FREIGHT TRAIN

 
4.0
82   0   1   0   0  
FREIGHT TRAIN

Album informasjon

Tittel
Outside Ourselves
Plateselskap
Egen utgivelse
Anmelder
Johny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
4.0

Man må elske sjelen som omfavner prosjektet

Robert Parker, indianer og legendarisk bassist i bandet til Rock Bottom i den mest vitale og mest kjente perioden. Den tiden da en ung Vidar Busk reiste over dammen og kom under vingene til Rock Bottom og ble kjent med Robert. Han står bak et band som heter Freight Train som nå har gitt ut en plate som aldri vil nå noen bluesliste-plassering eller noen annen liste, for den saks skyld. Ikke fordi det er dårlig, men fordi det musikalsk sett er en veldig sammensatt, ja kall det gjerne vinglete og usammenhengende plate. Samtidig er det en plate jeg kan kjenne at det er godt å være i. Følelsen i basspillet, i gitarene og orgelspilet er hele veien slik at når du tror at en låt begynner litt kjedelig så sparker en eller flere av de nevnte til og flerrer opp sjelen din så du kjenner det. For uansett ambisjoner så elsker denne gjengen bak ­Freight Train det de gjør. Musikken.
Det er elementer av gospel, av jazz, av instrumental gitarmusikk, av blå melankolsk blues, av laidback rock. Det er en plate med veldig vid vinkel, og jeg kan bare tenke på en som hadde kunnet tenke seg å gjøre noe som favnet så bredt og tilfeldig og det er Robben Ford. Han ville i allefall ha likt den instrumentale og lange åpningslåta «Elijah» på åtte minutter.
Jeg for min del har favoritten i neste låt, «Better man», som favner både Jackson Browne, Robben Ford og Sacred Steel-innspillingene der orgelbaserte gospeltoner kommer inn. Den bærer deg frem, og man føler noe spirituelt i den som er helende. Musikken på dette albumet er litt som bildet på coveret. Huset er for stort for grunnmuren man har bygd. Tittelen «Outside Ourselves» på albumet sier noe av det samme.
Men selv om albumet er litt berg-og-dal bane, og selv om ikke alt er like bra, så må man elske sjelen som omfavner prosjektet og Robert Parkers eminente basspill. Dette er en plateutgivelse for deg som er over gjennomsnittet interessert i musikk. Der låter som den funky blå rocken med litt Santana-perkusjon på «Wake up», og den like lite bluesinfluerte men funky softrock-låta «Don’t stop the music», som på en måte minner meg om 70-talls bandet Pablo Cruise, har så god indre ro og følelse at man blir sittende helt stille i båten og bare lytte.
Innimellom kan Robert Parker & co svinge i retning Lavas litt fusion-baserte pop/rock/soul, som på nesten åtte minutter lange «Outside ourselves», og man tenker at nå sovner man eller så slår man av. Men så slår sologitaren eller orgelet inn med solopartier som har en helt annen gnist, og man får en helt annen tro på prosjektet. Ikke alle plater trenger være perfekte, men alle plater ­trenger å ha sjel. Det har Robert Parker og Freight Train. Jeg tror jeg blir her noen timer til!

Powered by JReviews