WALTER TROUT

 
5.0
43   0   1   0   0  
WALTER TROUT

Album informasjon

Tittel
We’re all in this together
Plateselskap
Provogue
Anmelder
Johny Andreassen

Skribentomtale

Karakter 
 
5.0

Sjarm og nerve

Først ble jeg veldig skuffet, så ble jeg litt interessert, og nå vet jeg at bare jeg finner skip-knappen på et par av låtene så er dette albumet smått fantastisk. Det er utrolig hvor mye det hjelper å være selektiv av og til.
For etter den veldig personlige «I’m back»-plata «Battle Scars» for noe over et år siden, som fortalte reisen hans gjennom sykdommen til han så vidt unnslapp døden med et intenst alvor og nerve, så er han nå tilbake bare for å leke. Og når man skal leke så trenger man lekekamerater. Og Walter vet hvordan han skal finne dem, han kjenner jo praktisk talt nesten alle.
Det har selvsagt med valg av låter å gjøre, men noen av låtene mangler sjel og nerve. Gitaronanien med Kenny Wayne Shepherd på «Gonna hurt like hell» er slik. Vi vet dere kan spille gitar, vi trenger ikke alle de tekniske bevisene, vi trenger sjel. Det samme mangler møtet med slidegitarens mester Sonny Landreth på «Ain’t goin’ back». Kjønnsløst! Det samme må sies om møtet med to gamle rockere som mange av oss har et kjært forhold til, Edgar Winter og Randy Bachman. Førstnevnte definisjonen på ordet tamt, den andre i en endeløs bluesrock-jam uten begynnelse og slutt og uten en identitet i form av en bra melodi. Legg til møtet med Joe Louis Walker, så har du fem låter her som ikke har nok av noe, aller minst sjel.
Men mange av møtene er positive. Møtet med John Mayall på «Blues for Jimmy T». Du hører at John begynner å bli virkelig gammel, men det har en sjarm, og det er nerve der. Videre Austin-buldrende blues/rock med John Németh, sjarm med sønnen Jon Trout i en fin melodiøs flukt som nok er en tanke mer personlig enn de andre her, og en Mike Zito som aldri har fridd tettere til Allman Brothers Band. Alle disse har noe som ikke slipper deg uten at du blir frelst.
Men derimot er møtet med Joe Bonamassa på avsluttende «We’re all in this together», som høres ut som et endeløst sluttnummer på en god konsert, den tunge Elmore James-bluesen som møter oss i møtet med Warren Haynes, og den herlige gitarduellen mellom Robben Ford og Walter Trout på «Mr Davis» i blueshimmelen. Det er rart hvor lett det er å høre om gitaristene har hjertet sitt i det de gjør eller ikke, og her svulmer det over på en herlig måte.
Bare for å bringe oss til de to låtene som er virkelig outstanding på denne skiva, og som tipper vektskåla i en meget positiv retning, tross alt. For så lenge jeg kan skippe vekk noen av låtene her av og til, så er plata en opplevelse verdt. Og da spesielt møtet med Charlie Musselwhite på «The other side of the pillow», albumets virkelige bluesøyeblikk, og møtet med Eric Gales på «Somebody goin’ down». Det er sykt hvor teknisk fullkommen i Jimi Hendrix-gata denne Eric Gales er. Der ser man hva gode lekekamerater betyr, men neste gang håper jeg på en ny inderlig og personlig Walter Trout-plate. Han har det trolig i seg nå som leken er over.

Powered by JReviews