøy var det i allfall. Vi gleder oss allerede til neste år!

Tekst og bilder: Bjørn Saksgård